Slektsstevne for Anna og Edvard Finnestads Eftf.

25. – 28. juni 2005

Forløpet til dette 4 dagers slektsstevnet startet i 2002 da den lengstlevende av Anna og Edvard Finnestads barn døde. Etter begravelsen tok noen av barnebarna seg en kaffekopp. Der dukket spørsmålet opp: Hva nå? Nå var det plutselig vi barnebarna som var eldste generasjon og hadde “ansvar” for slekten. Man besluttet at noe måtte gjøres med dette.

Det ble derfor kalt inn til søskenbarntreff (vi barnebarna bruker å kalle oss søskenbarna) på Hummeren hotell i juni 2003. De aller fleste møtte, det var bare dem som bor i Amerika som ikke kom. På treffet ble det nedsatt en komité som hadde som formål å få til et slektsstevne i juni 2005. Komiteen har nedlagt et voldsomt arbeid. Det ble blant annet opprettet et nettsted, vi har fått vår egen logo, og man innstiftet Anna og Edvards bryllupsdag 5. februar som Finnestad-dag. Hvert år på denne dagen møtes slekten (alle som har anledning til det) på en bestemt restaurant i Stavanger.

Stevnet startet som planlagt lørdag 25. juni på Viste Strandhotell. Det var strålende vær, og hele 167 personer, hvorav 10 hadde kommet fra Amerika, deltok på stevnets første dag. Dagen fikk et historisk preg over seg, for en hel del hadde fulgt oppfordringen fra stevnekomiteen om å ha på seg antrekk anno 1905. Da registrering og gruppefotografering var unnagjort, var det tid for lunsj i hotellets restaurant.

Etter lunsj var det samling på stranda til leker for store og små. Man gikk på stylter, singlet med singleband, kastet på bokser, hadde sekkeløp og nye mer. Alle som deltok fikk diplom, og det spørs hvem som moret seg mest, barna eller de voksne. Lekene på stranda ble avsluttet med brenning av et stort bål med innlagt fyrverkeri. Bålet skulle ha blitt brent Sankt Hans-aften, men vindretningen da gjorde at brannvesenet nektet. Vinden var mer gunstig den 25, så vi fikk tillatelse. Bålet ble tent tidlig fordi de fleste barna ikke skulle være med på festmiddagen om kvelden.

Under festmiddagen sørget egne krefter for underholdningen.

Søndag 26. juni dro vi på busstur. Flere av Annas aner bodde på Bø, så turen gikk via Vistnes over Bø. Vi hadde en stopp på Tungenes fyr før vi kjørte videre til Ryggastraen hvor Anna bodde som ung. Huset hun bodde i er nå revet. (Se lenken Ryggastraen i neste kapittel.) Ferden gikk så til Finnestad, hvor vi så på Edvards barndomshjem, og videre til det lille gårdsbruket Myrå hvor Anna og Edvard levde med sine 10 barn. Huset, som eies av to av barnebarna, står der enda, men låven er blitt garasje. For tiden bor det ingen i huset, så vi kunne gå inn. Dette ble for noen av oss et sterkt gjensyn. Barndommens minner strømmet på. Siste stopp før vi returnerte var på Hetland Kirkegård. Der la eldste og yngste barnebarn, 75 år gamle Mary Ann Carlson og 54 år gamle Grete Lyngaas (begge er født Finnestad), ned krans på sine besteforeldres grav. Mary Ann, som bor i Amerika, hadde aldri møtt sin bestemor og bestefar, så for henne ble det en meget sterk opplevelse.

