Reisebrev fra Færøyene:
Sommeren 2006.

Denne reisen, som varte i en uke, fra tirsdag 11. juli til tirsdag 18. juli, var planlagt av min kone Liv som en overaskelse til meg, og var egenlig tenkt som en øyhopping med medbrakt bil til Shetland, Færøyene og Island. Det vil si, -det var det vi trodde var bestilt! Men da billettene ble hentet viste det seg, at på grunn av en misforståelse, så var det på denne turen bare mulig å kjøre i land på Færøyene. Etter en tenkepause kom vi til at dette var like greit, eller endog bedre. Nå fikk vi bedre tid til å gjøre oss kjent på øyene, og vi bestemte oss for å ta turene til Shetland og Island senere. Så dette reisebrevet må anses for å være ett av flere.

Avreise:
Vi skulle ombord i M/F Norröna som skulle gå fra Bergen kl. 15.00. Vi måtte være på kaien der senes kl 13.00 for innsjekking, så vi startet med friskt mot fra Sunde kl. 06.30 om morgenen. Liv er døvblind, så vi hadde også med oss de to døvblindetolkene, Helen Igesund og Elisabeth Roalsø. For å få plass til all bagasjen var min lille Suzuki utstyrt med ryggsekk. Det regnet for det meste under turen til Bergen, men turen gikk fint og vi kom fram i passelig tid. Om det skulle være noe å klage over, så måtte det være at ombordkjøringen i Norröna tok lang tid. Men vel kommet ombord fikk vi en rolig og koselig overfart til Shetland.
M/F Norröna er en så godt som ny ferge, bare 3 år gammel. Den eies av det færøyske rederiet Smyril Line som har sitt hovedkontor i Tórshavn. Da den nye Norröna avløste den tidligere Norröna i mars 2003, begynte et nytt kapitel i Smyril Lines historie på Nordatlanteren. The North Atlantic Link, som ruten mellom Island, Færøyene, Shetland, Norge og Danmark heter, har siden 1984 vært den eneste fergeforbindelsen mellom det europeiske kontinent og de nordiske øyene vest i Atlanterhavet. Norröna er med alle sine fasiliteter nermest et flytende luksushotell. Den er 164 meter lang, 30 meter bred og har en kapasitet på 1 482 passasjerer. I buken rommer den 800 personbilerbiler eller 130 trailere, så det var nok derfor det tok så lang tid å komme ombord.

Shetland:
Vi ankom Lerwick, hovedstaden på Shetland, noe forsinket, kl. 2 om natta lokal tid (klokken 1 time tilbake), så bildet under her er det eneste vi fikk med oss derifra denne gang.

Færøyene:
Overfarten til Færøyene ble ikke like rolig. Det rullet godt utover natten, det roet seg noe etter hvert, og jeg syntes ikke det hadde vært for ille, men ved frokosten om morgenen snakket jeg med flere som syntes at det hadde vært en fæl natt. Været var dårlig da vi kom i land, det blåste og regnet stridt. Vi gikk fremdeles rundt og satte sjøbein, men etter en pause og en matbit på en kafe i Tórshavn var vi klare for å lete opp det firestjernes Hotel Føroyar som skulle være vår base under oppholdet på Færøyene. Hotellet ligger i en skråning opp av sentrum av Tórshavn og har en fantastisk utsikt over byen, havna, fjorden Nólsoyarfjørður og den nermeste øya Nólsoy.

Tekst og foto: Arne Finnestad.

Færøyene består av 18 øyer. Hovedstaden Tórshavn, som er oppkalt etter vikingenes torden- og krigsgud Tor, ligger på Streymoy, som med sine vel 373 km² er den største av øyene. Jordsmonnet i Tórshavn og distriktene rund er skrint, -så skrint at det egner seg dårlig som sauebeite. Så det er ikke fordi at man hadde funnet en Edens hage det ble en by her. Tvertimot, de første vikingene som kom hit fant stedet uegnet som boplass. Her fantes verken naturlig havn eller god jord. Det fantes heller ikke noe fuglefjell i nærheten. De første vikingene som bosatte seg på øyene hadde behov for holde en viss orden, og å få skværet opp i sine mellomværende. Så de gjorde som de var vandt til fra Norge, de satte ned flere ting rundt om på øyene. Og ca. år 900 ble hovedtinget, Alltinget etablert på Tinganes.

