Birger Magnus Johan Takle var l�rer i hele sitt yrkesliv. Han ble f�dt 15. februar 1883 i Brekke p� s�rsida av Sogne�fjorden. Foreldrene hans var bonde Hans Magnusson Takle og Brita Monsdotter. P� folkeh�gskole i Sogndal m�tte han sin �skjebne� � Metta Soffia Urdahl. Hun var f�dt 1883 i Luster som datter av Hans Hansson Urdahl og Kristina Larsdotter. I 1902 begynte de begge p� Stord l�rarskule i Leirvik. Det var likevel den forskjellen at Magnus begynte p� det tradisjonelle to-�rige opplegget med eks�amen i 1904, mens Metta gikk gjennom den f�rste tre-�rige l�rerutdanningen. Dermed kom de i �utakt�: Han ble ferdig ett �r tidligere og begynte sin l�rergjerning i Jostedal (Luster) umiddelbart. Inntil l�rerskolen het han til daglig bare �Birger�, men siden flere elever i klassen het Birger, kalte han seg siden for Magnus � og bare det.

De gifter seg i 1906. Metta fikk ulike l�rervikariater mens de bodde i Indre Sogn. I 1907 fikk Magnus ny stilling i �rdal (Sogn). De slo seg ned i Vikadalen inn av Naddvik ved innl�pet til �rdalstangen. Etter �tte �r forlot de Vikadalen og kom til Stavanger i 1915 der Takle hadde f�tt l�rerpost p� Tasta. Her flyttet familien inn i en l�rerbolig som l� i skr�ningen mellom Varden og Randabergveien like �st for den nye arbeidsplassen hans � Tasta skole. I tidsrommet 1907�1926 fikk de ��tte jenter med �an Harald� som folk p� Tasta uttrykte det: Kirsti f. 1907, Harald f. 1909, Bergljot f. 1911, Hj�rdis f. 1913, Ingebj�rg f. 1916, Borgny f. 1919, Magnhild Eldbj�rg (Maggi) f. 1921 og Svanhild f. 1926.

Takle fikk 44 �r som l�rer. I disse �rene hadde han flere generasjoner under sitt kateter, til han gikk av i 1948. Av disse tjente han 33 �r p� Tasta. P� mange m�ter var han eksponenten for det beste og mest trofaste i den norske skoletradisjonen. Min klasse hadde ham som l�rer i hele v�r skoletid til han gikk av som l�rer. Hvordan huskes han? La oss ta noen snapshots fra livet i skolestua.

Historiel�reren. I soge som Takle kalte faget, la han st�rst vekt p� den norske storhetstid � vikingtid og middelalder, med Snorre sine beretninger i h�ysetet. Etter Svartedauen og nedgangstida f�rte han historien mer summarisk fram til 1905. Under veis fikk b�de danskene, svenskene og katolikkene p� pukkelen. De siste fordi de trodde p� skj�rsild og avlatshandel og ikke ville st�tte Martin Luther da han i 1527 hang opp tesene sine. Danskene fikk gjennomg� fordi de i den perioden Takle kalte �firehundres�rsn�tti�, hadde �delagt norsk selvstendighet og � enda verre: Danskene hadde rasert det norske spr�ket og innf�rt dansk i stedet. Dessuten hadde enevoldskongene sugd ut det som fantes av nasjonal kraft, kirkes�lv og kirkeklokker som de laget kuler av. Svenskene fikk p� samme m�ten sine pass p�skrevne: De ville ikke gi Norge egne konsulenter; dessuten oppf�rte de seg nedlatende. Til tross for visse mishagsytringer framsto Takle likevel som utpreget �nordist� med varme f�lelser for broderfolkene.

I min klasse rakk han ikke lenger i historiefaget enn til 1905. F�rste verdenskrig, revolusjonen i Russland eller Hitlers maktovertakelse h�rte vi for eksempel ikke et ord om, heller ikke om norsk politikk og nedgangstid i 30-�ra eller om Nansens og/eller Amundsens bragder. For bare � ha nevnt noen temaer. Kanskje han � p� grunn av tidsn�d � f�lte han m�tte prioritere norsk og regning? Han kan ogs� ha tenkt at �n� er vi endelig framme i v�r egen samtid � resten vet elevene�?

Regnel�reren. Regning var viktig for Takle. Vi m�tte terpe gangetabellene til de satt. Dessuten var han flink � forklare. S�rlig husker jeg godt hans forklaringer av det metriske m�lsystemet fra cm til meter, fra km til mil, og hans forklaringer av centiliter til liter og av sammenhengene mellom m�leenhetene. Enn� kan jeg se foran meg ei lita blikkeske med en klosse oppi. Blikkeska var akkurat 10x10x10 cm, dvs. p� st�rrelse med en �gammel� margarinpakkene � alts� 1 000 kubikkcentiliter eller �n liter. Det fine med klossen var at den kunne plukkes fra hverandre i mindre klosser til demonstrasjon av mindre m�l. Den minste klossen var for eksempel bare �n centimeter hver vei, alts� en kubikkcentimeter. Den lignet en ludoterning. En vannmengde tilsvarende denne st�rrelsen veide akkurat ett gram, fortalte Takle. Da var det greit � forst� at en vannmengde tilsvarende 1 000 slike sm� �beholdere� rommet en liter, og at dette veide 1 000 gram, dvs. ett kilo. 1 000 liter veide dermed ett tonn. Jo, han fikk det inn i hodene v�re!

Norskl�reren. Godt hjulpet av Nordahl Rolfsens leseb�ker viste Takle oss veien inn i den nordiske poesiens og prosaens verden: Vi leste dikt, eventyr og fortellinger som formet v�re sinn og holdninger. Han var ogs� en mester i grammatikk. Heller ikke p� dette omr�det ga han seg f�r alle forsto innholdet i og forskjellen mellom subjekt, predikat, objekt, hensynsledd, komplement og ordklasser. Og han kj�rte oss i diktater, gjenfortellinger og hjemmestiler. Egentlig hadde kommunen innf�rt bokm�l lenge forut for v�r skolegang. Dette tok ikke Takle s� n�ye: Han smuglet inn nynorske diktater og gjenfortellinger b�de titt og ofte. Vi ble ogs� fortrolige med nynorsk ved at han aldri svek sin sognedialekt. Takk og pris: Begge deler ga alle som gikk videre, en �flying start� i realskolen og p� andre skoler. Vi behersket nynorsk!

Sangl�reren. Takle elsket � synge. Dagen begynte med en salme og sluttet med en salme, og de fleste timene begynte gjerne med en sang. Han l�rte oss � synge prima vista (se ogs� avsnittet Sanger og dirigent nedenfor). Salmene sto h�yt i kurs, og vi hadde vel av og til f�lelsen av at jo tregere de var, desto bedre likte han dem. Og hadde vi f�rst begynt p� en salme, skulle all versene med. Blant favoritten om morgenen var �Sj� dagen sprett i auster �tt. Han livet upp vil yngja� � for ikke � glemme nr. 75 i Landstads reviderte:

Til avslutning var �Dagens auga sloknar ut. Kveldsol ned i vester glader� og �Med Jesus vil eg fara� blant dem han likte best. Men hva betydde �Seg Jerusalem�, og hva betydde �� hans fylgjesvein � vera og vandra i ansjos�: Vi lurte nok p� det og p� mange andre formuleringer i de salmene vi sang.

Toppfavorittene blant de verdslige sangene fant han i Lars S�raas og Edvard Gunneng sine sangb�ker. Der viste han en s�rlig forkj�rlighet for sanger om fugler og norskdom. Blant fuglesangene hadde �Og vesle lerka ho hev det so at finn ho ein tuvetopp fri for snjo�, en h�y stjerne sammen med sanger som �Sm�spurven gjeng i tunet� og ��, var jeg en sangfugl som fuglen p� kvist�. Blant norskdomsangene h�rte �P� Eidvoll standar ein sagahall�, �Mellom bakkar og berg�, �Eg heiter H�var Hedde� og andre sanger som g�r i dyster moll. En annen sang Takle likte, var Elias Blix� vakre hyllest til Nord-Norge ��, eg veit meg eit land�. Problemet var bare at sangen (p� sitt lengste) har 12 vers, og at det � p� grunn av Takle sine glissandoer � tok akkurat ett minutt � synge hvert vers, dvs. 12 minutt til sammen.[1] Da var det noen ganger bare en halvtime igjen til soge eller rekning.