Mandag 27. juni dro vi på sightseeing i fjord og fjell. Med båt inn Lysefjorden til Lysebotn og buss videre til Sirdal, Hunnedalen og til Stavanger. Starten fra Fiskepiren var noe bedrøvelig. Til vår store skuffelse hadde Stavangerske satt inn den gamle bilfergen Sand som erstatning for Turistferja. Salongen på Sand ligger i bunnen av båten, og har ikke så mye som en glugge å se ut av. -Nei, dette var dårlige greier å by våre amerikanske slektninger. Dessuten var det gråvær og stundom yr i luften. Men stemningen og været bedret seg etter hvert. Vi hadde vinden bakfra, og det viste seg at det gikk an å sitte i vindstille oppe foran broa under hele seilasen, så turen ble likevel en opplevelse. Jeg skal ikke prøve på å beskrive naturen i Lysefjorden, den må oppleves. Men for meg var Fantahålå et gledelig gjensyn. Det heter Fantahålå fordi det var her fantene gjemte seg når lensmannen var ute etter dem. Jeg visste ikke da at stedet het Fantahålå, men jeg kjente meg straks igjen. For det var her at en kamerat og jeg for over 40 år siden fortøyde Kommedalssnekka “Flipper”, steg i land, for så i ungdommelig dumdristighet å klatre opp. På grunn av at vi stadig utløste steinsprang måtte vi klatre i hver vår trasé, så vi mistet etter hvert kontakten med hverandre. Men vi kom begge velberget fram til Prekestolhytta. Da var været blitt så dårlig at vi ble frarådet å gå ut på Prekestolen, det var for farlig. Så på Prekestolen har jeg aldri vært. I Lysebotn ventet bussen på oss, vi kjørte de 27 hårnålssvingene opp til Sirdal (jeg gav opp å telle hvor mange “My God!” som hørtes for hver sving), og med et par stopp underveis, returnerte vi til Stavanger. Våre amerikanske slektninger var mektig imponert av turen, som alt i alt var vellykket.

Tirsdag 28. juni ble stevnet avsluttet ved at et av barnebarna inviterte til grillfest. Den enkelte tok med seg mat og drikke. Det ble en koselig kveld og en fin avslutning på stevnet. Dagen etter reiste vår amerikanske slekt tilbake til Amerika.

Se bilder fra stevnet:

Litt Historikk:

Anna Bertelsdotter (1882 – 1965) Anna Bertelsdotter ble født på Rygg i Randaberg i 1882.
Edvard Finnestad ble født i 1875 på gård nr. 31. bruk nr. 1. Finnestad i Hetland. Han arbeidet som rørlegger. Omkring 1891 dro han til USA. Ved århundreskiftet kom han hjem på besøk, og på en dans i Ryggastraen traff han Anna. Hun bodde forøvrig i Ryggastraen på den tiden.

Anna har fortalt oss om deres første møte. Hun var ikke en vanlig deltaker på denne dansen. Nei, det var hun som trakterte trekkspillet! Edvard kunne ikke stirre seg mett på denne livlige jenta og lurte på hvordan han skulle få kontakt med henne.

Nils Edvard Finnestad (1875 – 1955)
Til slutt tok han mot til seg og gikk bort til henne, bøyde seg ned og sa: “Du e ei fine ei, du!”. Anna kikket opp, kneiste med nakken og sa, lett irritert: “Eg vett det!”.
Edvard gjorde nok et like sterkt inntrykk på Anna som hun gjorde på ham. For til tross for at hun var forlovet med en annen på det tidspunkt de møttes, så fulgte Anna med Edvard da han reiste tilbake til Amerika i 1902. Edvard dro tilbake i mai og Anna fulgte etter om høsten. Les: Anna drar til Amerika
De slo seg ned i Badger, et norskdominert tettsted i Webster County, Iowa. Sønnen Christen ble født der. Badger ligger nord i Webster County, nær grensen til Humboldt County. Dit flyttet Anna og Edvard etter noen år (en gang mellom 1904 og 1907). Der forpaktet de en gård av en person ved navn Ted Twight.

Anna og Edvard fikk fem barn mens de bodde i Amerika: Christen, Mary, Ester, Selmer og Asbjørn. Anna led imidlertid sterkt av hjemlengsel, så i 1911 tok Anna og Edvard de fem barna med seg og flyttet hjem til Norge. De kjøpte et gårdsbruk på Nedre Tasta (Gnr 29, Bnr 45). Der kom de siste fem barna til verden: Petra, tvillingene Malene og Bertel, Torborg og Ingrid.
Se familiebilde her

De tre guttene som ble født i Amerika reiste etter hvert tilbake dit. Christen og Asbjørn for å slå seg ned der for godt. Mens min far Selmer, som bare var 16 år gammel første gang han alene reiste over, tok veien fram og tilbake flere ganger før han i 1936 slo seg ned i Norge for godt.

Arne Finnestad
Referent