I forbindelse med tinget oppsto det ett marked som senere ble en fast handelsplass. I 1271 opprettet norskekongen Magnus Lagabøte handelsmonopol i Tórshavn. Med handelsmonopolet fulgte det embetsmenn som skulle holde orden på saker og ting. Embetsmennenes virksomhet trakk til seg jordløse og fattige som fikk arbeid der. Handelstedet var utsatt for hyppige sjørøverangrep, og i 1580 bygget man festnigen Havnar Skansi til forsvar for varehandelen. Festningen har vært i bruk flere ganger gjennom de 400 årene den har eksistert, siste gang tjente den som hovedkvarter for de britiske styrkene som var på Færøyene under andre verdenskrig. Festningen har blitt ombygd flere ganger, og sitt nåværende utseende fikk den i 1790
I 1673 ble de fleste av bygningene på Tinganes ødelagt i en brann. Men fremdeles holder landstyrelsen til i bygningene på neset. Men utviklingen i Tórshavn gikk sent, først på siste halvdel av 1700- tallet kan Tórshavn egentlig kalles en bygd. Fart i utviklingen ble det først da handelsmonopolet ble opphevet 1856. Og 1. januar 1909 ble Tórshavn kjøpstad. I 1927 fikk byen endelig en skikkelig havn. Nå deler Tinganes havneorådet i en fiskerihavn Vestaravág og en trafikkhavn Eystaravág. Havnen huser også et skipsverft. I alt er det nå 2 km kaiplass. Etter at havnen ble bygget har byen hatt en konstant vekst. 1. mars 2005 bodde nesten 40% av Færøyenes befolking i Tórshavn. 19 200 av totalt 48 290 innbyggere.
Tórshavn har aldri vært utsatt for ødeleggende storbranner slik som de fleste andre nordiske byer med trehusbebyggelse har vært utsatt for. Derfor er byen enestående i norden når det gjelder gammel trehusbebyggelse. De eldste bygninge på Tinganes er fra middelalderen, husene i Gongin, den opprinnellige hovedgaten i Tórshavn, ble bygget på 1800- tallet. Ellers består byen for det meste av nyere bebyggelse. Det som gjør Tórshavn spesiell er at man tar vare på torvtaket på eldre bygninger, og at det også finnes torvtak på noen nyere bygninger.

Økonomi
Fram til slutten av 1800- tallet var det landbruket som sto for mesteparten av færøyenes eksportinntekter. I dag hentes over 96% av disse inntektene fra havet. Da i form av fiske, oppdrett og foredling av fiskeprodukter. På andre plass kommer turistindustrien, andre produksjoner, hvor også landbruket er representert sammen med skipsverft og annen industri, kommer på tredje plass. Landbruket er nå basert på en størst mulig grad av selvforsyning. De ca. 70 000 sauene på Færøyene produserer 500 tonn kjøtt i året, det dekker 40%. av behovet på øyene. Videre produseres det 100 tonn oksekjøtt og 100 tonn svinekjøtt

Floraen
på Færøyene ser fattig ut i en rogalendings øyne. Det finnes ikke viltvoksennde trær der. Men inne i Tórshavn, i hager i le for den stadig blåsende vinden, er det plantet trær av ymse slag, både nåletrær og løvtrær. Gullregn sytes å være et populært tre her. Da de første menneskene kom hit fantes det flere steder rundt om på øyene et lavt pilekratt. Krattet ble brukt til brensel, men da det var hugget ned sørget sauene de hadde med seg for at det ikke fikk vokse opp igjen. De eneste viltvoksende vedplantene på øyene nå, er litt blåbærlyng og andre lyngarter. Men ved å skjerme dem for sauene har man flere steder fått noen busker til å vokse. I skrånigen nedenfor vårt hotell var det en innhegning med slike busker. Inne i innhegningen sørget en flokk gjess for å holde uønsket vegetasjon nede.
Denne vakre blomsten, bildet til venstre, fant vi på en av våre utflukter i høyden. Det var det eneste eksemplaret vi så av denne blomsten på hele turen. Våre venner i resepsjonen på hotellet fortalte oss at den heter túvublóma. Den vokste da også på en liten tue et par meter fra veikanten. På norsk heter den fjellsmelle. Ellers var det mest blomster av soleiefamilien å se, mest smørblomst, men også bekkeblom enkelte steder. Hvitkløver var det også mye av. Ellers var det lite å se.
–Men så er det øynene som ser da. På Færøyene finnes 400 blomsterplanter, ca. 100 av dem er innført av mennesker. Flere av dem, blant annet hvitkløver, har klart å tilpasse seg den viltvoksende floraen.