Tegnel�reren. Tegnefaget var ikke tingen for Takle. I de f�rste fem �rene tegnet vi absolutt ingenting; vi hadde heller ikke gymnastikk � dette p� grunn av det lave uketallet (se nedenfor). Han syntes nok han m�tte prioritere de �viktige� fagene. Da vi hadde f�tt skolebygnningen tilbake etter krigen, overrasket han oss derfor en dag med at � i dag skal de teikna�. Vi gledet oss vilt, og s� for oss � tegne og farge landskap, hus, blomster og dyr. Men nei, han la foran oss baksiden av en A5-konvolutt. Oppgaven var � tegne den uten linjal! Etter at vi hadde tegnet et par streker � den ene vinkelrett p� den andre, l�rte han oss � holde tegningen opp og sikte langs streken for � kontrollere strekene. Var de ikke snorbeine, m�tte vi bruke viskel�r og siden rette dem opp. Det neste vi fikk tegne, var ei flaske. Min siste tegning � i serien av �stillebenkunst� � var en kopp med hank p� en undersk�l. (Jeg har den enn�.) I ettertid har jeg skj�nt at han praktiserte de viktigste av alle didaktiske regler: � g� fra det lette til det vanskelige og fra det enkle til det sammensatte. Reglene er alfa og omega i regning og norsk, men passer de i tegning?

B�rd skolemester. Vi hadde en l�rer som var glad i oss, og vi hadde en l�rer som vi var glad i. Vi husker ham som en streng l�rer � det skulle en l�rer v�re den gangen. Takle var imidlertid streng p� en forunderlig mild m�te. Aldri s� vi og aldri h�rte vi om, at Takle la h�nd p� noen elev. Samtidig hadde han et godt og stabilt lynne og satte stor pris p� gode svar, originale innslag og gode replikker. Jeg husker bare �n gang at han var skikkelig sint. Da smelte han en fin pekestokk Martin i klassen hadde laget til ham p� sl�yden, i kateteret s� den brakk!

Takle var sterkt forpliktet av sitt l�rerkall. Ett s�rkjenne vi stadig merket, var hans t�lmodighet, grundighet og samvittighetsfullhet: Han ville s� gjerne hjelpe alle til � forst�, noe som bl.a. skjedde gjennom �oppattaking� som Takle kalte repetisjoner. Dessuten �nsket han s� gjerne, at vi som hans elever skulle f� oppleve gleden og storheten i tingene omkring oss, f�rst og fremst gjaldt det gleden ved kunnskap, natur og kristendom. Hver dag � ogs� i krigs�rene da vi i storskolen bare hadde 12 timer undervisning pr. uke � startet dagen med �n time kristendom.[2] Sterkt st�r ogs� for oss Takle sin varme norskdomsf�lelse og trofasthet overfor spr�k, fedreland og historie.

Der brukte han fortellerkunsten artistisk. Ingen kunne som han bruke ordets makt i sin formidling. Han kunne trollbinde oss. Vi husker fortellingene om Slaget ved Svolder og Josef og br�drene s� vi glemte ringeklokka. Jeg husker bl.a. at n�r en fortelling n�rmet seg klimaks, gikk han over til dramatisk presens. Opplevelse og stoff sitter enn�. Det utgj�r v�r reisebagasje. Vi fikk med oss hva som er rett og galt, sunt og forkastelig. Mange jeg har snakket med, uttrykker glede for det grunnlaget Takle la. Det gjelder f�rst og fremst de kristne grunnverdiene, men ogs� gleden ved kunnskap, god litteratur og ferdigheter i formalfagene norsk og regning.

L�rernes handikap. Noe av det l�rere p� den tiden led under, var mager kommune�konomi. Skolene ble salderingsposter, noe som f�rte til mangel p� pedagogisk utstyr av alle slag. P� Tasta var situasjonen ogs� den at tyskerne hadde rasert det lille som fantes. Dessuten trodde politikerne at Tasta snart skulle innlemmes i Stavanger, s� de var lite villige til � bevilge noe som helst til Tasta. Takle pinte budsjettet til det ytterste. Han spisset blyantene v�re til vi ikke lenger klarte � holde dem. Et annet forhold den tidens l�rere � i ettertid � m� m�les mot, er den pedagogikken de hadde f�tt med seg fra l�rerskolen. Der hadde de l�rt at elevene skulle sitte musestille p� pultene sine og ta imot: Undervisningen var reseptiv og fagorientert. Ord som aktivitetsprinsipp, naturlig motivering, barnesentrering, individualisering, integrering, tilpasset oppl�ring og dette at elevene skulle trives p� skolen, var ukjent. Derfor hadde vi aldri gruppearbeid eller arbeidsb�ker[3], og n�r de flinke elevene i l�pet av noen uker hadde regnet alle oppgavene i regneheftet, fikk de ikke nytt hefte med vanskeligere oppgaver, men beskjed om � regne de samme oppgavene om igjen. N�r elevene enkeltvis skulle lese h�yt i leseboka (som de flinke hadde lest ut i god tid f�r h�stjevnd�gn), m�tte alle f�lge med. Og n�r lesinga var hakket, og Takle ikke var forn�yd, sa han �oppatt�, og s� var det � h�re den samme stotringa om igjen. Hvorfor lot han ikke elevene komme fram til kateteret enkeltvis og lese bare for ham, lurte vi p�, s� kunne de andre sitte stille p� pultene sine og lese de bibliotekb�kene han hadde i skapet sitt � eller gj�re noe annet fornuftig.

Som det fremg�r, kunne timene v�re kjedelige som �sild og poteter� � i dette ligger at de likevel var n�ringsrike! Vi l�rte dermed ogs� en viktig l�rdom i livet, nemlig frustrasjonstoleranse og det �� st� p�, selv n�r noe var �g�rr�. (Jeg er ikke helt sikker p� om dagens barns f�r dette med seg i sin oppl�ring?)

Hva annet fikk vi med oss? Jan Kurt Torgersen (som ogs� hadde Takle som l�rer) forteller at da hans klasse n�rmet seg avgangseksamen i 1946, var det snakk om at klassen m�tte g� om igjen ett �r for � �ta igjen� det tapte �ret i 4. klasse (da Takle satt i krigsfangenskap; se nedenfor). Men s� gjennomgikk elevene noen pedagogiske fagpr�ver som ogs� avgangsklassene i Stavanger fikk. Da svarene p� skolene ble sammenlignet, viste det seg at tas�ta�elevene kom best ut! En lignende erfaring gjorde vi i v�r klasse da vi i 1948 begynte p� Kongsg�rd hvor vi ble sammenlignet med byelevene. Til tross for at byelevene hadde hatt 36 timer pr. uke mot 12 timer pr. uke som vi hadde hatt, sto vi ikke tilbake i noe fag! Jeg tror at hans m�l var � overf�re kulturarven, l�re oss regning, soge, skriving og spr�k samt � gi oss en ballast av verdier i v�re liv. Det klarte Takle.

