Nekrolog i Tasta Menighetsblad – november – 1993.

”Mia” Kommedal døde 6. august 1993.

LIVET BLE NESTEN SMERTEFULLT STERKT I MØTE MED DØDEN.

Kari på Tasta har mistet sin gode venn, sin svigermor. Hun har et vart og fint savn etter henne.

Hvordan har du det nå?

Savnet etter en nær kan være tung og vanskelig å komme gjennom.  Mange tanker og minner trenger seg på, både om det som nylig har vært og minner fra lang tid tilbake.  Ofte plages en av vond samvittighet.  Hvorfor var jeg ikke mer sammen med min nære venn? Hvorfor viste jeg ikke mer hvor glad jeg var i henne? Hvorfor tok jeg ikke mer hensyn til hennes behov mens jeg enda hadde henne her? Skjønte jeg egentlig hvordan hun hadde det? Følte hun seg ofte ensom, redd og forlatt?

Selve livet kjennes nesten smertefullt sterkt i møte med døden. Noe er for alltid over, det en eventuelt kunne gjort annerledes, er det ikke lenger å gjøre noe med.  Dette må vi lære å leve videre med og heller finne frem alle de lyse og gode minnene.  For de vil det alltid finnes mange av, og de strømmer på etterhvert som tiden går.

Hvilke minner har du etter henne?

Når jeg ser på bilder, når jeg kikker i gamle oppskriftsbøker og husker hva hun lærte meg, da kjenner jeg det varmt  og godt.  Eller når jeg skal rydde i alle tingene hun var så glad i, da passerer alle årstidene revy.

Hvordan?

Hun la alltid vekt på å markere årstidene og få det koselig rundt seg.  Jeg finner julepynten – og jeg ser for meg den julepyntede stua, pinnekjøtt, presanger og alt som hørte til.  Og svigermor som det naturlige midtpunkt med hjertevarme og røde roser i kinnene.  Påskepynten, jeg tenker på de mange koselige stundene rundt et utrolig pent påskebord.  En vase, og sommeren dukker opp, med travle aktiviteter ute og inne der alt skulle klaffe, men alltid var det massevis av blomster i alle vaser, tatt fra hagen hun selv hadde plantet.  Et syltetøyglass, og høsten passerer revy. Bærplukking, safting og sylting.

Det var hun som lærte meg hvordan det skulle gjøres.  Ingenting smakte bedre enn hennes syltetøy.  En kopp, - lange vinterkvelder hvor vi kunne sitte i fortrolig prat over en kaffekopp.  Jo, der er mange minner, jeg kjenner at selv om sorgen og savnet er der, er det godt å kjenne på hvor glad jeg var i svigermor.

Hva bør vi andre gjøre når noen har mistet en de er glad i?

Lytte.  En har stort behov for å fortelle om den vi har mistet, og om egne opplevelser og følelser, særlig i den første tiden.  Da er det viktig at venner og familie stiller opp, kan lytte og vise omtanke, være oppmerksomme og ikke komme med gode råd.  At vi får lov å prate, prate..  Det er også terapi for oss.

Hva med livet etter døden?

Hun var ikke med i det pulserende , kristne liv, men troen ble mer moden i voksen alder.  Hun ble tillitsfull og trygg, og hun er nok kommet vel hjem til himmelen.