BERGE HAMILTON ASPELUND (1907 - 1997). Barndom og gården Aspelund Berge Hamilton Aspelund ble født på gården Aspelund på Tasta 28.07.1907. Foreldrene var Bertel Torgersen 1857 –1918 og Berta Severine (født Ingebretsen) 1868—1947. De fikk til sammen 10 barn – seks gutter og fire jenter. En farbror ved navn Sven, bodde også på gården – etter avmønstring som styrmann. Berge Hamilton ble aldri kalt annet enn Hamilton, et navn han var stolt av! Som det fremgår, var han bare 11 år da faren døde. De eldste brødrene og en av søstrene var da flyttet ut. Fire av dem utvandret til USA, mens en av søstrene døde som tenåring. Bortsett fra Sven, var Hamilton – etter farens død – det eldste mannlige medlem som var igjen. Gården var på 75 mål. Det ble derved en strevsom barndom – ikke minst for ”eldstegutten” Hamilton og de to yngre brødrene, Martin og Ingvar, men også for de to hjemmeværende eldre søstrene, Signe og Birgit. De måtte særlig bidra med husarbeid, klesvask, barnepass i tillegg til gårds- og onnearbeid. Det var god tradisjon for tømring på gården: Både faren og bestefaren hadde vært skipstømmermenn, mens broren, Emanuel, ble byggmester. Slik fikk Hamilton gå i lære og ble utdannet tømrer. Denne tradisjonen er ennå synlig på gården, noe man kan forstå ved å studere den såkalte ”Aspelundlåven”, som i dag er fredet til bruk som bydelshus. Den ble bygget omkring 1905 av hans far, Bertel. Her er det brukt mye skipstømmer. Dessuten er løa en ny-konstruksjon på det viset at låvebrua går tvers gjennom hele bygget. Dermed kunne høylassene tømmes direkte i bingene på hver side av brua, og så kjøre ut av løa på motsatt side. På den tiden vakte konstruksjonen oppsikt. Jærbønder kom langveis fra for å studere den. Sammen med moren hadde Hamilton og hans søsken ansvar for stell av 10—12 kyr og 2 hester, samt griser og høns. Det pålå ham å frakte melken med hest og kjerre til meieriet, før han gikk på skolen om morgenen. Da kunne det skje litt av hvert: En dag han kjørte ned på Strandkaien, møtte han godstoget lang kailinjen. Lokomotivet slapp ut damp, slik at hesten skvatt og tok ut. Så fort hadde han aldri kjørt heim, forteller Hamilton: Hesten ble ikke rolig, før den stod på stallen. Han minnes også – fra tiden da han ennå var smågutt – at det var vanskelig å nå pedalene når han skulle kjøre slåmaskinen. Ellers forteller han at det til tross for hardt arbeid, var mye lek og moro på gården sammen med søsken og kamerater. Leken var likevel gjerne av det slaget vi kaller ”arbeidsorientert lek”, dvs. at de måtte kombinere lek og arbeid. Eksempel på dette er at Hamilton sammen med brødrene ofte gikk til Eskelandsbekken og fisket aure. Var de var svært heldige kunne de få tak i sjøaure som kom opp fra Hafrsfjord. USA og sjøliv Som nittenåring ble lysten til utferd for sterk. Hamilton overlot gårdsarbeidet til sine søsken og reiste til Amerika. En av onklene som hadde emigrert i slutten av 1890-årene, skaffet ham jobb som tømrer. Blant annet laget han plattformer for jernbanen, Arbeidskameratene var store negrer. I forhold til den arbeidsmoralen han var vant med hjemmefra, oppfattet han dem som late. Snart ble han bas og lærte dem norsk, som ”gi meg sagå” eller ”gi meg hammaren”. Bygningsfaget ga ham ikke full tilfredsstillelse. Han ville lære mer og begynte på Greer College i Chicago, hvor han studerte flyteori og flymotorpraksis. Under to sommeropphold på flyplassen Langeley Field i Hamton, Virginia, ble han kjent med flypiloten