Metta Takle. Mens Takle var krigsfange (se nedenfor), var fru Takle uten ektemake, og en stor s�skenflokk var uten far. Vi elever var uten l�rer og uten systematisk skolegang. Dette varte nesten ett �r. For Jan Kurts sin klasse (se ovenfor) ble det satt inn krisetiltak: Elevene gikk hjem til �Metta, k�n� mi� som Takle pleide � kalle henne. Der fikk de lekser og oppgaver som hun rettet. Dette gikk greit. Hun var jo l�rerutdannet! Metta kom likevel aldri i stilling som l�rer mens familien bodde p� Tasta � til tross for toppkarakterer fra l�rerskolen. Da familien kom til Tasta, var det blitt verdenskrig og �konomisk trangt i alle offentlige ledd. Det var derfor ikke lett � f� arbeid i skolen. Tida var ogs� slik, at det var vanskelig for b�de mann og kone � f� stilling � i alle fall p� samme arbeidsplass. I tilegg kom det tradisjonelle forventningspresset om at m�dre skulle v�re hjemme og stelle unger. � ikke f� v�re l�rer ble Mettas sorg. Hun hadde alltid hatt lyst til � tatt fatt i skolestua. Med sine omsorgsfulle, lune og hum�rfylte trekk hadde hun passet s� fint. Metta Takle var i det hele et ressurssterkt og varmt menneske som ikke fikk den plassen og synligheten hun hadde fortjent mens hun bodde p� Tasta.

I de barndomsminnene de sju Takle-jentene skildrer,[4] f�r vi et bilde av en kj�rlig og barnesentrert familie preget av mye h�ytlesing og sang. Det var et �pent, gjestfritt hjem, med tanke for andre. �Mor var snill, ogs� mot alle som kom p� d�rene og bad om mat�, fortelles det. Barna fikk ofte ta venner med hjem. Enten de var inne eller ute var det alltid stor toleranse for l�tt, l�ye, larm og leik. Som hos s� mange p� den tiden � s�rlig i barnerike familier � var �konomien stram, og barna m�tte hjelpe til i hus- og g�rdsarbeid. Metta og Magnus har tydeligvis v�rt p� god fot med hverandre. �Vi h�rte aldri ukvemsord mellom dem�, husker Hj�rdis. D�trene forteller ogs� at moren var aktiv venstrekvinne, og at hun ofte deltok i samtaler og diskusjoner med Magnus og andre om saker som var til debatt. N�r Magnus kom hjem med referater fra m�ter han hadde v�rt p�, likte han � h�re Mettas meninger.

1. Noen av taklefamilien samlet i stua under krigen etter Takles hjemkomst fra konsetrasjonsleiren.
Fra venstre: Jostein Dahle (gift med) Ingebj�rg (i profil), Borgny, Bergljot, Maggi, Magnus, Metta, Margot (gift med) Harald (til h�yre).

D�trene legger imidlertid ikke skjul p� at foreldrene kunne v�re uenige om visse prinsipper i oppdragelsen. Som politiker var han radikal venstremann, avholdsmann og s�rlig sterk i m�lsaken. I mangt kunne han imidlertid ogs� v�re ganske konservativ n�r det kom til stykket, s�rlig i oppdragelsen av d�trene. En av d�trene sier for eksempel at �far ville helst at tingene skulle v�re som de var�. Det oppsto lett konflikter n�r jentene ville klippe flettene, g� p� fest eller kj�pe nymotens kl�r. De forteller eksempelvis om en innkj�pt kjole med korte ermer som ikke ble t�lt. Den m�tte byttes i en kjole med lange, noe som ogs� var et �nederlag� for moren som hadde godkjent kj�pet. Det vakte ogs� stor konflikt i familien da Magnus i 1932 satte seg i hodet � mot Mettas og d�trenes vilje � � kj�pe en g�rd p� Forus. Til dette brukte han mye penger � ogs� deler av Mettas arv. At g�rden ble overlatt til stass�nnen Harald, opplevdes av de sju d�trene som forfordeling. Det var ogs� lite hjelp � f� av faren i skolearbeid. Barna fikk klare seg selv. Det han kan ha tenkt p�, var at barna skulle l�re � hjelpe seg selv; han kan ogs� ha ment at hans egne barn ikke skulle ha fordeler av ham � som l�rer � framfor de andre barna p� skolen.

1. Familien samlet i hagen. Fra venstre: Hj�rdis, Borgny, Harald, Kirsti, Ingebj�rg,
Metta, Maggi, Bergljot, Svanhild og Magnus.
Julefeiringen st�r for alle barna som en helt spesielt opplevelse. Dagene forut bestod i baking, rengj�ring, og snekring, strikking, laging og pakking av hemmeligheter. S�rlig ble det stas for de yngre n�r de eldste barna kom hjem fra studiesteder og reiser. Et annet stort �yeblikk som alle nevner i sine erindringer, var da d�ra til stua p� julekvelden ble �pnet: Der stod juletreet ferdig pyntet! En like sterk opplevelse har v�rt sangen rundt treet: De sang, og de sang � alle julesangene og alle vers!

I mange �r fram til 1923 bodde Mettas s�ster Brita Urdahl hos familien. Hun var 15 �r eldre enn Metta, ugift og ble kalt Moste (av moster). Hun m� ha v�rt en ressurs for den store familien, s�rlig i forhold til barna og husholdet, men skal ogs� ha v�rt streng og dominerende � etter barnas opplevelser. Dessuten var hun glad i og flink med dyr. Hun var faktisk etterspurt som �dyrlege� p� g�rdene rundt omkring.

Alt mens familien bodde i Vikadalen, leide Takle seg et lite jordstykke ved sida av skolen der han dyrket gr�nnsaker og bringeb�r som ble sendt til Dr�gni saftfabrikk. Han bygde ogs� et uthus (kalt �Takle-fj�sen�) der han hadde ku, gris og sauer.

Da familien kom til Tasta, fikk han mer jord � stelle med: Til boligen h�rte nemlig �l�rerjord� p� 10 m�l og en liten driftbygning med l�ve og fj�s. � bli tildelt jord ble sett p� som en del av l�rerl�nna den gangen. De 10 m�lene l� laglig til rundt g�rden i s�rhellinga under Varden. Jorda ble vel utnyttet, men ogs� med mye strev. Buskapen var som oftest noen kyr, griser og h�ner. Til kyrne trengtes h�y og k�lrabi. Det ble ogs� dyrket poteter � dels for salg, dels for den voksende familien og dels til dyrefor. Det var ikke innlagt vann i driftsbygningen. Vann til dyra m�tte b�res fra kjelleren i bolighuset over til fj�set � ogs� p� h�lke og is i kjellertrappa. Dette vannet var imidlertid ikke reint nok som drikkevann. Lenge m�tte derfor drikkevannet hentes fra en br�nn nede ved Randabergveien. Der ble ogs� kl�r, flasker og annet utstyr vasket. Etter noen �r ble det imidlertid gravd ny br�nn oppunder Varden. Dette var godt vann og hadde trykk nok til b�de Takle-fami�lien og skolen.

Markene var full av sm�stein som ungene m�tte plukke hver v�r. Problemet var imidlertid � if�lge deres egne beretninger � at �ret etter var det like mange steiner, og derfor p�bud om ny innsats! For �vrig ble det drevet vanlig g�rdsbruk � til � begynne med uten hest, s� alt m�tte b�res. Ogs� setting, overgraving og plukking av modne poteter ble gjort av barnehender, ofte i v�r som fort skiftet mellom regn, vind og sluddbyger.

Etter noen �r kom imidlertid Blakken til stor hjelp. Blakken var en rolig hest som ogs� var til barnas fryd. N� kunne jorda pl�yes, h�yet vendes og potetene pl�yes opp, men ogs� etter at det var kommet hest til gards, bar Magnus t�rrh�yet p� ryggen inn p� l�ven � h�ylass gikk ikke inn. Barna m�tte hjelpe til med � reise faren p� beina p� grunn av tyngden. Det ble ellers dyrket det familien trengte til sitt livsopphold, noe som viste seg s�rlig n�dvendig under de trange krigs�rene 1914�1918. I tillegg hadde familien jordb�r, erter, solb�r, rips, stikkelsb�r, epler, plommer og kirseb�r, men alt skulle plukkes, renses og bearbeides.