Faunaen
på øyene er fattig når det gjelder landpattedyr, uansett øynene som ser. Det finnes bare 3 viltlevende landpattedyr på Færøyene. Hare, mus og rotter, og disse er i tillegg brakt dit av mennesker. Husmusa har vært på øyene så lenge at den ikke lenger lever utelukkende inne hus der den må ta til takke med hva menneskene har å by på. Den finnes også på fuglefjellene. For bedre å kunne ta seg fram der har den endret utseende, fått tykkere hale og kraftigere bakben. Rattus norvegicus, brunrotta, steg på land i 1768 da et norsk skippsvrak drev i land på den sørligste øya Suðuroy, Vi så ingen av disse “villdyrene”. To av dem kan det være det samme med, men det kunn jo vært morsomt å ha sett en hare. Det finnes ingen krypdyr eller amfibier på øyene.
Fuglelivt er rikere. Det er registrert omkring 270 forskjellige fuglearter på øyene, men bare ca. 50 av disse er stamfugler. Vi besøkte dessverre ingen fuglefjell, så bortsett fra når vi var på eller nær sjøen så vi lite til fuglelivet. Men Færøyenes nasjonalfugl, tjelden, traff vi ofte på. Mange ganger forbusende høyt oppe i terrenget, så høyt at jeg en stund lurte på om den hadde endret levemåte. Men så man nermere etter, så var det alltid saltvann å se dypt der nede. Flokker med tamgjess traff vi også ofte på, noen ganger høyt til fjells. Gåsa er selektiv i sitt valg av beiteplanter, den spiser gjerne ugress men lar nytteplantene stå i fred. Bønder på Jæren bruker den i potetåkeren, og på Færøyene blir den antagelig brukt til å pusse sauebeitene.