og oberst i U.S.Air Force, Bernt Balchen (1899 –1973), som på den tiden rustet ut for en sydpolekspedisjon sammen med polarforskeren Richard Byrd (1888–1957). Hamilton ba Balchen om å få feste idrettsmerket sitt på det norske flagget som skulle slippes over sydpolpunktet. I 1930-årene begynte nedgangstidene i USA, og Hamilton ble arbeidsledig – som tusenvis av andre. Han tok da hyre på norske båter som skipstømmermann. Første turen gikk til Barcelona i Spania, deretter til Port Said i Egypt. Der traff han en afrikaner – svart som ovnen – som hadde møtt mange sjøfolk fra Stavanger, og som kunne konstatere at Hamilton verken kom fra Straen, Kranen eller Tomsahagen. I stedet for å sitte på barene, fikk Hamilton sjøguttene med seg opp i byene på sightseeing, noe de aldri hadde gjort før. Det ville de fortsette med senere i livet. Da båten hans kom til London, fikk han hjemlengsel og mønstret av. Giftermål og familieliv Vel hjemme giftet Hamilton seg med Welfrid Hodne fra Duegården på Stokka. Welfrid var født 19.06.1915. Hennes mor het Wenche Marie, født på gården Døskeland på Mosterøy (1877–1971. Faren het Jakob Berdinus, født på gården Hodne på Rennesøy (1878–1949). Hamilton bygget først hus i Soldal på egen tomt inne ved Byhaugen i1938. Senere fikk han ta ut tomt på Aspelundgården og bygget det huset som i dag ligger Myrvegen 15. De fikk fem barn: først Bjarne (1937) og Wenche Marie (1939), like etter krigen kom Jostein (1946) og fire år senere tvillingparet Harald Aslak og Torger Wilhelm (1950). Etter opplevelsene med gjenreising av hus i Finnmark (se nedenfor) kombinert med andre tunge tak, fikk isjiasen overtaket. Hamilton måtte til Sandnes sykehus for å få ”ny rygg” som han sa. Han ble en av de første som gjennomgikk isjiasoperasjon og måtte gå med jernkortsett i ni måneder. Etter hvert som familien økte og ungene vokste, krevde den mer av tid av Hamilton, men også mer og mer mat. Han fikk bruke deler av Aspelundgården (ca. 11 mål) som lå nær egen eiendom til matproduksjon, særlig poter og grønnsaker. Familien anskaffet også ku, slik at barna kunne få så mye melk de ville. Til gjengjeld lærte barna gårdsarbeid! En gang fikk familien besøk av mormonmisjonærer, og Hamilton som kunne engelsk, snakket med dem om Amerika. Også mais ble trukket inn som tema. Utha – mormonbyen - ligger høyt over havet, og de mente at frø derfra også måtte kunne gro i Norge. Etter en tid, fikk han frø fra Utha hvorav noen ble plantet i lite drivhus han laget i plast. Her dyrket han sukkermais! Mens de plantene som ble sådd på friland, ikke frambrakte noen fruk, ble plantene i drivhuset ble nesten tre m. høye og vokste gjennom plasttaket. Etter hvert som ungdommene flyttet ut og skapte egne hjem, gjorde Hamilton i stand områder til hver familie hvor de selv kunne så, plante og dyrke egne poteter og grønnsaker – dette til stor begeistring for de unge familiene. Heimlund Både Welfrid og Hamilton ble tidlig medlemmer av ungdomslaget Heimlund. I utgangspunktet var Heimlund et bedehus under Norges kristelige ungdomsforbund. Utover i 1920-årene var imidlertid det kristelige innslaget svekket, bl.a. av at de yngste hadde ”lurt” seg til leik og dans. De eldre lagsmedlemmene ønsket fortsatt ? i samsvar med lovene ? å styre laget som et kristent ungdomlag, med innslag av finkultur. De tviholdt også på Heimlund som bedehus basert på de statuttene som gjaldt. Ungdommen på sin side ville ha en friere målsetning. Blant dem var Hamilton. Han