De som eide den 20-m�ls store nabog�rden p� �stsiden (der Tasta bedehus ligger i dag), var en gartner ved navnet Kristoffersen. Han og kona var imidlertid oppi �ra. I lang tid maktet de derfor ikke � holde jorda i stand. Det endte med at Takle kj�pte hele bruket. Da var jorda overgrodd av kveke som barna m�tte rense og brenne, noe de klager over i sine barndomsfortellinger. P� den nye tilleggsjorda stod det et drivhus hvor familien dyrket tomater. Det var rikt med p�ske- og pinseliljer og b�rbusker, s�rlig rips og solb�r. De solgte ogs� en del p� torget og leverte melk p� meieriet.

� stelle 30 m�l jord ble selvf�lgelig for dr�yt for Metta og Magnus, selv med hjelp av alle barna. Barna skulle jo ogs� gis omsorg og stimuleres; dyr og jord skulle stelles � alt dette ved siden av full dags skole seks dager i uka. Etter ei tid ble nabog�rden solgt � f�rst til et barnl�st stavangerektepar ved navn H�land som senere solgte den til lensmann Einar Huseb�. Han bygde nytt hus og driftsbygning.

En annen viktig virksomhet Magnus Takle b�r minnes for, er hans sangglede. Han var musikalsk. Vi som var hans elever, merket det s�rlig p� grunn av alle sangene vi fikk synge. Det er likevel mindre kjent at han samlet en del venner og naboer i et manns�kor. Koret m�ttes i mange �r til regelmessige �velser hjemme i l�rerboligen. Det gikk p� folkeviser, nasjonalromantiske sanger (�N�r fjordene bl�ner� etc.) og salmer. I de skildringene de sju Takle-jentene gir, er disse �velsene nevnt som sterke opplevelser. Noen forteller at de av og til fikk sitte stille i stua og lytte, andre � de yngre � at de lyttet ved d�ra eller at de l� v�kne i sengene og n�t stunden. Takle hadde g�tt p� dirigentkurs der han ogs� hadde l�rt �solfametoden�, som han bl.a. brukte i sangtimene p� skolen for � l�re oss elever � synge �prima vista� (fra bladet).[5]

Som engasjert samfunnsmenneske satte Magnus Takle spor etter seg p� et bredt felt. F�rst og fremst betydde m�lsaka mye for ham. Alt mens han var l�rer i �rdal, var han formann for det lokale m�llaget, en innsats han fulgte opp ved � lede Hetland m�llag og Rogaland m�llag i flere �r fra 1919 og framover. I lange perioder var han ogs� formann i Hetland l�rerlag. Ved siden av m�lsak og fagforeningsarbeid engasjerte han seg i ungdomslag, avholdslag og losjearbeid. P� Tasta startet han for eksempel � sammen med Metta � en barnelosje som de ledet i mange �r.

Som politiker hellet han i retning venstre. For eksempel var han med i styret for Hetland Venstrelag i mange �r. Her var han bl.a. sekret�r fra 1920�1926. I perioder var han ogs� medlem av Hetland skolestyre (eksempelvis fra 1918�1924). Da Randaberg-Tasta billag startet, ble han valgt til leder og satt i styret i mange �r, og da Rogaland landsgymnas ble etablert p� Bryne, ledet han styret i de tre f�rste �rene og satt fortsatt som styremedlem i nye tre �r.

1. Fra konsentrasjonsleiren.
Tyskerne satte fangene til � plukke bl�b�r under streng bevoktning.
B�rplukkerne ble observert av folk fra Badderen, bygda nede ved fjorden.
To kvinner derfra trasket litt senere opp de bratte liene til fangene med br�d, sm�r og ferske poteter.
Vakten lot fangene f� spise!

Takle nekter. Norge var blitt okkupert 9. april 1940. Utover sommeren og h�sten vokste fronten mellom naziregimet � med Vidkun Quisling og Reichskommisar Josef Terboven i spissen � og den sivile motstanden. De f�rstnevnte ville nazifisere den norske befolkningen. I dette arbeidet skulle norske l�rere delta � frivillig eller under tvang. Det skulle v�re deres plikt � oppdra norske barn og unge til aktive nasjonalsosialister. For dette form�l ble det opprettet et nytt, nazifisert Norges L�rersamband. Det var ogs� snakk om � opprette en organisasjon tilsvarende Hitlerjugend hvor l�rerne skulle fungere som ideologer. L�rerne ble satt under et enormt press: De m�tte v�re medlem av l�rersambandet og underskrive en lojalitetserkl�ring. Ved � nekte ble de truet med straff og avsettelse. Holdningskampen var imidlertid kommet ordentlig i gang, og omtrent alle l�rerne i landet nektet � ogs� Magnus Takle. 15. april 1942 ble han arrestert � sammen med et stort antall rogalandsl�rere � og stuet inn i fengslet p� Lag�rdsveien.[7]

Fornedrelse. Fra f�rste �yeblikk fikk de oppleve krigens vold og fornedrelse. Fengselsforholdene var elendige, og de ble m�tt med slag og ukvemsord. Fangene skulle terroriseres, sultes og krenkes. De ble ribbet for personlige eiendeler � verst for noen var tap av Nytestamentet, for andre tap av tobakken. En av de f�rste � og verste � opplevelsene for Takle var da han blant fangevokterne p�traff en tastagutt han tidligere hadde hatt som elev. Jyplingen hadde meldt seg inn i nazihirden, og n� ville han gjerne si l�rerne noen alvorsord: �De m�tte ikke v�re s� oppr�rske mot styresmaktene�, doserte han, �det var s� lite som ble krevd, bare at de meldte seg inn i Norges L�rersamband! �Du har vit p� det, du� var de ordene Takle m�tte sin tidligere elev med. �Det gikk en st�kk gjennom l�rerflokken da han v�gde � opponere i en s� spent stund,� forteller Brynjulv og Sigurd Aartun i sin bok (2003: 223).

1. Fangene arbeidet med overbygning over riksveien fra Badderen
over Veiskaret til Burfjord i Kv�nangen, Nord-Troms.
Overbygningen skulle sikre milit�r ferdsel n�r vinterstormene satte inn.

Turen �stover. Etter 13 d�gn i fengslet ble l�rerflokken � i alt 57 fanger � sendt videre til Grini. Turen ble ytterst ubehagelig � f�rst i godstog til Flekkefjord, j�rbanens endestasjon, siden med buss p� smale grusveier til Kristiansand og derfra med S�rlandsbanen til Oslo Vest. Turen tok to d�gn. Reisen var likevel ikke uten oppmuntringer. Ryktet om fangetransporten hadde nemlig spredd seg s�rover J�ren. P� hver stasjon m�tte bygdefolket opp i hundretall for � ta avskjed. Til tross for slag og spark av tyske fangevoktere og flere norske politimenn, vinket de og ropte, og s� sang de �V�r gud han er s� fast en borg�. Den kjente salmen var blitt en nasjonalhymne som fulgte dem fra stasjon til stasjon. I Kristiansand stilte Norsk R�de Kors opp med middagsservering. I Oslo ble de kj�rt videre p� lastebiler til en usikker framtid p� Grini hvor de ankom natten til 1. mai 1942.

1. Ved denne steinen ble de to fangekameratene Olav Aartun og Magnus Takle satt til � benke ut skeive spikrer. S�nn av Olav, Sigurd Aartun, fant i 1994 � ved hjelp av en metalldetektor � fire kilo utrettede spikrer under lyngen p� oppsiden av steinen.
Dette viser at arbeidet var f�nyttes: spikrene ble aldri brukt!