Sporene
etter de første kolonistene –landåmsmennene fra Norge er mange på Færøyene. Færøyingene stolt av sitt norske opphav, og har tatt godt vare på sine historiske steder. Kolonistene var vesetlig vestlendiger, en stor del var bønder fra distriktene rundt Bergen. Nyere forskning viser at koloniseringen ikke utelukkende skjedde fra Norge, men også fra de norske koloniene på de britiske øyer. Navnet til den første kolonisten, Grimur Kamban, er keltisk, så han kom nok fra en av disse koloniene. Kamban er i dag et slektsnavn på Færøyene.
En av årsakene til at vi fant det spennende å reise til Førøyene var jo nettopp for å se historiske steder, så allerede torsdag, dagen etter vår ankomst la vi i strålende vær turen til Kirkjubøur, -stedet som gjennom hele middelalderen var Førøyenes åndelige og kulturelle sentrum. Kirkjubøur, som har 77 innbyggere, ligger på sydspissen av Streymoy, 14 km fra Tórshavn. Og sporene etter forfedrene er mange der
Førøyene ble tvangskristnet i år 999. Det året steg høvdingen Sigmundur Brestisson fram på Alltinget. Han sa at han kom med kongebud, og erklærte at nå skulle læren om Kvite Krist innføres på Førøyene. Sigmundur Brestisson hadde 30 menn med seg, og han truet færøyingene med at lot de seg ikke seg kristene frivillig, så ble det med sverdet. De øvrige færøyingene, med Tróndur i Gøta i spissen, avviser dette. De ser på kristendommen som en unnskyldning for Sigmundur til å overta makten på øyene. Sigmundur endrer da taktikk. En natt angriper han Tróndurs gård. Han river Tróndur ut or senga og ber han velge å ta imot den nye læren eller bli hodeløs. Selvfølgelig velger Tróndur det første, og kristendommen ble innført.
Men feiden mellom de to fortsatte, og en natt 6 år senere tar Tróndur hevn. Han angriper Sigmundur mens han sover på øya Skúvoy. Sigmundur og to av mennene hans berger seg ved å hoppe på havet, de legger så ut på en lang svømmetur. Denne svømmeturen er legendarisk, og det er skrevet kvad om den. De to han hadde med seg drukner, men Sigmundur klarer å ta deg i land på Suðuroy. Der blir han drept av en bonde som var var tilhenger av Tróndur.
Som en følge av at Færøyene nå var kristnet ble det noe senere opprettet bispesete og presteskole på Kirkjubøur. Og på denne bispegården vokste en av mine aner opp, kongsemnet Sverre.
Om Sverre forteller et færøyskt sagn at han ble født og oppfostret i hemmelighet i en hule i fjellet ovenfor Kirkjubøur. Hulen eksistere den dag i dag og er oppkalt etter Sverre. Det er nok nærmere sannheten at han ble født i Bergen i 1152. Moren het Gunnhild Sylte, hun var gift med Una Kambare som var kammaker i Bergen. Da Sverre var 5 år gammel ble han sendt til oppfostring hos Unas bror Roe, som var biskop på Færøyene
Sverre var en begavet gutt, og biskop Roe skjøttet sin oppgave som fosterfar vel, så han satte ham i prestelære. Da Sverre var 24 år gammel kom hans mor Gunnhild til Færøyene, han var da vigslet til prest. Moren forteller Sverre at hans opphav ikke er slik som han hittil har trodd. Han var ikke sønn av Unas Kambare. Hans far var norskekongen Sigurd Munn.
Om Sverre virkelig fikk høre av moren at han var sønn av Sigurd Munn (regjeringstid fra 1136-1155) er umulig å vite. Det finnes ingen andre kilder enn Sverres egne ord for dette. Den første del av Kong Sverres saga, der opplysningene om hans opphav er nedskrevet, ble skrevet av hans historieskriver, abbeden Karl Jónsson, mens Sverre dikterte hva som skulle skrives. Nok om det. -Sverre brukte en vinter til å tenke gjennom sin nye situasjon. Han bestemmer seg for å gjøre krav på kongetronen, så han reiser til Norge for se hva han kan gjøre med den saken.
Det eldste huset på Færøyene er den 900 år gamle røykstovan i Kirkjubøur. Det var her, i et rom i andre etasje, Sverre gikk på presteskole. Rommet er stengt for besøkende, men gjennom en utsparing i døra er det mulig å se inn. Det er også mulig å ta bilder gjennom hullet.
Du kan lese mer om Kong Sverre i dette vedlegget.

Sognekirken i Kirkjubøur er Færøyens eneste middelalderkirke som fremdeles er i bruk. Under golvet i kirken er det funnet mynter fra 1200- tallet, så man regner med at kirken ble bygget på den tiden. Den var fra først av domkirke og var vigslet til jomfru Maria, sener ble den vigslet til Olav den hellige. Religionen spiller en viktig rolle i færøyingenes liv og kultur, og selv om mer enn 80% av befolknigen er lutheranere, så feirer man fremdeles Olav den hellige. Ólavsøka, på norsk: St. Olavs våkenatt, er Færøyenes nasjonaldag den 28. og 29. juli. Á Ólavsøku feirer færøyingene den norske kongen Olav den hellige som falt i slaget på Stiklestad Ólavsøkan er en forening av politikk og kristendom. Færøyingene er det eneste nordiske folk som valgte St. Olavsmesse som nasjonal helligdag og ikke kun religiøst, men også politisk. Olav den hellige var norsk konge den gang Færøyene var en del av Norge.
Helgenkongen Olav har alltid hatt en sentral plass i færøysk religiøs og politisk tradisjon og kultur. På denne dagen åpnes Færøyenes tusenårige gamle parlament Lagtinget i hovedstaden Tórshavn. Lagtingets medlemmer, medlemer av Færøyenes landsstyre, biskop, alle prestene og de høyste embedmenn går i prossesjon fra Lagtingshuset til Tórshavn domkirke. Etter en gudstjeneste (St. Olavsmesse) går de tilbake til Lagtingshuset hvor lagmannen holder sin åpningstale.
Bak Olavskirken ligger de mektige murene til en domkirken man begynte å bygge omkring år 1300. Domkirken var tilegnet martyren St. Magnus og kalles i dag for St. Magnus katedralen, færøyingene kaller den for Múrurin (muren). Man mener at katedralen aldri ble bygget ferdig, og at den ikke ser anderledes ut i dag enn den har gjort i alle de århundrene som har gått siden murene ble reist. Nyere forskning tyder imidlertid på at det engang har vært tak over murene. Vær og vind har slitt på murene gjennom århundrene, så da vi var der var murene under konservering. Store deler av murene var kledd inne i en kasselignende forskaling. Hvordan konserveringen gikk for seg inne i kassene fikk jeg ikke greie på, men det ble sagt at de ville bli fjernet om 2 -3 år. Man drev også på med å renske det tilgrodde golvet inne i katedralen.

