Kong Sverre av Norge
– et resymé.

av Arne Finnestad

Sverre kom til Norge under den såkalte borgerkrigstiden. Denne perioden varte fra 1130 til 1240. Da han kom hit i 1176 var det Magnus Erlingsson, dattersønn til Sigurd Jorsalfar, som styrte landet. Til dette fikk han god hjelp av sin far, jarlen Erling Skakke. Sverre reiste rundt om i landet for å gjøre seg kjent med forholdene. Han kom i snakk med Erling Skakke, men fortalte ham ikke hvem han var. Han opptrådte lystig og omgjengelig, snakket med stormenn og hirdmenn. Han forsto at kong Magnus hadde stor støtte blandt folk flest, men at det var flokker som sto i opposisjon til ham. Særlig gjorde birkebeinerne det utrivelig for kong Magnus og Erling. Sverre reiser så til Sverige for å søke råd og støtte hos Birger jarl. (Birger jarl satt i Östergötland i Sverige. Han er mest kjent som mannen som grunnla Stockholm, men han hadde også stor innflytelse på den svenske statsdannelsen. Han blandet seg stadig inn i de norske borgerkrigene.) Samtidig var også restene av birkebeinerhæren i Sverige. Det sto ille til med dem, de hadde lidd et sviende nederlag for kong Magnus i slaget på Re. Der hadde høvdingen deres, Øystein Møyla, og en stor del av flokken falt. Nå hadde de i rømt til Sverige for å stelle sine sår.
Ryktet om mannen som gjorde krav på den norske kongetronen når birkebeinerne. Birger jarl rår dem til å velge Sverre til høvding, så de sender bud på ham og vil ha ham til høvdeng. Sverre vegrer seg først, han har liten tro på at ham ved hjelp av denne loslitte flokken kan vinne Norge. Men birkebeinerne trenger en ny leder, og de gir ham i realiteten ikke noe valg. De sier at enten får han bli høvdingen deres ellers så dreper de ham. De mener de kan oppnå fred med kong Magnus om de dreper en som gjør krav på kronen hans. Stilt framfor et slikt ultimatum må Sverre bøye seg, og blir birkebeinernes nye høvding.

Trykk for større bilde Historien videre viser at dette var et lykkelig valg for begge parter. Det viste seg at Sverre var en dyktig strateg. Han innførte nye metoder for krigføring både til lands og til vanns. Til å begynne med var det nermest en geriljakrig han førte. Raske angrep som påførte fienden skade. Han deltok sjelden i selve kamphandlingene, han var liten av vekst og likte seg best til hest. Mens andre hærførere på den tiden brukte fargerike klær som skilte dem ut fra deres menn, kledde Sverre seg likt sine menn. Han red rundt blant dem og ga sine ordre. Ofte så trakk han seg ut av slaget for å betraktet det hele fra sidelinjen, for så å foreta nye disposisjoner. Folk flokket seg om ham, og etter kort tid ble han valgt til konge på Øreting i Trondheim. Øreting var på den tiden hovedtinget i Norge.

Kong Sverre tok hovedkvarter på Steinberget ved Trondheim og bygde seg borg der. (Han bygde også borg i Bergen. Begge borgene ble bygget i stein og har navnet Sverresborg. Borgen i Bergen er en del av Bergenhus festning.) Men Magnus var fremdeles konge i store deler av landet. Sverre tilbød ham å dele kongemakte med ham. Dette ble avvist, så det skulle enda utkjempes flere trefninger og to store og avgjørende slag før Sverre ble enekonge.