Grini. P� Grini fikk de 57 fangene oppleve konsentrasjonsleirens mareritt. Dagene gikk. 30. juli � tre m�neder etter ankomsten � hendte noe som ga dagen karakteristikken Den svarteste dagen i Grinis historie. Sammen med de l�rerne fra andre deler av landet som hadde nektet � melde seg inn i L�rersambandet og de som var blitt igjen p� Grini (de fleste l�rerfangene var da sendt til Kirkenes) , ble de kalt til oppstilling. Av fangeleirens nestkommanderende, Untersturmf�hrer Julius Denzer, og den norske hirdmannen, Claffy, ble fangene p� ny stilt overfor den eneste forutsetning for frigivelse: �Den som frivillig vil bli medlem av L�rersambandet og lover � g� aktivt inn for nyordningen, trer to skritt fram � ett minutts betenkningstid.�

L�rerflokken splittes. Etter en trykkende stillhet trer 36 l�rere fram. 19 st�r tilbake, blant dem Magnus Takle og noen andre rogalandsl�rere. Resultatet av presset fra nazimyndighetene var nedsl�ende: L�rerflokken var delt. Det ble pr�vd med et kompromiss som mislyktes. De som hadde tr�dt fram, ble frigitt alt dagen etter (31. juli). Under generalappellen samme ettermiddag kl. 1600 trer Untersturmf�hrer Denzer fram i sin rolle som absolutt maktmenneske og gir denne meldingen til de standhaftige: �Weil Sie gestern nicht vorgetreten hatten, werden Sie zur�ckgehalten!� (�Fordi dere ikke tr�dte fram i g�r, blir dere holdt tilbake!�.) Noen dager senere (4. august) fikk 18 av de 19 ordre om � pakke sakene sine.[8] Ny reise foresto, men hvor hen? At s� mange sviktet, skapte bitterhet hos de 18 som skulle videre til nye pr�velser. Sviket ble ogs� en sterk opplevelse i det �vrige fangemilj�et p� Grini: S� langt hadde l�rerne v�rt sett p� som helter. N� var �l�rerflokken kl�yvd, fronten brotna!�, het det. (Aartun & Aartun, 2003: 254�257.)

Ny reise, nye pr�velser. Turen nordover ble et nytt mareritt. Ved 22-tida 4. august ble de 18 fangene � sammen med ca. 400 andre grinifanger � busset til Lysaker hvor de ble stuet inn i godsvogner (kuvogner som de ble kalt), 32�34 i hver vogn. D�rene ble boltet; det var ikke liggeplass til alle og kun ei b�tte p� golvet hvor de kunne g� p� do. Ved siden av alle ubekvemmelighetene gnaget uroen: Hvor skulle de hen � til utryddelsesleir i Tyskland, arbeidsleir i Vestfold eller nordover? De var uten holdepunkter. �verst p� veggen i hver vogn var det en lufteventil som kunne �pnes. Ved avreisen hadde de imidlertid f�tt beskjed om at den som �pnet og kikket ut, ville bli skutt. Fang�ene hadde likevel klart � regne seg fram til at siden vaktene var plassert i den siste vogna, kunne de umulig se om luftelukene ble �pnet p� den sida som vendte mot yttersida i en kurve. I svinger kunne det derfor v�re trengsel foran lukene. Lettelsen var stor da de oppdaget at ferden gikk opp Groruddalen, alts� nordover. Det var sommer og lyse netter. Etter hvert hadde fangene klart � forhandle seg til � f� d�rene satt litt p� gl�tt p� grunn av kvelende luft, lukt og varme. Forholdene ble bedre med utsikt oppover Gudbrandsdalen � og mulighet for � late vannet ut i det fri.

1. Det ble bygget 800 meter med �sn�tunneller� over veien p� de mest utsatte stedene.

Fra Trondheim og nordover. Etter 32 timer kom transporten til Trondheim, hvor fangene ble stuet om bord i D.S. Bod�. Totalt var det ca. 500 krigsfanger om bord � 400 flere enn skipet var sertifisert for. Ferden nordover m� ha v�rt fryktelig � i alle fall til � begynne med. Det var fanger over alt � tett i tett, i kj�lsvinet, lasterommene, i trapper, korridorer og lugarer. De vanlige opplysningene om at ti personer ville bli skutt for hver fange som r�mte, var gitt ved avreisen. Lukene ble boltet, d�rene l�st. P� �verste dekk akterut var det montert en utrangert mitralj�se hvor to tyskere holdt vakt. Denne lille bev�pningen gjorde imidlertid at b�ten � etter Haagkonvensjonen � kunne angripes. Angsten for allierte angrep var derfor hele tiden stor. Bare vakter og mannskap hadde sjanse for � bli reddet dersom b�ten skulle bli minesprengt, bombet eller torpedert.

Etter hvert som b�ten sneglet seg nordover, klarte fangene � forhandle seg til enkelte bekvemmeligheter. Bl.a. fikk de lov til � komme p� dekk n�r b�ten gikk innaskj�rs � i den grad det var plass. Under landligge m�tte de alltid under l�s igjen. Ut p� ettermiddagen 6. august fikk de ogs� mat og drikke, noe de ikke hadde f�tt siden et togstopp p� Otta. Noen fanger fikk ogs� lurt seg opp p� dekk for � sove i soveposer, noe som ble godkjent av en vakthavende l�ytnant som etter hvert hadde vist menneskelige trekk. Under et par d�gn l� fangeskipet i svai utenfor Bod�s havn. Under dette oppholdet viste byens borgere st�tte og stor giverglede. De kom opp til skutesida med br�d, hvalkj�tt og mengder av fersk fisk, som fangene fikk lov av kokken � koke i byssa.

Ferden fortsatte fra Bod� og videre nordover. Det var sol, stille og varmt. S� lenge de var mette og de fikk v�re p� dekk og nyte fjorder og landskap, kunne livet �nytes�. Den �snille� l�ytnanten betrodde noen fanger at de skulle p� landsnyttig arbeid, trolig i Kv�nangen.

Ved kryssing av Ofotfjorden gikk ub�talarmen. Som ved landligge ble fangene l�st ned under dekk hvor de satt tre timer i angst og varme til b�ten la til kai i L�dingen. Snart var b�ten igjen i siget, og d�rer og luker ble �pnet slik at fangene kunne f� frisk luft. 11. august ankom skipet Troms� hvor fangene p� ny ble stuet sammen under dekk. I Troms� ble flere offiserer, bl.a. min gamle lektor fra Kongsg�rd, kaptein Bernt �vreg�rd, tatt ut og sendt til den beryktede konsentrasjonsleiren Sydspissen helt s�r p� Troms�ya. 12. august kl. 11 � etter sju timers landligge � forlot D.S. Bod� Troms�, og de skalkede lukene ble �pnet igjen.

Fangesortering og ilandsetting. Tidlig om morgenen 13. august like utenfor Oksfjordhavn i Nord-Troms hendte det utrolige: Gruppelederne om bord ble satt til � hjelpe tyskerne med � plukke ut de mest mindreverdige av nordmenn. At gruppelederne hadde deltatt i denne diskrimineringen, ble nok oppfattet som svik. Under appellen senere p� dagen ble en lang rekke �u�nskede� stilt opp. Blant dem var j�dene, redakt�ren for stavangeravisen 1. Mai, Trond Hegna, unge menn fra Rogaland som hadde stelt med illegale aviser samt alle l�rerne, unntatt Asbj�rn B�e fra Gausdal og Hans Borg fra Oslo � til sammen 160 fanger. Blant dem var Takle og hans l�rerkollegaer. 14. august ved 17-tiden ble de satt i land i Badderen. Skipet med resten av fangene � ca. 240 inkludert 23 offiserer � gikk deretter til Oksfjordhavn hvor de ble satt p� land. Offiserene ble derfra sendt til en annen leir � den beryktede Sydspissen. De �vrige m�tte marsjere til fangeleiren Veidal p� Kv�nangfjellet.

De 160 fangene i gruppen med j�dene, Hegna, Takle og hans l�rerkolleger ble � p� brygga i Badderen � tatt h�nd om av unge Wehrmacht-soldater som f�rte dem langs n�v�rende E6 opp Baddereidet til fangeleiren Veiskaret. Det ble en slitsom tur langs fjorden og oppover fjellet i bratt stigning. I denne flokken var det mange som hadde ligget i lasterommet og p� kj�lsvinet nordover. De hadde sett lite til mat, frisk luft, trening og natur. Flere led av magetr�bbel. Det var ikke fritt for at mange s� med redsel og gru p� den tiden de hadde foran seg i konsentrasjonsleir p� snaufjellet. De tynne sommeruniformsbuksene de hadde f�tt utlevert p� Grini, hang alt i laser nedover leggene. Stort mer av kl�r enn det de gikk i, hadde de ikke. Selv om de trasket oppover i varm h�stluft kvelden 14. august 1942, s� situasjonen ikke lys ut for de 160 utslitte fangene.