St. Magnus, – Magnus Erlendsson Orknøyjarl (1076 – 1115) var etterkommer til Olav den Hellige og Harald Hardråde. Han delte jarledømmet på Orkenøyene med sitt søskenbarn Håkon. Magnus var kjent som en streng men rettferdig hersker som vernet menigmann. Under et opphold i Skottland var Magnus blitt sterkt religiøs, og han skaffet seg uvenner blant en del storbønder som fortsatt drev med vikingtokter, de søkte seg til Håkon. Han foretrakk de tradisjonelle verdier fremfor Magnus kristne syn. Mens Magnus var en tur i England, legger Håkon hele øygruppen under seg.

Med støtte fra venner dro Magnus tilbake til øyene for å ta tilbake sitt jarledømme. Venner av Håkon og Magnus klarer å få til et forlik mellom dem. I fasten i år 1115 møttes de på tingstedet på Hrossay, og det ble avtalt at de i skulle møtes igjen på et avtalt sted i påskeuken for å komme frem til en endelig avtale. Hver av dem skulle komme med to skip og et avtalt antall menn. Magnus kom først til møtet, og han hadde bare med seg det avtale antall skip. Men skjærtorsdag kom Håkon med åtte skip. Magnus vil ikke at hans menn skal kjempe mot overmakten, så han sender alle, bortsett fra tre, fra seg. Magnus våket gjennom natten, og på morgenen langfredag tok han imot nattverden.
Da de to søskenbarna møtte hverandre tilbød Magnus seg å forlate øyene for godt, og reise på pilegrimsferd for å gjøre bot for begges synder. Håkon avslo dette. Magnus tilbød seg da å gå i fangenskap i Skottland på livstid. Da også dette ble avslått bad han om å bli blindet eller lemlestet, for at ikke fetteren skulle få hans liv på samvittigheten.
Håkon gikk med på det siste tilbudet, men høvdingene hans godtok det ikke og ropte at de ville drepe en av dem, for de ville bare ha en jarl over øyene. Håkon skal da ha sagt: «Drep ham da, for heller vil jeg råde for land og rike enn dø så brått». Han gav sin merkesmann ordre om å drepe Magnus, men merkesmannen nektet. Håkon truet så sin kokk til å henrette Magnus. Magnus bad for sine mordere og velsignet sverdet. Ifølge sagaen gråt kokken da han drepte Magnus med to sverdhogg.
Håkon fikk liket av Magnus gravd ned der hvor han falt, på et steinete sted. Det skal etter kort tid ha begynt å spire gress der, slik at det ble en vakker grønn eng. Magnus mor Thora fikk så lov til å flytte liket dit hun ville, og han ble lagt i Kristkirken i Birsay, dengang kalt Byrgesherad. Det oppsto raskt et rykte om at Magnus var hellig, og mange kom for å be ved hans grav, både folk fra Orknøyene og pilegrimer fra Shetland og Skottland. Det ble fortalt om mirakler, og selv om Magnus ble drept av maktpolitiske grunner ble han raskt regnet for å være en kristen martyr og helgen
Mens Håkon fortsatt levde forgikk valfarten til Magnus grav i smug, og biskopen kalte det for overtro. Men etterhvert mente han selv å ha følt helgenens makt, og tillot kulten. Da relikviene ble overført til Olavskirken i Kirkwall i 1135 deltok biskopen selv i sermonien. (Kirkwall er en forvandling av det norrøne ordet Kirkjuvagr = Kirkevika).
Magnus nevø, Rangvald, bosatte seg på Orkenøyene for å gjøre krav på sin onkels del av øyene. For å ære sin onkel bygget han St Magnus katedralen i Kirkwall, og bispestolen ble flyttet dit. I 1919 fant man under restaurering av katedralen to skjeletter innmurt i pilarene i koret. Det antas at dette er relikviene av Magnus og Ragnvald. Ragnvald blir også regnet som hellig.
Magnus Erlendsson Orknøyjarl er den eneste norske helgen som er både helligkåret og saligkåret av den katolske kirken. Men det er bare i de nordiske landene han regnes som en norsk helgen. Utenfor Norden regnes han å være skotsk. Det er rundt om i verden reist flere kirker som er viet til Magnus, blant annet heter den katolske kirken i Lillestrøm St. Magnus kirke.
Det er ikke bare gamle bygninger på Kirkjubøur. Kirkjubøur er også Færøyenes største bondegård. Fram til reformasjonen i 1538 eide den katolske kirken mer enn halparten av Færøyenes areal. Da reformasjonen kom ble dette arealet inndratt til fordel for kronen, og ble såkalt kongsjord. I dag er kongsjorden statseiendom og blir forvaltet av det færøyske landsstyret, som leier den ut. En gård som blir leid på dette viset kalles for kongsgård, og den som driver slik jord blir kalt for kongsbonde. Det finnes flere slike kongsgårder omkring på øyene.
Kongsbonden på Kirkjubøur i dag heter Jóannes Patursson, han er 17. generasjon kongsbonde. Han var en travelt opptatt mann, men vi fikk vite at han hadde solgt melkekvoten sin, så nå drev han med sau og og kjøttfe. Dessuten så er turisme en del av grunnlaget for nærigsvirksomheten.