Det første store slaget sto i Trondheim sommeren 1179. Kong Sverre var i Trondheim med en flokk dårlig væpnede menn. Bøndene som støttet ham var redd for hva Magnus ville gjøre med dem om Sverre tapte kampen om eneveldet, så de torde ikke delta i krigshanlinger selv men sendte ham arbeidere og tjenestefolk istedenfor seg. Mens Sverre oppholder seg i byen seiler kong Magnus og Erling Skakke inn Trondheimsfjorden. Det blir kamphandlinger mellom dem, og Sverre beslutter å trekke seg tilbake. Men et par dager senere møtes de til kamp på Kalvskinnet (navnet på en åker i Trondheim). Kong Magnus og Erling jarl har 500 menn med seg. Kong Sverre har 300.
Det blir en hard men kort kamp. Erlings merkebærer kommer i vanskeligheter og setter merkestangen ned i åkeren, Sverre ber sine menn om å hugge ned merket. Da Erlings menn ikke lenger ser merket hans oppstår det forvirring og de begynner å rømme. Erling har ikke hektet brynjen sin skikkelig framme og han blir rammet av et kastespyd i midjen og faller. Magnus er nå ille ute og rømmer til skipene med restene av hæren sin, men han må etterlate mange skip. Deriblant sitt eget skip Olavssuden. Blant dem som falt sammen med Erling på Kalvskinnet var Jon Torbergson fra Randaberg. Han var gift med Erlings datter Ragnhild.

Det siste og avgjørende slaget melom de to kongene sto ved Fimreite, som ligger ligger innenfor innløpet til Sogndalsfjorden. Sverre hadde bygget seg et svært skip i Trondheim. Skipet, som han selv hadde konstruert, var et monster av et skip. En flytende festning som var så høy at man kunne skyte ned på fiendens skip. Skipet ble bygget ovenfor byen, og da det skulle sjøsettes var folk som bodde i husene nedenfor redde for at det skulle rive husene deres med seg. Men Sverre hadde beregnet alt riktig, så stabelavløpingen foregikk uten problemer. Han gav skipet navnet Mariasuden. (En sud var et stort langskip. Sudene hadde fra 20 rom og oppover. Mariasuden hadde 33 rom, rommene var i tillegg større enn vanlig, så hun kunne trolig ha et mannskap på over 300.)

Våren 1184 var Kong Sverre var på vei sørover fra Trondheim med en flåte på 23 store skip. Kong Sverres bror Eirik kongesønn var også med på seilasen ombord i sitt skip Oskmøy. Kongen var ombord på Mariasuden. De var ganske mannsterke, bare på Mariasuden alene var det 280 mann. Da de kom til Sognefjorden ville Kongen inn i Sogn. Bøndene i Sogndal hadde sammen med bønder fra Lusekaupangen (Lusekaupangen = Kaupanger) drept Kong Sverres sysselman i Sogn og nesten hele hans følge. Nå ville kongen kreve inn bøter for mannedrapene. Noen av mennene i kongens følge hadde ærend i Bergen, så de ba om å få seile videre. Kongen ventet ingen ufred, så han fordelte de mennene som ville sørover på 3 skip og lot dem seile. Med 20 skip seilte så kongen inn Sognefjorden. Han sendte bud til sogndølene om at han stevner dem til tings på Kvamsøy, og ville de ha forlik måtte de komme til tinget. Sogndølene kom og kongen dømte dem til å betale 15 merker i gull, han gav dem 3 dagers frist til å fremskaffe pengene. Bøndene lovde å gjøre opp for seg og fikk reise hjem. Men fristen gikk ut uten at noen sogndøler med penger viste seg.

Da Kong Sverre skjønte at bøndene ikke hadde tenkt å holde avtalen lot han hele flåten lette anker og seilte videre inn Sognefjorden. Han sendte 6 skip til Kaupanger med ordre om å rane og brenne ned hele kaupangen. Selv satte han kursen inn Norefjord (Norefjord = Sogndalsfjorden) med sine resterende 14 skip og la til ved Sogndal. Han ba mennene væpne seg og sendte 2 tredjedeler av dem opp i dalen, resten skulle passe skipene. De som gikk opp i dalen fant den øde og tom, de fant hverken folk eller fe. Til slutt fant de en man som fortalte dem at alle, både folk og fe, hadde flyktet opp i fjellet. Da mennene hørte det satte de fyr på alle gårdene i dalen. De sparte bare kirken. Det holdt på å ta fyr i den også, men de la et vått seil over den. 100 gårder ble brendt der den dagen. Da alle gårdene var brent ned lot kongen 2 skip være igjen i Sogndal og seilte til Fimreite og la seg til ved stranda der med 12 skip.