Konsentrasjonsleiren Veiskaret. Den fangeleiren de kom til, var uferdig og ytterst primitiv. For fangene fantes to brakker hver p� 20 m x 6.5 m med tre rom i hver brakke. Golvet var spikret sammen av uh�vlede bord uten not og penn, mens veggene var satt opp av enkle brakkelemmer. Brakkene var ikke isolert. Sengene var binger p� golvet fylt med halm. Over var det laget to hemser av samme st�rrelse som bingene. Ogs� disse var fylt med halm. I rommet sto en vedovn som ogs� kunne kokes p�. Et langt, smalt og ust�dig bord med to like skr�pelige langbenker var plassert midt i rommet. I likhet med golvet var b�de sengene, bordet og benkene spikret sammen av uh�vlede fj�ler hvor det stakk fram fliser over alt. � holde golv, bord og benker reine, slik vaktsoldatene krevde, var heller ikke lett; for flisene satte seg fast i de primitive klutene de hadde. Rundt leiren hadde russiske krigsfanger satt opp piggtr�dsperring. Latrine, koke- og vaskeplass var ute i det fri. �Dusj� kunne fangene f� ved � stille seg under ei trerenne med vann fra en bekk, noe som gikk greit s� lenge det var sommervarme, men som ble sv�rt ubehagelig n�r det var istapper langs renna.

De 14 rogalandsl�rerne delte brakke med 13 motstandsfolk � ogs� fra Rogaland. De holdt godt sammen selv om det mange ganger kunne r�yne p� n�r for eksempel 27 skulle dele s� mye � bl.a. ett vaskevannsfat, mat og annet. N�r fangekameratene i overk�yene snudde seg, drysset det st�v og halmrusk � til hosting og stor plage for fangene i golvbingene. Etter hvert som det kom pakker til leiren, fant de l�sningen: De la innpakningspapir under halmen i overk�yene! Mat var det til � begynne med sv�rt lite av � i hovedsak en slags b�nnesuppe. Den var dertil s� ensidig, gammel og bedervet at det oppsto diar�, sykdom, avmagring og symptomer p� dysenteri.

Etter tre uker ble forholdene gradvis bedre, noe ingen fange tidligere helt har kunnet forklare. I sin bok forteller br�drene Aartun at endringen skyldtes et initiativ tatt av to unge damer nede i Burfjord �tte kilometer nord for fangeleiren, Dagny Hansen og Mary Nilsen. Gjennom elegant gjennomf�rte charmoffensiver hadde de klart � p�virke leirlederen og hans nestkommanderende til � tillate at de selv og bygdefolket fikk gitt fagene ekstra mat og kl�r. Aksjonene f�rte til et vendepunkt for den store epidemien. Fangene fikk etter hvert h�pet og livsviljen tilbake da stadig ny hjelp fant veien til fangene, bl.a. ved at bygdefolket kastet fisk og br�dpakker fra seg langs veikantene n�r de passerte fangene i arbeid. I det hele viste lokalbefolkningen en enest�ende barmhjertighetsgjerning b�de i form av mat, kl�r og informasjon. I tillegg fikk flere av fangene mat i pakker hjemmefra som de delte med de andre.

Prim�roppgaven for fangene var � bygge bortimot 800 meter sammenhengene treoverbygning og flere kilometer med sn�skjermer p� den utsatte fjellovergangen mellom Badderfjorden og Burfjord f�r vinterstormene satte inn. Bilder fra tyske riksarkiv viser noen imponerende anlegg! Ved siden av dette prosjektet ble fangene ogs� satt til ferdigstillelse av leiren og arbeid andre steder nede ved fjordarmene. Alle de ulike arbeidsoppgavene som var planlagt for slavearbeiderne hadde likevel ett felles m�l � � sikre riksvei E6 som hel�rsvei til �stfronten, dvs. Sovjetsamveldet.

Arbeidet var stridt, s�rlig for de eldre fangene og for dem som led av sykdom, gikt, isjas og andre skavanker. I de f�rste ukene hadde de elendig fott�y og gikk stadig v�te p� f�ttene. Buksene ble etter hvert s� oppspj�ret at de m�tte surre frynsene fast til beina med papirtau som l�ste seg opp i v�te. I tillegg kjempet de mot myggen; den bet seg fast til bar hud gjennom hull i fillene. Mang ei natt ble s�vnl�s p� grunn av den plagsomme kl�en myggstikka f�rte til. Etter hvert som kulden satte inn utover h�sten, oppsto det ogs� kraftig trekk mellom de glisne golvplankene. Det gikk bedre da fangene fant torv som de la rundt brakka som en �grunnmur�. Dermed ble det et stillest�ende luftrom under brakka.

Til tross for de triste omstendighetene kunne fangene i blant oppleve gode stunder b�de p� brakka og jobben. I sin bok (s. 289�290) forteller Aartun-br�drene om da deres far, Olav Aartun, og Magnus Takle ble satt til � rette ut mengdevis av skjeve spikrer. De fant en h�velig stein som lignet ei diger trapp med to trinn. Her satt de i dagevis og rettet ut spikrene mot trinnet over. Sola skinte, og jobben var b�de bedagelig og behagelig. I dette var de under oppsyn av en Todt-mann (en tysk vakt). Da de ikke hadde flere spikre � rette ut, tok vakten � uten et ord � en diger haug utrettete spikrer, la dem i ei grop p� steinen og slo dem skjeve igjen med ei slegge. Det var hans tips om hvordan de kunne forlenge og nyte oppholdet p� denne spesielle arbeidsplassen. Enkelte tysk�ere tok faktisk hensyn til de eldre fangene.[9]

Utover h�sten ble det lettet p� forholdene ogs� p� andre m�ter: Fangene fikk skrive brev hvor de kunne fortelle om forholdene, og hvor de kunne be om kl�r og andre ting de trengte. Det ble stas n�r svarbrev og pakker kom, ofte etter lang tids venting. I et r�rende brev datert 23. september 1942 takker Takle for brev og pakker med mat han hadde mottatt. S� f�yer han til: �Velsigna kj�rt er det � h�yra at de lever vel der heime. Rett rart skal det vera � koma heimatt til skulestova og h�yra korleis dei ymse har greidt leksearbeidet sitt.� Han tenkte tydeligvis p� de leksene Metta hadde gitt de elevene som s�kte henne.

Alle fangene hadde n� forsyninger med mat � takket v�re pakker hjemmefra og hjelp fra lokalbefolkningen. De fleste hadde ogs� f�tt tilsendt varmt t�y, og de hadde ved nok til � holde brakkerommet lunt. Den fant de i hauger av gamle sn�skjermer lands riksveien. Etter hvert som dagene ble kortere og arbeidslyset forsvant, m�tte arbeidstida forkortes til fem timer. Dermed ble det desto mer tid sammen med kamerat�ene p� brakka. Oppholdet s� langt nord ga dem ogs� mektige naturopplevelser. Uten forstyrrende elektrisk lys fikk fangene oppleve en fullm�ne, en funklende stjernehimmel og et mektig nordlys de aldri hadde sett maken til. I liene fant de krekling, bl�b�r og tytteb�r. Kanskje den viktigste �rsaken til at de klarte � beholde helse, hum�r, h�p og holdning var kameratskap, samhold og vissheten om at de ikke var glemt � verken av �dem hjemme� eller lokalbefolkningen.

