Skrevet av Rolf Thorsen, losbåtfører og tidligere fisker. For svært mange var nok sildefisket om vinteren, (stor- og vårsildfisket) en viktig økonomisk bærebjelke. Hummerfisket var for andre en viktig inntektskilde, spesielt for fiskerne i Tastasjøen. Utover århundret (1900) utviklet det seg et betydeliget dorgefiske etter sei og lyr som ble levert levende på Stavanger torg. De forskjellige typer fiske var:
1. Vintersildfisket, etter stor- og vårsild: Dette fisket startet ved årsskiftet, litt varierende gjennom tidene. Innsiget av sild inn til kysten kom vanligvis lengre nord og trakk etter hvert sørover til våre breddegrader. Silda var da gyteferdig og gytte i store mengder. Torsk og sei mesket seg i denne rogna.. Fisket foregikk først i åpne båter drevet med segl og årer, (seksæringer). Redskapen en brukte var mest botnagarn, etter hvert også landnot og snurpenot. Fiskerne fra Dusavik og Tastasjøen var tidlig med på dette fisket ved Tananger, Kvitsøy, Karmøy og Egersund. Fiskerne ble oftest innlosjert på stedet fisket foregikk, kalt ”Lossementer” d.v.s. båter som bare ble brukt til å bo i. Det bodde også fiskere på land. Etter hvert som motorene kom (1912 – 1920) ble fiskefartøyene noe større, gjerne med en kahytt forut som fiskerne kunne sove i. Også fra vårt distrikt var det flere slike fartøy. Flere som ikke selv hadde fartøy deltok som mannskap (Lottakere) hos andre. Tidlig på 1930 tallet ble det til Dusavik innkjøpt to dekka skøyter på 42’ og 47’ (”Prøven” og ”Vågefjeld”) Disse ble brukt på sildefisket. Folk fra vårt distrikt reiste også som lottakere på større fartøy fra andre distrikt og opererte på hele kysten fra Rogaland til Møre. Silda var fra januar til mars april en vesentlig inntektskilde for mange. Mot slutten av 1950 tallet minket sildefisket katastrofalt, antagelig grunnet overfiske samt naturlige svingninger i bestanden. To av de herværende medlemmer av Fiskerigruppen; nemlig Rolf- og Morten Thorsen (søskenbarn) deltok som lottakere og fisket sild med botnagarn helt nord til Nordmøre i 1960 – 1961. Dette var slutten for fiskere fra vårt distrikt på vårsildfisket. I vår tid har sildestammen tatt seg kraftig opp, men i andre landsdeler og uten deltakere herfra. 2. Torskefisket, med forskjellige redskaper og til forskjellige tider på året: Også på våre breddegrader foregår et torskefiske, lignende det mye mer kjente ”Lofotfiske”, men i mindre format. I februar trekker torsken opp fra dypet for å gyte på 30 – 60 m vanndyp. Denne fisken blir kalt ”Ferdatorsken”. Sjøtemperatur og bunnbeskaffenhet har stor innvirkning. Denne torsken kunne i størrelse måle seg med Lofotskreien. Gytefeltene ser ut til å ha vært de samme gjennom tidene. Et av dem er nå blitt godt kjent og ligger mellom Tastasjøen og Ullsnes. Her består bunnen av ”slagg” da dampbåtene dumpet slagget (utbrent kull) herfra og utover mot Tungenes. Fiskerne fra vårt distrikt fisket ferdatorsken fra Hodnevika (Klepp, nord av Revtangen) og nordover på små felter vest av Tananger, ved Håstein og i fjordene. Redskapen som ble brukt var mest pilkesnøre (juksa), garn og line. Frempå vårparten var ferdatorsken utgytt og forsvant! Kysttorsk. Denne ble fisket på hele året, enten som eget fiske, eller som en kombinasjon med annet fiske. Om våren og sommeren kunne det være et meget godt fiske da torsken beitet på de enorme mengdene med silderogn etter vårgytingen. Både høst, vinter og vår drev en del av våre fiskere torskefiske med ruser og trollgarn. Dette var på grunt vann og var utsatt for tung sjø, særlig på vestsiden (ved Håstein). Siden all fisk som våre fiskere fanget var basert til å levende på Stavanger torg var båtene utstyrt med med brønn, og man hadde også nettposer til å