Samtidig seilte Kong Magnus langs kysten med en stor flåte skip. Han hadde vært i Konghelle og Tønsberg. Han hadde stor støtte der og de tok vel imot ham i begge byene, så da han lettet anker for å seile til Bergen hadde han flere skip og menn enn da han kom. Kong Magnus og følget hans tok seg god tid langs kysten, når de la til et sted ble de der ofte flere dager. De var kommet til Karmsund, og hadde ligget der i flere dager da kong Magnus fikk høre at birkebeinerne lå i Bergen med tre skip. Nå fikk kongen det plutselig travelt. Tjeldene ble revet i en fart og hele flåten satte kursen for Bergen. (Tjeld er telt som ble reist ombord i vikingskip under landligge.) Det ble en frisk seilas med vinden på tvers, så frisk at masten brakk på et av skipene. Mannen som sto i stavnen på kongens skip fant det nødvendig å komme med en advarsel: «Det blir vått på tiljene her fremme nå (…).» Kongen svarte: «Jeg visste ikke at vi skulle gjøre opp ild på tiljene der fremme i stavnen!» Å sette rev i seilene kom ikke på tale.
Angrepet kom helt overraskende på birkebeinerne, de visste ikke noe om Kong Magnus og følget hans før de sprang i land på bryggen i Bergen. Noen tok til våpen, mens andre klarte å rømme ut av Byen. -De som rømte byen var de eneste som fikk beholde livet. Kongen gav beskjed om at likene ikke skulle begraves men ligge til åte for hund og ravn. Så blåste han til ting. Han takket bymenne for deres støtte, og sa at han nå ville se om han ikke kunne møte Sverre, og han ventet å komme tilbake til byen med ære. Straks etter satte flåten kursen mot Sogn.

Da Kong Magnus svingte inn i Sognefjorden fikk han liten bør, så det gikk sakte innover. Det kom mange småbåter roende med sogniger som gikk ombord i skipene hans for å slå lag med ham innover fjorden. De fortalte at kong Sverre hadde gjort mye ugagn i bygdene der inne, men at han hadde sendt de djerveste mennene fra seg, så nå lå han i Sogndalsfjorden med bare noen få skip. Dette var noe kong Magnus likte å høre. Selv hadde han 26 skip, de fleste var store og godt rustet både med mannskap og våpen. Nå så det endelig ut som om det skulle la seg gjøre å få gjort ende på denne ufredsflokken som hadde stelt til så mye vondt i landet.