Oppbrudd og s�rover. Fangene ble ferdige med veioverbygningen. 9. nov�ember fikk de ordre om � pakke og gj�re brakkene reine. Oppholdet var slutt. En stor b�t ventet dem i Badderen nede ved fjorden � troppetransportskipet Molktefels. P� grunn av lusekontroll ble det likevel ikke avreise f�r dagen etter. (Det ble ikke funnet en eneste lus p� fangene!) Sent p� kvelden � i sprakende nordlys � ble Veiskar-fangene fraktet til brygga i �pne lastebiler. Til deres overraskelse oppdaget de kirkenesl�rerne spasere omkring p� dekk. De var satt fri og hadde alt v�rt om bord i seks d�gn. Imidlertid var fangene fra Veiskaret (hvor Takle befant seg,) og fangene fra Veidal fremdeles under arrest. De ble derfor holdt strengt atskilt fra kirkenesgruppen. I stedet ble i alt 350 fanger stablet sammen i et lasterom under primitive forhold � s� tett at det var vanskelig � ta seg fram.

Molktefels forlot Badderen i gr�lysningen 11. november med kurs for Troms�, hvor de norske offiserene som p� turen nordover var blitt sendt til konsentrasjonsleiren Sydspissen, ble f�rt om bord � til stor gjensynsglede for kv�nangfangene. Det ble en festkveld i lasterommet med sang, fortellinger, dikt og jubel. Om morgenen 12. november gikk ferden videre til Bod�. Under oppholdet der klarte kv�nangfange Erling Birkeland � f� kontakt med en av kirkenesl�rerne, rektor ved St. Svithun skole Gustav Natvig Pedersen, senere Stortingspresident. Han kunne fortelle at de var satt fri f�rst etter at alle hadde skrevet under en erkl�ring p� tysk. Dermed ble l�rerne i lasterommet informert om at kollegaene deres hadde gitt etter for � slippe fri. Det fikk likevel ikke dem til � oppgi sin aktive motstand.

De passerte R�rvik utp� morgensida 15. november. Da hadde i mellomtiden v�ret blitt s� vilt, at Molktefels m�tte s�ke n�dhavn i R�rvik. Neste dag oppdaget man symptomer p� dysenteri blant kirkenesl�rerne, og karanteneflagget ble heist. Det oppsto ogs� matmangel. Oppholdet i R�rvik varte i tre d�gn f�r ferden gikk s�rover igjen � fortsatt i forferdelig uv�r. Fangene opplevde ogs� andre farer � drivminer: Flere ganger s� de miner drive mot land der de eksploderte med s� stor kraft at rystelsene kunne merkes ombord. Vaktb�ten som fulgte Molktefels, uskadeliggjorde dessuten flere miner som fl�t i leia ved � skyte p� dem. Da skipet endelig seig inn p� havna i Trondheim 19. november, ble karanteneflagget p� ny heist. Hva betydde det? Forlenget opphold om bord? Angsten var stor, og stemningen dyster; for skipet var g�tt tom for mat og vann! Dessuten knuget frykten for flyangrep.

F�rst framp� morgenkvisten 20. november kom oppbruddets time. Kirkenesl�rer�ne � i alt 360 � skulle videre s�rover. De gikk om bord i det ordin�re Oslotoget. De som derimot fortsatt var krigsfanger, ble stuet direkte inn i �kuvogner� p� kaisporet � ca. 30 i hver vogn � f�r d�rene ble lukket og l�st. Blant dem var j�dene og de andre kv�nangfangene. Det ble en fryktelig tur. Det var full vinter langs sporet. Kulden str�mmet inn gjennom golvplanker, vegger og tak. Sn�en trengte seg ogs� inn og la seg som kvitt pudder over fangene. Det ble ikke mulig � legge seg ned i kvile- eller sovestilling. Fangene m�tte sitte eller st�. Siden der var s� mange i hver vogn, var det nesten umulig � bevege seg for � f� varme i kroppen. I en av disse vognene satt l�rerne Lars Bakka, Magnus Takle og Olav Aartun. I boken sin (s. 307) forteller Brynjulv og Sigurd at Takle fikk slik frost i seg over Dovre at hele kroppen ristet. Det ble s� dramatisk at de to kollegene m�tte legge seg tett inntil ham. F�rst nede ved Lillehammer kom han til hektene igjen.

P� Hamar passerte fangetransporten toget med de frigitte kirkenesl�rerne. N� var det bare 19 fanger tilbake av dem som var arrestert i forbindelse med l�reraksjonene i mars og april. Av dem satt 17 innel�st i godstoget p� vei til nytt opphold p� Grini. F�rst p� Hamar fikk de et par br�dskiver og litt kaffe. De fikk ogs� g� ned til Mj�sa for � vaske seg i isvannet og slukke t�rsten. T�rsten var stor siden de ikke hadde f�tt skikkelig vann om bord p� Moltefels de siste d�gnene. Fra Hamar gikk godtoget langsomt videre. I Oslo ble de sent p� ettermiddagen 21. november hentet av lastebiler og brakt tilbake til Grini � etter tre og en halv m�neds frav�r. En verre transport av mennesker har neppe v�rt utf�rt i Norge tidligere.

Tilbake p� Grini. Det nye oppholdet p� Grini ble b�de en god og skremmende opplevelse. Siden sist var forholdene blitt enda verre. Da de ankom, ble de imidlertid mottatt med en slags vennlighet av Untersturmf�hrer Julius Denzer. Det var kommet meldinger, fortalte han, at fangene hadde gjort en storartet innsats nordp�. Derfor skulle de bel�nnes. S�rlig ble dagen etter ankomsten (22. november) en god dag for �nordnorgelandsfarerne�. De fikk igjen alle eiendelene sine, de fikk anledning til skikkelig morgenstell. De fikk reine leirkl�r og ble installert i nye brakker med egne senger og skap. De opplevde ogs� et bedageligere arbeidstempo enn de hadde v�rt vant med. Moralen blant fangene p� Grini var �g� langsomt; gj�r minst mulig�. 25 i gruppen slapp dessuten ut dagen etter ankomst, noe som ga grunn til optimisme. De fleste fangene ble likevel s�rgelig skuffet. Etter hvert fikk de ogs� erfare konsentrasjonsleiren p� sitt mest skremmende: forbud, stadige innskrenkninger, refs, straffeeksersis og d�dsdommer. De tyske fangevokterne opptr�dte r�ere og mer brutalt enn noensinne. Et fryktelig slag for dem var dessuten � oppleve at allerede fire dager etter ankomsten ble de 30 j�dene de hadde hatt som fangekamerater i Veiskaret og 20 j�der fra de andre leirene i Nord-Troms, sendt til Tyskland. Kun to overlevde og kom tilbake etter krigen.

Bare 19 i den store l�rerflokken som ble arrestert i forbindelse med holdningskampen mot naziregimet, satt n� fortsatt p� Grini. Fikk de komme hjem til jul eller ville de bli sendt til Tyskland slik som j�dekameratene? De frigitte kirkenesl�rerne hadde anbefalt dem om � skrive under p� et l�slatelsesdokument med samme ordlyd som deres, noe de ble enige om � gj�re i slutten av november. Lenge h�rte de ingenting. S� skjedde det uventede likevel: 12. desember ved 16-tida fikk l�rerne og sju andre beskjed om at de ville bli satt fri samme dag! Fangene ble hentet ved fengselsporten og f�rt til R�de Kors sitt s�sterhjem hvor de fikk overnatte. For f�rste gang p� �tte m�neder fikk de skikkelig tilberedt mat og gode senger med reine sengkl�r. Etter frokost neste dag skilte l�rerne lag. De 15 rogalandsl�rerne reiste hjem med s�rlandsbanen til Kristiansand, derfra med buss til Flekkefjord og videre med tog. �I Kristiansand m�tte Raude�krossen oss p� nytt med gjestmilda og omsuta si for kvelden og natta. I Flekkefjord stod middag og venta p� oss i fleire heimar,� forteller Takle i si oppsummering.

Jungeltelegrafen hadde arbeidet effektivt � n� som f�r: Da toget rullet over J�ren, str�mmet store folkemengder fram p� stasjonene for � ta imot dem. Jubel og glede over alt � f�rst og fremst i de familiene som fikk ektefelle og far tilbake, men ogs� blant kolleger, elever, venner og naboer!