oppbevare fisken i. Utover 1800 – 1900 tallet utviklet det seg et betydelig torskefiske med snøre (hodde). Dette var på dybder fra 4 til 12 m. Hodde besto av et blylodd med en buet tykk messingstreng hvortil det var festet en fortom m/krok. Det ble agnet med knust krabbe som ble surret på kroken med ulltråd. Til å skaffe krabbe hadde fiskerne gjerne med seg et par teiner. I eldre tid før motoren brukte man en liten dregg, og flyttet på seg ved å ro. Håstein. Som kjent var Håstein nærmest som en uthavn for våre fiskere, spesielt Oddsa slekta (Sivertsen) fra Tastasjøen. De hadde egne hytter der ute som fremdeles eksisterer. En hytte som tilhører Kristoffer og Einar Sivertsen familien er bygd ca. 1900. Disse hyttene ble kalt hummerhytter og det er bilder av disse på vår nettside. Før en fikk motor seilte en ut til Håstein med båter som ble kalt havseilere. Det var seksæringer (i fjordfisket ble det brukt færinger) En seilte (rodde) ut til Håstein søndag kveld og kom hjem med fangsten lørdag formiddag. Etter hvert som båtene fikk boforhold var Tannanger en havn der våre fiskere tilbrakte nettene. De drev fiske fra Revtangen og nordover på dagtid. En drev også fiske med line egnet med fersk reke, også dette på relativt grunt vann, (1 - 1,5 m). En kjøpte helt fersk reke av ”bytrålerne” da disse hev inn trålen i Byfjorden. Linene ble egnet og satt ut om kvelden og dratt om morgenen. 3. Hummerfisket: Dette fisket foregikk senhøstes og vår. Som agn i teinene ble det brukt: makrell og bergsugge, disse ble lettsaltet i dunker om sommeren og var nærmest halvråtten og luktet fælt. Bergsuggen var best da den holdt lengst. Dette var som tidligere nevnt et viktig fiske økonomisk. 4. Ålefisket med teiner og åleruser om sommeren: Dette fisket startet om sommeren når sjøen ble varmere. En brukte spesielle åleteiner, flettet av einerband, ålerusene lignet på torskerusene, bare med mindre diameter. Teinene måtte egnes, helst med fersk brisling, de ble satt om kvelden og dratt grytidlig om morgenen for at ålen ikke skulle rømme ut av teinene. Ålen ble oppbevart levende i poser og levert til hovedsakelig danske såkalte ålekvaser. Dette var fiskekuttere der rommene var fylt med sjøvann som ble sirkulert slik at det var friskt. Dette fisket ble drevet i liten grad i vårt distrikt. 5. Fisket etter blege (sjøaure), vår og sommer: Dette fisket foregikk med slyenot av garn og robåt. Det måtte være to mann til dette fisket, en rodde og den andre styrte nota. Fisket foregikk fra hjemlige trakter til Revtangen i sør. Mange fra vårt distrikt deltok årlig. Været måtte være bra og fiskerne måtte være veldig godt kjent på kasteplassene. Fisket startet ved solnedgang og kunne vare hele natten. I eldre tid rodde og seilte en frem og tilbake. Det hendte en drog båtene på land, kvelvet dem og sov under båten. Fisken ble markedsført i Stavanger. Spesielt i Dusavik var det mange fiskere som deltok i dette fisket som i tidligere tider startet 14. April, senere 1, mai og varte utover sommeren. 6. Dorgefisket, hovedsakelig etter sei og lyr, stort sett hele året. Makrell i sommerhavåret: Fisket etter sei og lyr foregikk på grunnene langs kysten på 4 til 20 m, hele strekningen fra Jæren til Boknafjorden, og delvis inne i fjordene. Makrellen fikk en overalt!. En kjent grunne sådan var ”Skotamedgrunnen” syd-vest av Feistein fyr. I den første tiden benyttet en seg av seil og årer, siden ble det motorbåter. Men en var avhengig av og ha brønn i båten slik at fisken kunne oppbevares levende, da fiske hovedsakelig ble solgt levende på Stavanger torg. Fisket foregikk gjerne ved lysningen om morgenen og i skumringen om kvelden. På dagtid lå en gjerne og sov i en brukbar uthavn. For at fisken skulle holde seg levende ble den oppbevart i fiskeposer. Turene kunne vare fra en til flere dager før en gikk til byen for å levere. Mange fiskere fra vårt distrikt deltok i dette fisket. 