Kong Sverre hadde satt ut vakter på en varde rett ovenfor kongeskipet. Da han hørte vaktene snakke seg imellom at de så 10 – 12 skip eller flere komme inn fjorden gikk han opp på varden for med selvsyn å se hva slags skip det var. Det kom flere menn fra skipene opp på varden, og man gjettet på hva slags skip det kunne være. Noen mente det var sogniger som hadde vært i Bergen å handlet, mens andre mente det var langskipsseil de så. Kongen sto oppe ved varden en stund og så utover, så sa han : «Det nytter ikke å nekte for at dette er ufred. Det er sikkert langskipsseil». Han lot han straks lurblåseren blåse alle mann til langang.
Da alle fra skipene var kommet i land, tok kongen ordet og sa: «Det kan hende at vi birkebeinere igjen har en dyst i vente, det har hendt oss før. Jeg tror ikke vi kan se bort fra at kong Magnus snart kommer og hilser på oss. Dere vet alle at en stor del av hæren vår har seilt bort, noen er i Bergen, og Gud vet hvordan det har gått dem der denne gang. Jeg tror at om vi venter på kong Magnus her, så får vi å slåss mot en overmakt så stor som aldri før, selv om det alltid har vært ulik styrke når vi har kjempet med hverandre. Jeg vil dere nå skal tenke over om vi skal sette oss til motverge, eller om vi heller skal gå i land og forlate skipene. Vi har ikke nettopp gjort oss til venns med folk her i Sogn, det er lett å se hvordan det kommer til å gå. Når kong Magnus og hans menn forfølger oss, vil alt folk i land gå med ham, hvor vi så kommer. Og det vil jeg også si for sant, at det har kostet meg så mye strev og slit å få tak i disse skipene, at om jeg skal miste dem nå, så kommer jeg rimeligvis ikke til å prøve å få tak i skip mer i Norge, og da får enhver greie seg selv. Jeg vil ikke enerådig lede dere mot en så stor overmakt dersom dere alle mener at det ikke kan nytte. Men jeg vil heller ikke være redd og sette meg imot det om høvdingene og hæren mener det kan være gagn i å yte motstand.»
Mennene svarte alle som en at de ville slåss. Vel så det ikke lyst ut, men de hadde slåss mot stor overmakt så mange ganger før og likevel vunnet seier, og de så det ikke annerledes denne gang. Kongen takket menne sine fordi de ville sloss, og sendte straks en skute avgårde for å hente de to skipene som lå i Sogndal. (Skutene er i kongesagaene beskrevet som små og lette skip som som kunne seile hurtig. Det er uklart om skutene var en egen skipsklasse.)

Mens hele flåten rodde de to skipene imøte ble det ryddet og gjort klar til kamp. Skansekledningen ble reist og småbåter ble sendt inn til land for å hente stein, så da de møttes var alt klart. Kongen sa de skulle ro inn til land og vente på kong Magnus. Inne ved stranden ble alle skipene lagt med stavnen ut og årene lagt ut klar til å ro. Kongen ba menne om å væpne seg og ta oppstilling i rommene. Han gikk i land og opp til en bekk hvor han vasket seg, han fikk klærne børstet som om han skulle i gjestebud. Han ga ordre om at skipene ikke skulle bindes sammen og bød dem om å reise merkene. (I vikingtiden var det vanlig at man under sjøslag bandt skipene sammen til flåter.) Da lurblåseren varslet at nå kom kong Magnus, rodde birkebeinrne alle skipene ut mot fienden.

Da Kong Magnus fikk birkebeinerflåten i sikte lot han seilene falle. Han talte til mennene sine og sa at de skulle angripe det store skpet først. Hans bror Orm rådet kongen til at de først skulle legge til mot de mindre skipene. Han trodde det store skipet var vanskelig å få bukt med så lenge det kunne få hjelp fra de andre skipene. Men kongen mente at slaget var vunnet om de tok det store skipet først, og det ble som kongen ville. Skipene ble bundet sammen 4 – 5 i bredden og hele Kong Magnus flåte angrep det store skipet.

Mariasuden trengte stor plass for å manøvrere, så de rakk ikke å snu henne helt til før Kong Magnus skip braste inn i baugen på den. De andre skipene kom også til og ble liggende med stavnene mot den. Snart lå det 14 skip langs den ene langsiden på Mariasuden, og det haglet med pileskudd og kastevåpen mot henne. Birkebeinerne verget seg så godt de kunne med skjoldene, men flere falt og mange ble skadet. Det ble en hard strid. Mennene til kong Magnus gikk hart på, men siden de måtte over stavnen på sine egne skip var det vanskelig å få bordet det store skipet. Det var også kommet til en mengde med sogninger som lå å skjøt mot birkebeinerne fra småbåter.