Magnus Takle markerte seg som en dyktig l�rer og som en samfunnsorientert borger. Han var allsidig, men samtidig ogs� en sterk personlighet; noen ville nok ogs� si en standhaftig, andre en sta personlighet. Ovenfor leste vi om hvordan hans stahet kunne ytre seg i familielivet. I m�lstriden opplevde vi hvordan hans nidkj�rhet til morsm�let kunne sl� ut ren fundamentalisme. For eksempel kunne han endre navn p� elever fra �Aspelund� til �Ospelund� � �asp� var dansk; �osp� var norsk �, og i brev om fangetransporten ble �Bod�� til �Bod�y� og �Troms�� til �Troms�y� � �� var dansk; ��y� var norsk. P� den andre siden: Under okkupasjon, arrestasjon og konsentrasjonsopphold var det nettopp hans standhaftighet � denne gangen i form av kj�rlighet til land, folk, grunnlov og demokrati � som dikterte hans ranke holdning. Magnus Takle valgte � t�le savn av familie, savn av elever og venner; han valgte � utholde fengsel, konsentrasjonsleir, slavearbeid og nedverdigelse framfor � delta i nazifisering av norsk ungdom. Her sto han fremst i flokken av de l�rere som formet fronten mot diktaturet.

Borgny Astad, en av Takles d�tre, forteller at hennes far nok hadde f�tt en knekk etter fangeoppholdet. Han ble aldri seg selv � med det samme overskuddet og den samme iveren i sin l�rer- og samfunnsgjerning som han hadde hatt. I 1948 sluttet han sin gjerning. Han kunne ha st�tt i stillingen i enn� fem �r fram til den offisielle pensjonsalderen som den gang var 70, men �nsket � slippe yngre l�rerkrefter til. V�r 7. klasse var den siste klassen han f�rte fram. Da reiste han og Metta til deres s�nn og svigerdatter, Harald og Margot i Fon (Vestfold), hvor de hadde kj�pt seg g�rd. Der bygde Metta og Magnus en vakker, liten k�rbolig � med egne hender! Jeg bes�kte dem flere ganger, siste gang i 1962 som nygift og da sammen med min kone, Ingerid, som hadde vokst opp ved Sognefjorden. � m�te Ingerid og � kunne snakke sognedialekt med henne vakte stor ��tgaum� hos dem begge! Takle hadde da f�tt svekket syn og ble gradvis blind. Til tross for dette handikap sto han p� b�de i huset og i �keren. Da jeg var der sist, hadde han funnet seg en hobby med � knytte nett til � ha over b�rbusker; dessuten lyttet han p� alt han kom over av litteratur i lydb�ker.

Metta d�de 1966 i en alder av 83 �r og Magnus i 1971. Da var han blitt 88 �r. Metta og Magnus satte begge dype spor etter seg og minnes med stor glede � av slekt, elever og bygdefolk p� Tasta.

Post scriptum. N�r jeg har valgt � skrive s� utf�rlig om Takles og hans kollegers krigsopplevelser er det fordi kjennskapet til veiskarl�rernes innsats og lidelser p� Kv�nangfjellet har v�rt s� lite kjent. Trolig kan denne mangel p� kjennskap skyldes at deres innsats � p� den ene siden � har v�rt fors�kt skjult av dem som sviktet og � p� den andre siden � v�rt overskygget av kirkenesl�rernes fangeopphold. Kirkenesl�rerne var nemlig langt flere samtidig som deres innsats er gjort mer synlig. For alle de fengslede l�rere � og for den samlede norske l�rerstanden under krigen � gjelder det imidlertid at de som deltakere i l�rerstriden, ble lysende modeller for andre yrkesgrupper og for nordmenn flest for at motstand nyttet.[10] Selv Vidkun Quisling, �ministerpresidenten�, innr�mmet nederlaget da han i en tale uttalte: �Det er l�rernes skyld at Norge i dag ikke er blitt et fritt og selvstendig rike�. Her m� f�yes til: �slik Quisling ville ha landet� � som et nazifisert diktatur med ny grunnlov.

[1] I en alder av ni �r Jeg hadde kj�pt mitt f�rste armb�ndsur ; det hadde stor sekundviser, s� jeg tok tida p� alt det var mulig � m�le tida p�!

[2] Den tyske okkupasjonsmakta overtok skolen til sitt form�l allerede de f�rste dagene av krigen. Bedehuset ble gjort om til skole, men der var det bare to �klasserom�, noe som var altfor lite. Det f�rte til sterk reduksjon i undervisningstid � bare tre timer annen hver dag i sm�skolen og fire timer annen hver dag i storskolen.

[3] Derimot hadde vi i l�pet av de sju �rene �n ekskursjon. Den gikk som sykkeltur til Vistehola.

[4] Mye av stoffet om familielivet er hentet fra heftet Dei sju Takle-jentene p� Tasta. Barndomsminner. Heftet inneholder barndomsbretninger skrevet av Mettas og Magnus� sju d�trene. Se litteraturlista.

[5] Solfametoden er en metode for tonetrefning og notelesing. Den bygger p� et system hvor oktaven i en tonerekke f�r betegnelsene �do-re-mi-fa-sol-la-si-do�. I c-durskalaen f�r grunntonen c navnet �do�, d f�r navnet �re�, e f�r navnet �mi� osv. Takle koblet disse navnene til enkle h�ndbevegelser hvor grunntonen �do� ble symbolisert med en knyttet neve lavt nede � like under beltet. Nest tone �re� ble vist ved � l�fte h�nd og pekefinger, mens h�nden ble flatet ut for �mi� osv.

[6] Teksten i avsnittet om fengsling og konsentrasjonsleiroppholdet er for det meste hentet fra:

Astad, B.: Samtaler om Takle-familien v�ren 2009.
B�, Inge: Va det bedre f�r d� alt va m�je verre? Bind II s. 94�106
Takle M.: Skildring av arrestasjonen og av opphaldet i Nord-Noreg under krigen.
Torgersen, Jan Kurt: Minner fra egen skoletid med Takle som l�rer.
Aartun & Aartun: Motstandskampen i skolene 1940�1942. Oslo: Orion Forlag AS.k

[7] I Hetland kommune var b�de lensmann Einar Huseb� og hans betjent i sving med � arrestere l�rerne allerede i formiddagstimene 15. april 1942. For Takle m� dette ha v�rt bittert; for Huseb� var hans n�rmeste nabo. Hele politietaten var blitt fanget inn av det nazistyrte Statspolitiet. Huseb� nektet kort etter � � st� i politiets tjeneste. Han fratr�dte stillingen i 1942 og ble av okkupasjonsmakten erstattet av en nazivennlig lensmann. Huseb� kom tilbake til stillingen etter frigj�ringen. Se ogs� siste fotnote nr. 10.

[8] Av en eller annen grunn som ingen har funnet svaret p�, ble l�rer Karl Kals�s fra Nestun (Bergen) gjenglemt p� Grini! Derfor ble bare 18 av de opprinnelige 19 fangene sendt videre.

[9] Denne historien har denne fortsettelsen: I 1994 da Sigurd Aartun bes�kte stedet p� snaufjellet hvor Takle og hans far hadde v�rt fanger, fant han ikke bare steinen hvor de to fangene hadde hamret spikrer, men � under lyng og mose � ogs� fire kilo utrettete spikrer. I 52 �r hadde de ligget ubrukt! (Aartun & Aartun 2003: 289.)

[10] Blant institusjoner og organisasjoner som fra okkupasjonens f�rste dag valgte en markert front mot nazismen, og som st�ttet l�rerne i deres strid, finner vi f�rst og fremst alle idrettsorganisasjonene, fagforeninger og Den norsk kirke, med prestene i spissen. Det var imidlertid trist � konstatere at politietaten lot seg manipulere og bruke av nazimakten under krigen. Statspolitiet var for eksempel med p� � arrestere j�der, l�rere og andre motstandsfolk. Se ogs� fotnote 7.