7. Makrellfisket, vår og sommer, med landnot, snurpenot, garn og dorg: Dette var et vår og sommerfiske. Et gammelt tegn var makrell på Vistevika 17. Mai. I eldre tid var det flere landnøter som lå på sjøhus i vårt distrikt. Disse ble halt om bord i gavlabåter når makrellen kom i viker og sund. Småfangster ble tatt opp direkte, mens større fangster måtte låssettes til nærmere avtale med kjøper. I 1950 årene ble det i Dusavik innkjøpt en snurpenot til en av skøytene som det ble drevet fiske med en del år fremover. Makrell ble også fisket med dorg og snøre, helst om sommeren kombinert med annet fiske. Et fiske etter makrell som har helt gått i glemmeboken er fiske på ”leie”. Det var da flere robåter som la seg i en sirkel. Innen i sirkelen satte en ut ”fluposer” det var små poser av sekkestrie som var fylt med silderisp som en ristet på og lokket makrellen inn i sirkelen. Den ble fisket med bambusstenger med svarte kroker uten agn. I forbindelse med landnøter kan det nevnes at det også var flere ”mortanøter” som ble brukt til å ta mort med. Mort er yngel av sei (ca 12 cm), den ble omsatt fersk og også saltet i tønner.
8. Linefisket, (utlegg) på middels og dypt vann, etter forskjellige fiskearter slik som torsk, Det ble også drevet linefiske etter forskjellige arter, helst som et blandingsfiske. Her kan nevnes linebakker etter hyse på middels og dypt vann. Dette fisket foregikk på ettervinteren og vår. Linefisket etter brosme og lange på dypt vann, her brukte en noe grovere redskap. Til kveitefiske måtte man bruke enda grovere liner, dette forgikk vest av Håstein og i Boknafjorden mellom Rennesøy og Bokn. Til agn brukte en hel sild og makrell, blekksprut (akkar) var også godt. Enkelte fiskere spadde sjømakk (børstemark) på fjære sjø. Disse ble oppbevart levende og egnet på tynne liner etter hvert som en satte dem, gjerne på halvgrunt vann. Fangst kunne være rødspette, pigg- og slettvar. Hvitting, torsk og lignende. 9. Jakt etter kobbe, oter og forskjellige sjøfugler: I eldre tid måtte en utnytte de artene som var spiselige og kunne omsettes. Kobbe (sel) var en av disse artene en drev jakt på. Her brukte en skinnet som ble saltet og spikret opp i strekk på sjøhusveggen til tørking. Eldre fiskere som har deltatt, fortalte at de la seg i skjul på strendene og etterlignet skriket til ungene for å lokke de voksne dyra til seg. Dyra kunne veie flere hundre kg. Så en måtte bruke grovt skyts for å felle dem. Jakt på oter ble også bedrevet, men i mindre grad. Det var meget høy pris på oterskinn og en kunne faktisk tjene seg en månedslønn på et skinn. Alkejakt var den mest utbredte jakten blant fiskerne. Den ble gjerne utført som en kombinasjon med linefiske. En ankom feltene tidlig om morgenen, satte line, og jaktet alke 2 – 3 timer før en trakk linen igjen. Før krigen fikk en kr. 2 for paret på torget for alken. Skarven var en kjøttfull og god fugl. Jakt på den ble drevet i kombinasjon med fiske. Dukket det opp en skarv mens en fisket dro en frem børsa og skjøt den. Noen av slektene som har drevet fiske i vårt distrikt: Fra Tastasjøen har vi ”Odsane” familiene: Sivertsen, Johnsen. Videre Håland og Skogstø som de mest fremtredene. Fra Dusavik: Thorsen, Pedersen, Smamuelsen m.fl.
Som en kuriositet kan nevnes at Tastafiskerne helst fisket på havet, litt i Byfjorden og de vestlige områder av Åmøyfjorden. Derimot fisket alle som bodde på de tidligere Hetlandsøyene inne i fjordene, de likte seg best i stille farvann, mens våre dro til havs. Våre fiskere ble derfor regnet som de tøffeste fiskerne.
|