Hverdagen for fiskerne i Dusavik og Tastasjøen i krigsårene 1940 – 1945. Skrevet av Kristoffer Sivertsen, som var aktiv fisker før, under og etter krigen, senere veivokter. Om kvelden den 8. April mens de fleste fiskerene lå ved Håstein hørte vi at alle fyrene skulle slokkes, men hvorfor sa de ingenting om. Neste morgen var det stor flyaktivitet, men fisket gikk som normalt helt til en linefisker som skulle trekke line på Kalsmed grunnen kom tilbake og fortalte:” Nå må folk vera galne, de skyde på meg”. Etter den episoden ble fiskerne enige om at de ville reise hjem og høre hva som var galt. Det fikk de fort vite da de havnet midt i duellen mellom den norske torpedojageren ”Æger” og de tyske bombeflyene, ”Æger” hadde nettopp senket ”Roda” (et tysk troppetransportskip) i Byfjorden. Under senkningen av ”Roda” ble Æger angrepet av 8 Junker Ju-88 bombefly. Av et mannskap på 75 ble 8 drept og flere hardt såret. Torpedojageren drev ved middagstider inn i Kråkenesbukten nord-vest på Hundvåg og sank på grunt vann. Neste morgen (den 10.) begynte ryktene å svirre at byen skulle bombes, det endte med at vi evakuerte for å se tiden an. Etter noen dager skjedde det ingen ting og vi reiste hjem igjen. Hummerteinene sto jo i sjøen. Det ble besluttet å sende en mann til lensmann Husebø og høre om vi kunne reise ut igjen og se om teinene. Det ble gitt tillatelse på den betingelse at det skulle stå to mann i baugen på båtene og speide etter miner. Hverdagen ble vanskeligere for hvert år som gikk, med allslags vanskeligheter, restriksjoner og rasjonering på alt. Tilgangen på diesel, bensin, tau og snøre til å reparere garn og nøter ble mindre og mindre etter som årene gikk. Folk ble bedre og bedre til å finne forskjellige løsninger, de tok foreks. i bruk ulltråder på krokene når de dorget (i stedet for gummimark), bruke seil i stedet for motor når det var vind. Det var sparing på alt. Restriksjonene var mange, ingen båter kunne komme til land etter kl. 17:00, kom de senere ble de skutt! Hver lørdag måtte en melde seg til havnemyndighetene. De fryktet at en var forsvunnet til England. De norske myndighetene var også stadig ute med advarsler om å ikke røre noe som var drivende i sjøen. Men det var meget som gikk hus forbi , en hel del folk ble skadet da de fingret med gjenstander som var drevet i land på strendene. Fiskerne var pålagt å levere all fangst til et mottak som var opprettet av forsynings nemnda, men det ble lite respektert. Når fiskerne kom hjem til sine boliger gikk jungeltelegrafen om at det var fisk å få kjøpt. Fiskeprisene steg etter hvert, siste år av krigen var prisen på torsk kr.1.- per kilo! Et av de største problemene var mangelen på oljeklær til beskyttelse mot vær og vind. Mat var også et stort problem, særlig brødmat. Noe som var mindre hyggelig var å finne omkomne mennesker drivende i sjøen som måtte tas i land, noen var kjente og venner, andre i familie, desto verre var det.
På Håstein øyene var det etablert vakt med 6 solabåter hvis oppgave kanskje var å hindre fiskerne å rømme til England eller å hindre engelskmennene å komme i land.
|