Fredag gikk ferden til Húsavík. For å komme dit måtte vi først ta fergen over til Sandoy. Sandoy er med sine 112 km² færøyenes femte største øy, øya har fått navnet sitt fordi det finnes noen sandstrender der. Da vi la avgårde, var været ikke like strålende som dagen før, det hang noen truende skyer på himmelen og det var av og til litt yr i luften. Men det bedret seg etter hvert, så det ble likevel en fin dag. De to ledsageren Liv hadde med seg var ikke bare dyktige døvblindetolker, de var også dyktige sjåfører som likte å kjøre bil, så vi byttet om å kjøre.
Vel kommet i land på Skopun, som ferjeleiet på Sandoy heter, la vi i vei mot Húsavík. På 1300- tallet anla den mektige Gudrun Sjúrðardóttir fra Bergen en gård her. Hun kalte gården for Heimi á Garðí. Hva navnet betyr, og hvordan det uttales, har jeg ikke funnet ut, men “Heimagården” synes nærliggende.
På veien ned mot Húsavík møtte vi den eneste flokken med sauer som vi så under hele vårt opphold på øyene. Denne flokken forsto jeg skulle klippes, for den ble drevet inn i en liten innhegning. Det hadde forundret oss at vi aldri så flokker med sauer, bare enkelte søyer med lam her og der. Jeg hadde forhørt meg litt om dette, og fikk til svar at sauene gikk i høyden, og dessuten hadde saueklippingingen startet denne uken. Det forundret meg stadig litt, for vi hadde vært både høyt og lavt på Streymoy, og vi hadde faktisk sett mer gjess enn sau.
Da de hadde fått kontroll på flokken og stengt grinda, fikk jeg en prat med saueieren. Han ble et eneste stort smil da jeg fortalte at jeg var en pensjonert sauebonde fra Norge, og han fortalte meg villig om sauene sine og om hvordan det var å drive med sau på Førøyene. Driftsformen avviker mye fra hvordan vi driver i Norge. Blant annet så går sauene ute hele året på Førøyene, og de blir ikke passet på under lammingen. Men saueholdet på Færøyene er ikke som det engang var. «Før», sa bonden, «sa man at færøysk fåreull er færøysk gull. Det kan man ikke si lenger. Den ullen som vi skal klippe av disse sauene blir kastet, det er ingen som vil kjøpe den». Etter å fortalt litt om hvordan saueholdet drives i Norge ville jeg ikke forstyrre ham i arbeidet lenger, så jeg takket for praten for å fortsette turen mot Húsavík.