Kong Sverre sto inne på land og så på. Han syntes ikke det gikk særlig godt for birkebeinerne, så han tok med seg en mann, sprang i en robåt og rodde bort til Eirik kongssønns skip. Han ropte til ham at han skulle ro utenom Mariasuden og legge til mot det ytterste av de skipene som angrep henne. Kongen rodde så rundt og egget sine menn, han fortalte hvor de skulle legge skipene sine. Eirik kongssønn og de 13 skipene som var løse gjorde som kongen sa, og Eirik la langsiden mot det ytterste av langskipene som var bundet sammen. Han hadde mye høyere bord enn det, og det ble en hard kamp. Birkebeinerne gikk hart på og fikk overtak, så bordet de skipet. De møtte sterk motstand, men Eirik egget sine menn og de drev Kong Magnus menn over på skipet som lå innenfor. Birkebeinerne fulgte hakk i hæl, panikken tok Kong Magnus menn og de rømte videre innover på skipene. Birkebeinene egget hverandre opp og satte etter med rop og skrik. De hugget og drepte alt som kom i deres vei. Da nå hele massen av flyktninger veltet inn over storskipene, sprang folk på sjøen fra kongeskipet, for det lå nærmest land. Men de andre storskipene sank under tyngden av menneskemengden. Kong Magnus sprang overbord fra skipet sitt, det samme gjorde alle de andre på dette skipet. De aller fleste av dem druknet. Birkebeinene løp opp i fjæren og sto der og tok imot dem når de ville i land, de rodde også ut i småbåter og tok seg av dem som lå i vannet. Det ble bare gitt grid til slektninger og venner. Kongen rodde nå ut til skipet sitt. Han gikk opp akter i løftingen og ga seg til å synge “Kyrie eleison” (gresk, “Herre, forbarm deg”). Alle stemte i med ham.

Magnus Erlingsson var bare 5 år gammel da han ble valgt til konge. Da han var 7 år ble han som den første norske kongen kronet av kirken. Kong Magnus falt fredag 15. juni 1184, bare 23 år gammel. Sammen med ham falt også størstedelen av den gamle landadelen i Norge. Man rekner med at det falt minst 1800 mann i slaget ved Fimreite.

Morgenen etter slaget talte kong Sverre til menne sine og bad dem å holde griden de hadde lovet dem som hadde bedt om det. Videre sa han at alle sårede skulle hjelpes og at alle døde de fant skulle få en kristen begravelse. Han gav ordre om at det skulle letes etter lik langs alle strender og fra båter på fjorden. Deretter flyttet kongen skipene sine bort fra valplassen og la til et annet sted på stranda, der ble de liggende en stund. Mennene fra Sogndal og Kaupanger kom til kongen for å søke forlik. Kongen fikk det som han ville, og de bandt seg med eder. Kongen satte dem og andre bønder til å begrave likene. Han lot alle få stelle sine slekningers eller venners lik som de selv ville. Hver dag rodde det mange båter ut for å lete etter lik, både bønder og kongens menn deltok i letingen, og de fant mange. En søndag var det mange ute i båt for å lete etter lik. Også Kongen var ute på en liten skute. Han så at de dro et lik ombord i en båt og sa til mennene i båten: «Det var en gild fisk dere dro der, nå var dere storheldige. Dette er liket av kong Magnus». De skjøv et skjold inn under liket og løftet det opp i skuten hvor kongen var. Så rodde de inn til land. Liket ble båret opp, og mennene gikk bort til det for å se om de kjente det igjen. Det var lett å kjenne, for det var lite forandret.