var frilynt og ønsket å satse på revyer, dans, karneval, idrett etc. Dette ble for hard kost for det kristne miljøet. Med Hamilton som fanebærer måtte ungdom-mene kjempe en hard kamp for å få gjennomslag for sine interesser. En viktig del av den konflikten som oppsto, var ? for de frilynte ? å beholde huset ’Heimlund’. Det kom til en skikkelige interessekamp som kulminerte på årsmøtet i januar 1933. Da møtet begynte, var det bare kommet fem medlemmer. Ute på gangen sto det imidlertid ca 15 konfirmanter som ikke helt visste om de fikk komme inn. I denne situasjonen ble det vist et tidligere styrevedtak om at konfirmanter var velkomne i laget som gratismedlemmer. Det endte med at de ble kalt inn. Det som nå skjedde, var imidlertid ikke annet enn et kupp. Fire av konfirmantene ble nemlig foreslått til fire ledige plasser i styret ? og valgt inn! Sammen med Hamilton og Ingolf Bård-sen kom de i flertall og dreide statuttene i frilynt retning. Det ble rettssak som til slutt gikk til Høyesterett hvor ungdommene fikk rett på alle punkter, inkludert retten til huset. (Magnar Rygg har skrevet en kandidatoppgave for den tidligere distriktshøgskolen om denne saken.) Hamilton som oppfinner Hamilton var praktisk og sto sjelden fast når en løsning måtte finnes. Vel hjemme fra utlandet måtte dyrestellet på gården moderniseres. Da tok han patent på et system som både løste og bandt alle kyrne med et eneste håndgrep. Da huset i Myrvegen var ferdig, gravde han brønn til huset og la inn vann som ble pumpet med nikkepumpe. Dette var imidlertid tungvint. Han installerte derfor en tank på loftet slik at når det først ble pumpet, fyltes tanken. Deretter kunne familien tappe vann med godt trykk hele dagen. Etter 5 år med krig skulle landet gjenreises. Grunnmurer skulle forskales. Det gikk mye gode materialer til forskalingen. Forskalingslemmene i den tiden var svært dårlige til gjenbruk. Hamilton syntes at dette var sløseri. Han oppfant derfor et system der han - hjemme på gårdstunet - prefabrikerte forskalingslemmer i betong. Lemmene inngikk i den ferdige veggen: én lem dannet yttervegg, og én lem dannet innervegg. Mellom de to lemmene ble det fylt betong, men en plate med toms tykkelse ble stukket ned i betongen. Den ble trukket opp når betongen var tørr, slik at den etterlot en luftlomme som isolasjon. Under fabrikasjonen av platene, kun-ne en da velge å støpe inn spikerslag eller utstyre overflaten med farge. Man kunne også støpe inn andre pigmenter så som marmor eller elvesingel. Hamilton bygde hus hvor han brukte teknikken, både på Tasta og i Kvernevik. På parti med de ”svake” Gjenreising av Finmark. Som kjent, la tyskerne Finmark øde i krigens siste måneder. De drev folk på flukt og brant alt som kunne brennes: kirker, hus, og driftbygninger. Noen ville hjelpe. 3. desember 1945 sto det å lese i avisene om massefremstilling av ”Finnmarkshus”, dette i regi av Gjenreisningsdirektoratet der det ble operert med 2600 hus. Her lå Hamilton frempå med å si at dette kunne de også klare på Vestlandet. Tirsdag 2. april 1946 sto det at tømmermennene i Stavanger hadde gitt opp. Dette stemte ikke. Hamilton hadde nemlig gått inn for bygging av hus sammen med rektor O. F. Olden, fru Gabbi Sømme og ingeniør Ole Jensen. Det ble satt i gang en lokal innsamlingsaksjon til støtte for prosjektet, og mandag 19. august 1946 står det å lese i 1ste Mai: ”Hamilton Aspelund og Jacob Hodne reiser til Finnmark”. Det tok seks uker å reise det prefabrikerte