Ruinene av gården til den mektige og rike Gudrun Sjúrðardóttir var lette å finne der de lå, midt i sentrum av Húsavík. Det har vært et stort gårdsanlegg. Man kunne enda se grunnmurene til flere hus omkranse et stort hellelagt tun. Jeg har lest om denne mektige og strenge bergensmadammen før, men jeg husker ikke lenger hvor, så det er lite jeg kan fortelle om henne. Men hun var meget rik, og hadde eiendommer også på Shetland. Et færøysk sagn forteller at hun var meget streng, og at hun en gang begravde to av sine tjenere levende.
Som alle andre småsteder vi besøkte, så hadde også Húsavík sin lille kirke. Kirken her var mer dekorert enn de andre kirkene vi var inne i, og som den eneste, hadde den også et kirkeskip hengende fra taket. Alterringen var utstyrt med et teppe sydd sammen av forskjellig farget sauepels, ellers var denne kirken, som de andre, umalt innvendig.
Ned mot stranden var det flere naustlignende steinhus. Men det kunne ikke være naust, for alle hadde døren på langsiden. Dessuten var døren alt for liten til å at man kunne få en båt inn der. Det var ingen å spørre hva steinhusene ble brukt til, for det så ut som om alle Húsavíks 85 innbyggere holdt seg innendørs denne dagen, bare en hund tigget om oss om å få litt oppmerksomhet. Jeg antar at steinhusene ble brukt til lager, kansje til fisk. Forran et av dem, i ly for vinden, var det en steinbenk. Et utmerket sted å ta seg en pause.
Det var som om tiden sto stille i Húsavík, samtidig som den løp avsted. Vi hadde tenkt oss videre til Dalur, et lite sted med 48 innbyggere som lever av det som to trålere, bygget i Tórshavn, kastet av seg. Men plutselig fikk vi det travelt for å nå fergen tilbake til Streymoy.

Lørdag var siste mulighet til å gjøre innkjøp. Damene hadde lyst på en butikkrunde i Tórshavn og jeg fikk en fridag.

Søndag var vår siste dag på Færøyene, mandag morgen måtte vi ombord i Norröna for å starte på hjemturen. Vi hadde planlagt å utforske den nordlige delen av Streymoy denne dagen, og våknet opp til et forferdelig regnvær. Men på en feritur må man jo ta været som det kommer, så vi la trøstig ivei mot Kvívík, vårt første reisemål. Dessuten så skifter været brått på Færøyene, så vi håpet på bedre vær utover dagen.
Kvívík er en av de eldste boplassene på Færøyene, idag bor det 376 personer der. Det er gravd ut et gårdsanlegg fra vikingtiden der, som vi ville kikke nærmere på. På vei dit, høyt til fjells, ble vi var to igloelignende hytter som sto et stykke fra veien. Jeg vet ikke hva hyttene ble brukt til, det første som slo meg var at det var jakt- eller gjeterhytter. Men her finnes bare hare, og ingen rovdyr som truer sauene. Men man skal jo ikke forvente å kunne løse alle mysterier.
Det utgravde gårdsanlegget består av to nesten like hus, som ligger tett ved siden av hverandre. Husene er ca. 22 m. lange og ca. 6 m. på det bredeste. Grunnmurene står enda, de er 1,5 m. brede, og består av to steinrekker med jordfylling i midten. Det ene huset, som ble brukt som beboelsehus, har et 7 m. langt ildsted i midten. Det andre er en “driftsbygning” med låve i den ene enden, og båsplass til 12 kyr i den andre. I begge husene er det gjort flere funn som viser det daglige livet på en boplass fra vikingtiden. Det er blant annet funnet pilspisser, fiskeredskaper og andre redskaper, perler og leketøy. Funnene kan ses på Føroya Fornminnissavn (Nasjonalmuseet) i Tórshavn.
Det regnet og blåste så stritt at det var nesten umulig å kunne stå rolig å ta bilder. Det var ikke enkelt å holde styr på både fotoapparat og paraply i regnet og den sterke blåsten. Men jeg fikk da et par brukbare bilder til slutt. Noe videre utforsking av Kvívík var håpløs i det været, så vi kjørte videre mot Vestmanna.
Vestmanna er, med sine 1250 innbyggere, en av de større bygdene på Færøyene. Stedet har navn etter de irske munkene, -vestmennene som først slo seg ned på øyene. Bygden livnærer seg for det meste med fiskeri, fiskeoppdrett og fiskeforedling. Men det finnes også en del industri i Vestmanna, blant annet produksjon av typehus og plastprodukter. Det finnes også maskinverksteder der.
Både munkene og vikingene har satt spor etter seg i Vestmanna. Men slik som forholdene var mens vi var der, så var det håpløst å lete opp disse stedene. Vi holdt oss inne i bilen, og etter å ha tatt noen bilder kjørte vi videre mot Saksun.

