Margith Irene Randeberg Høie
(1926 – 2015)
Margith ble født på
Randaberg som den eldste i en søskenflokk på fire, og vokste opp hos foreldrene
Martha Emilie og Alfred Marcel Randeberg. De drev familiens gårdsbruk ved
Randabergfjellet samtidig som de forpaktet en gård ved Randabergveien i
Stavanger. På denne gården vokste Margith opp. Hun gikk folkeskolen på Kampen
skole, og tok deretter handelsskoleeksamen på Hvaring. Margith tok ofte ansvar
for søsken og gårdsarbeid. Hun var ikke gamle jenta da hun første gang drev
melkekyrne til sommerbeite fra Stavanger på grusveien til Randaberg. Hun var 14
år da andre verdenskrig brøt ut, noe hennes ungdomstid ble preget av.
Like etter krigen traff hun Knut Høie som hun giftet seg
med i 1946. De flyttet til Stockholm hvor Knut tok sin ingeniørutdannelse, og i
juli året etter ble deres eldste datter Alice Margrethe født. Så snart Knuts
eksamener var unnagjort flyttet de tilbake til Norge og leide hus på Håland i
Randaberg. De fikk snart to døtre til; Bergunn Ingebjørg og Inger Karin. Etter
hvert fulgte seks barnebarn og tretten oldebarn. Knut var odelsgutt til gården
på Høye etter foreldrene Bertha (f Ådnesen) og Mikal Høie. I 1962 flyttet
Margith og Knut sammen med barna til Høye og overtok driften der. Gården ble
drevet med kyr til melke- og kjøttproduksjon frem til Knut døde i 1981. Etter
dette fortsatte Margith med grasproduksjon sammen med sitt barnebarn Knut
junior. Margith bodde på Høye helt til 2013.
Trykk på bilde !
Margith ble snart engasjert i foreningslivet i Randaberg.
Hun var flink med hendene. Hun strikket og sydde alle klær til familien i
tillegg til at hun vevde tepper og broderte bunader. Hun var primus motor da
RIL-turnen ble stiftet i 1959 og idrettslaget innviet sitt nye bygg. Lagets fane
ble tegnet og sydd av Margith. Utover på 1960-tallet vokste aktiviteten i
Randaberg Idrettslag. De arrangerte i 1965 kretsturnstevne for voksne med 90
deltakere, og barnekretsturnstevne i 1969 med 1350 deltakere. Både aktivitetene,
medlemstallet og økonomien fikk gode løft takket være Margith. Perspektivet var
tydelig; idrett og folkehelse, gjerne med enda flere kvinner.
Margith var både kasserer og nestleder i lagets hovedstyre
før hun ble første kvinne i Norge som ble leder for et idrettslag. Hun ble
deretter årlig gjenvalgt i perioden 1970 – 1976. Det gikk ikke upåaktet hen hos
riksavisene. De intervjuet henne og lurte på hvorfor hun – mor, bestemor og
gardskone – ønsket å være idrettsleder. «Jeg liker å lede» svarte hun kontant.
Og lede gjorde hun til gangs. Hun var inspiratoren og motivatoren som gikk foran
når noe skulle gjøres. Hun sydde gardiner til vinduene på idrettshuset, bidro
til lebeplantning for nordavinden og la til rette med gjødselsplan for
uteanlegget ble slitt. Og hun gjorde det på sin bestemte måte da fotballmålene
manglet nett og økonomien ikke tillot innkjøp: Hun bestilte nytt, prutet og
hentet inn pengene selv ved å skaffe kontingent fra nye medlemmer eller tok tak
i medlemmer som skulket kontingenten. Ikke bare tilfeldig gjorde hun dette, men
hele tiden praktisk og målrettet til beste for lagets økonomi. Margit satt selv
på Handelslaget på Randaberg med RILs medlemsbok for å skaffe medlemmer. Hun var
samlende og gikk foran med stor dugnadsånd – ba ikke andre om hjelp, men gjorde
det selv.
Det var i Margiths mest aktive periode, tidlig på
1970-tallet, at RIL fikk årlige driftstilskudd fra kommunen. Begge RILs
erkjentlighetsgaver har hun mottatt; Trygve Grødems Legat fikk hun i 1978 og
æresmedlemskap i 1985. Margith var aktiv turner i 46 år. Hun var med på
Gymnastrada i Basel, Wien, Berlin og flere ganger i Danmark. Hun var i tillegg
en ivrig folkedanser.
Margith satte tæring etter næring, stod for en høyverdig
arbeidsmoral og ble kalt «idrettslagets mor». Hun var ikke bare et positivt
ja-menneske og et «støvande kvinnfolk», men stilte også alltid opp med den
største selvfølge. Alltid til stede hvor hun ga av sitt engasjement for familie,
venner og foreningsliv. Hun var blant annet politisk engasjert i Senterpartiet
med sentrale verv i stavangerlaget, Bondekvinnelaget, og medlem av sosialstyret.
Gjennom sitt engasjement fikk hun satt fokus på folkehelsen
gjennom lokalidretten, og på kvinners plass både i idretten, i politikken – og i
samfunnet generelt.
I 1981 ble hun operert for hjernesvulst samtidig som hennes
mann ble syk og døde av kreft. På seks uker mistet hun svigermor, mor og
ektemann. Det skulle vise seg at hun flere ganger i løpet av sitt liv fikk flere
alvorlige kreftdiagnoser, men hun reiste seg igjen hver gang. Da hun var innlagt
for en ny kreftoperasjon på 90-tallet var hun vanskelig å holde i ro i sengen på
sykehuset. Hun brukte tiden til å gå opp og ned sykehusets mange trapper og
korridorer for å holde seg i form.
Margith var samlende også for storfamilien. Hun organiserte
slektstevner, reiste på besøk og tok selv imot større utenlandsbesøk som var på
leting etter anene sine. På sine eldre dager ble hun en ivrig slektsgransker som
både egen familie og andre fikk glede av. Hun var et forbilde med sin
gjestfrihet og romslighet. Hun fylte bilen og kjørte gjestene land og strand
rundt mens hun fortalte om stedets historie og gjestenes slektninger. Mange
ganger tok hun seg turer til USA, Canada og Sør-Afrika – sammen med venner,
familie eller alene. Ofte hadde hun med seg ferdige slektstavler til dem hun
besøkte. Det ble satt stor pris på. Hun holdt på denne måten kontakt med nære og
fjerne slektninger, og inspirerte dem til å ta kontakt med sitt opphav i Norge.
Margith var det vi kaller et gardakvinnfolk som først og
fremst ga av seg selv til sine omgivelser. Hun var ofte å se i barnehagen eller
på skolefritidsordningen for å hente et oldebarn eller to. I tillegg til sine
verv stilte hun med den største selvfølge som barnevakt, kakebaker,
dugnadsleder, blomsterdekoratør og mannekeng. Om hun krevde mye av andre, krevde
hun minst like mye av seg selv. Med sitt høye tempo og stramme timeplan sikret
hun seg også et par fartsbøter – som oldemor.
Kilder:
Familien
Stavanger Aftenblad
Thor Geir Harestad
Lay-out: Lars Ikdal
|