huset de hadde fått skåret til hos Brødrene Hetland på Hana. Der hadde de fått hjelp av 10 elever fra Fagskolen, samt av tømmersvennene Aksel Nordin og Ole Vatland. Huset ble bygget og deretter loddet ut til husløse fra Finnmark. Skjebnens ironi ville at predikant og diakon Lars Østrem opprinnelig fra Skjold i Rogaland, vant. På kant med byråkratiet. I en periode i etterkrigstiden mistet Hetland kommune kontrollen med husbygging og regulering: Folk satte opp sine nye hus hvor det passet dem. Plutselig satte kommunen foten ned. Nå skulle det statueres eksempler! Uheldigvis rammet dette tre unge familier som var kommet godt i gang. En av byggherrene hadde fått tomt på morens hjemmegård og var nesten ferdig. En annen hadde kjøpt tomt, men fikk ikke de nødvendige tillatelsene, men satte likevel i gang med å bygge, mens en tredje som også hadde vært i god tro, gjorde det samme. De fikk klart ultimatum: Stopp umiddelbart – og riv! Hamilton ble aldri fortrolig med byråkratiet. Han var derfor en av dem som opplevde byråkra-tiets oppførsel som høyst urettferdig. Han tente og entret skansen. Det ble innkalt til allman-namøte på Byhaugkaféen i 1961 til støtte for de tre familiene, og det ble aksjonert lokalt og i avisene, med det resultat at alle til slutt fikk beholde husene. Men den største kampen mot øvrighetene kom da vegvesenet ville legge den nye E39 gjennom huset hans. Kampen endte med at Welfrid og Hamilton fikk beholde huset, og at veien ble lagt litt lengre mot Vest. Hamilton – familiefaren, barnevennen og samfunnsmennesket Hamilton lærte tidlig ansvar. Å vokse opp på gård og i et tømrermiljø preget ham livet igjennom, men også den breie erfaringen han høstet andre steder – ikke minst i USA og på sjøen, hvor han traff ulike folkeslag. Det lærte ham å snakke engelsk, å reflektere over tingenes tilstand og å finne praktiske løsninger. De som sto ham nær, kjenner ham også som en varm familiefar. Mindre kjent er han som lekens mann og for den gleden han hadde av å være sammen med barn. I utelek og familieselskap samlet han ofte barna omkring seg med lek, gåter, ablegøyer og introduksjon av nye lekeaktiviteter. På sine eldre dager brukte han mye av sin tid til å sette farge på de første Tastadagene med rennebueskyting og styltegåing. Fra hans yngre dager husker folk ham når det var stålis på Store Stokkavann. Da fant han fram de flotte skeisene han hadde - Oskar Mathisens modell med sko (han var den eneste på Tasta med som hadde skøyter med sko på). En søndag i mars da det krydde av folk og ungdommene spilte bandy, ble han med. Midt i kampens hete fikk han en kølle i ansiktet – og en diger snusleppe som varte i flere dager! På den andre siden var han det samfunnsengasjerte mennesket med et rikt og variert følelsesregister som under besøk i byråkratiet også kunne slå ut i raseri. Det han likevel minnes mest for, er hans solidaritet med ”svake grupper”, som da han organiserte husbygging i Finmark, som da han var med å rydde opp for dem som måtte rive sine påbegynte hus, og som da han ble spydspiss for de unge på Tasta i oppgjøret med de eldre ”fundamentalistene” i Heimlundsaken. Typisk er også at han tok skipskameratene med på sightseeing – i stedet for på bar – når de kom til lands. Godt kjent er også hans omgjenglighet: Han kom så lett i kontakt med folk, noe som gjorde ham synlig, og at navnet Hamilton ble kjent og kjært. Han ble 90 år og døde den 02.10.1997. Tekst og bilder, Bjarne Aspelund.

Berge Bergesen