Det bor 33 sjeler i Saksun. Stedet er mest kjent for kongsgården Dúvagarður. Bygningene på kongsgården er restaurert, og man har prøvd å gjenskape byggestilen fra middelalderen. Været var nå letnet noe, så det var råd å bevege seg litt rundt mellom bygene. Den lille idylliske kirken, med never og torv på taket, var vel værd et besøk.
Vårt siste reisemål denne søndagen var Tjørunavík, som ved sine 70 innbyggere, utgjør den nordligste bebyggelsen på Streymoy. På vei til Tjørunavík fikk vi se Færøyenes største vannfall, den 140 m. høye Fossá, i all sin prakt. Ved en feiltagelse kjørte vi over broen som forbinder Streymoy med Eysteroy. Man liker å si om denne broen at det er den eneste broen som går over Atlanterhavet.
Tjørunavík er et idyllisk sted, selv i regnvær. De fleste av husene er fra siste halvdel av 1800- tallet, men det finnes både eldre og yngre hus. De er bygget i en tett klynge rundt et åpent tun med smale passasjer mellom husene. I fronten på på tunet fant vi et lite hus som viste seg å være færøyenes minste kafe. Vi ble skuffet da vi fant døren stengt, men en dame som hadde en suvenirbutikk vis á vis slo opp dørene og ropte oss inn i butikken sin. Hun kontaktet kafeverten, som kom og åpnet kafeen for oss.
Verten fortalte at det var hans søster som egentlig drev kafeen, men hun var opptatt på annet hold, så han hadde trått til som vikar. Han kunne by på kaffe og varme vafler med krem og rabarbrasyltetøy, og etter en stund også varme pølser. Vaflene smakte herlig. Som vi har opplevd før, så trodde han at tolkene var døtrene våre. Han ble meget imponert da han fikk vite at de via hjelpemiddelsentralene var en del av trygdesystemet i Norge. Han gjentok flere ganger: «Tenk at sånne finnes!» Han fortalte at han hadde en psykisk utviklingshemmet datter i tyve- årene, så gjennom handikapforbundet, visste han hvordan handikapomsorgen på øyene fungerte. Han hadde aldri hørt om at det fantes noen tolketjeneste der.
Det led mot slutten på vårt opphold på Færøyene. Neste morgen måtte vi forlate dem, så vi måtte til slutt ta farvell med verten og den lille kafeen. Tilbake på hotellet fikk vi vite at Norröna var flere timer forsinket, så vi slapp å stresse oss opp.

Om hjemreisen er det lite å skrive om, bortsett fra at havet var roligere da, så hjemreisen var mer behagelig enn utreisen. Vi var alle fornøyd med reisen, og vi hadde hatt en fin tur som hadde gitt oss mersmak. Så det blir nok flere reiser i Vesterled.

Jeg vil til slutt rette en takk til de eminente døvblindetolkene, Helen Igesund og Elisabeth Roalsø, for at de gjorde denne reisen til en opplevelse for min kone Liv. Apropos: På overfarten til Shetland kom vi i snakk med en døv mann fra Vestmanna. Han kunne fortelle at det bodde 30 døve på Færøyene. De hadde hatt en tolk der tidligere, men på gr. av mangel på oppdrag måtte tolken reise tilbake til Danmark.

Kilder: Snorres kongesagaer, Bind I
Kong Sverres saga
“Turistgudie Færøerne 2006”
Nettleksikonet Wikipedia
Til toppen