For å sikre seg mot rykter omkring kong Magnus død, lot kong Sverre alle som hadde vært tilhenger av Magnus gå bort til liket av ham for kjennes ved ham, slik at de kunne vitne at han var død om noen siden hevdet noe annet. Så ble liket svøpt og lagt i en kiste. Mange av stormennenes lik var funnet før, så snart etter dro kongen med flåten sin til Bergen. Ryktet om hva som hadde hendt hadde allerede nådd byen, og da flåten seilte inn på havna tok folk godt imot dem og det ble ringt med kirkeklokker over hele byen.
Kong Magnus ble gravlagt i Kristkirken. Kong Sverre sto over graven hans sammen med biskop Pål og de fleste menn som da var i Bergen. Før kongens lik ble lagt i steinkisten, kalte kong Sverre på noen menn for at de skulle se liket, så de ikke siden skulle komme og si at denne samme Magnus stridde imot ham senere også. Mange gikk bort og så på liket, og mange gråt.

Kong Sverre var nå enekonge i Norge. Om sommeren det året kong Magnus falt dro kongen østover, helt til landegrensen. Det var ingen som sa imot kongens vilje, han la under seg alt landet og satte sine sysselmenn til å styre overalt. Han gjorde til høvdinger mange av dem som hadde fulgt ham i kampen om landet, og mange ble mektige menn som ikke hadde ætt til det. De fulgte ham siden alltid trofast.

Kong Sverre oppnådde aldri fred i sin regjringstid. Han hadde liten støtte øst og sørpå og nye flokker reiste seg mot han. Kuvlunger, varbelger og øyskjegger. Han fikk også en mektig fiende i kirken som hadde stått på Magnus side. For at hans sønn Magnus skulle skulle bli lovlig konge i Norge, hadde Erling Skakke ved støtte av kirken fått fastsatt nye regler for hva som skulle til for å bli lovlig konge. Tronkreveren måtte blandt annet ha kongelig far og være født innenfor ekteskap. Det skulle bare være en konge av gangen, sikret ved at det ble innført førstefødselsrett. Måten Sverre var blitt konge på ble derfor ikke tolerert av kirkens ledere, så de fikk paven til å gå med på at kong Sverre kunne lyses i bann. De reiste en ny krigsflokk mot ham. Denne flokken, som ble ledet av Oslobispen Nikolas, ble kalt baglerne. Navnet kommer av bagall, som betyr bispestav. De fikk også utnevnt sin egen konge som gikk under navnet Inge baglerkonge.

Sin siste militære seier vant kong Sverre ved Tønsberg. I september 1201 omringer Sverre og birkebeinerne baglerne i Tunsberghus festning. Kong Sverre skjønner at festningen er uinntakelig og starter en beleiring. Beleiringen røynte hardt på både forsvarerne og beleirerne, for det tok over 20 uker før baglerne gav opp. Kong Sverre blir syk på hjemveien til Bergen. Tilstanden forverrer seg, og den 8. mars 1202 dør kong Sverre i steinborgen sin i Bergen.

Historikere og biografer har aldrig klart å nøste opp gåten kong Sverre. Var han sønn av Sigurd Munn eller Unas Kambare? Var han en mann av ære eller en løgner og dokumentforfalsker? Hans motstandere levnet han ingen ære. Erling Skakke mente at den prestlærde Sverre var djevelens prest. Andre kalte ham for både bikkje og merr. Dette var utrykk som ellers ville ha resultert i holmgang, men Sverre hevet seg over denslags. Noen sa at han var feig, men selv sa han at det var boklærd han var, og ikke kriger.

Selv om det aldrig blir enighet om hans opphav, så er det blant historikere og biografer stor enigheten om at kong Sverre var den største middelalderkongen Norge har hatt. Han hadde udsedvanlig gode lederegenskaper. Hans menn var etter hvert så samkjørte og godt trente at han kunne trekke seg ut av kampene. Kong Sverre betydde også begynnelden til slutten på borgerkrigene i Norge. Birkebeinerne gjorde slutt på dem da de knuste opprøret som ble ledet av Hertug Skule i 1240. Kong Sverres etlinger og birkebeinerene satt med makten til 1319.