| | Noen betalte kontant, andre fikk ”skrive” til senere. Da måtte navn dato og sum innføres i kontrabok. For faste kunder var det ganske vanlig å handle på bok og gjøre opp pr. uke, pr. 14 dager eller pr. måned. I de tilfellene ble dato angitt og vare samt utregnet pris innført etterhvert i kundens bok. For butikkfolkene ble det et ekstra bal da man også måtte til med merkeklippingen. Saks ble fra da av fast arbeidsredskap ved siden av blyant. Etterhvert ble nesten alle varer rasjonert. For kolonialvarer startet det med kaffe og sukker. Så ble det rasjonering på alt av melvarer (unntatt potetmel), melk/smør/margarin/smult, kjøtt. Folk flest fikk bare en type rasjonert mel. Det kaltes bakemel og var av mystisk både farge og konsistens. Brødet var elendig og ga mange dårlig fordøyelse. Disse rasjoneringsmerkene var svarte. Heldige ble de ansett som måtte leve på så streng diett at de trengte franskbrød. De fikk røde merker, som gjaldt for mel og bakervarer av kveite. Barn opp til 2 år fikk også slike merker.
Ikke så
mange husstander på den tiden var ustyrt med stekeovn, vel de fleste hadde
kokeplate. Til store anledninger - bryllup, konfirmasjoner, etc. - var det
ikke uvanlig at folk som hadde røde rasjoneringskort og dertil mulighet til å
fremskaffe kremfløte, fikk bakeriet til å lage fløtekaker. Dette skjedde ikke
ofte, og til daglig var det liten hygge ved å være baker under krigen. All
baking - med unntak av et lite antall franskbrød og sukkerkavringer av kveite
- foregikk med det elendige bakemelet, som hadde liten heve-evne og ga brød
og kaker dårlig konsistens, smak og farge. Andre boller ble det, bokstavelig
talt, da tyskerne okkuperte bakeriet og bakte mengder med hvitt brød og kaker
til sine forlegninger. De i familien som nå husker dette, var unger da og kan
ikke si nøyaktig hva som skjedde. Det som vites, er at det var søndag eller
søndager tyskerne var der, og at det må ha vært i 1943 og/eller 1944. Herman
Danielsen måtte levere fra seg nøklene til bakeriet og fikk ikke sette sin fot
innenfor dørene så lenge ’okkupasjonen’ varte. Det var heller ikke snakk om å få
noen smaksprøve, men han fikk overta konjakk som var igjen etter julekakebaking.
Han var selv avholdsmann, men for mange var konjakk ’edle dråper’. Vin/brennevin
var rasjonert og folk ble tildelt kvoter. Varene, som var av simpel kvalitet,
måtte for øvrig bestilles fra Bergen. Stavanger hadde ikke
vinmonopolutsalg.
En ting var rasjonering, en annen at etter som krigen dro ut, var mange varer ikke å oppdrive. Kaffe var naturlig nok det som først forsvant. I stedet var det noe som kaltes kaffeerstatning. I perioder fantes det heller ikke smør, margarin el.l. i butikkene. Tran var alltid å få fatt i, og noen brukte tran til steking. Det både luktet og smakte fælt, så de fleste foretrakk vel å koke maten. Til ”smørelse”på brødet brukte noen (som hadde røde merker) hvetemelsgrøt, andre (som hadde tilgang på flesk) fleskefett. Lys sirup fantes ikke, men vi fikk kjøpt noe helt mørkt som kaltes bakesirup (mon det var melasse?). Jeg husker det ble bakt mye potetkaker hjemme hos oss. Uten smør og med liten tilgang på sukker var ikke de så attraktive, men med svart sirup på syntes vi de var gode. Vi hadde sikkert også behov for noe søtt. F.eks. fantes ingen form for sjokolade eller sukkervarer i butikkene. Men mot slutten av krigen hørte vi om noen som solgte hjemmelaget drops mot sukkermerker. Noe som ellers manglet totalt, var sydfrukter. Unger som var små ved krigsutbruddet eller kom til under krigen, hadde sett hverken bananer, appelsiner, fiken, dadler, valnøtter, paranøtter, svisker, rosiner før importen kom i gang igjen etter krigen. Hverken rasjonering eller vareknapphet tok slutt i og med freden, 8. mai 1945. Men alt bedret seg etterhvert. Det som var lengst rasjonert, var kaffe og sukker - til 1951 eller –52.
Under krigen – og i en del år etter - var det intet bilhold. Det som skjedde av vareutbringning, foregikk pr. sykkel. I de kalde vintrene på den tiden også med spark. Ansatte ærendsgutter som huskes fra (antakelig) henimot slutten av 40-årene, var tvillingbrødrene Tollef og Per Waage fra Byhaugen. Trivelige gutter. Syklene som ble brukt, kaltes ærendssykler. I bygatene var det mange av en sorten. Det som gjorde dem forkjellige fra andre sykler, var at forhjulet var lite, og over det var en stor, fastmontert nettingkurv for varene. Under rammen var det ofte plass beregnet for navn på firmaet de tilhørte. (Logo kalles det vel i dag. Det hadde ingen hørt om da.) - (Det som var ærendsgutter på våre kanter, het visergutter på Østlandet. Kanskje også ellers i landet?) - Etterhvert som bilsalget ble fritt, forsvant ærendssyklene. Fra Rogaland Dampbakeri var det Kåre som besørget utkjøring med motorisert kjøretøy – først en slags innebygget motorsykkel og så bil. Den siste var en rød og hvit Volvo.
Butikken fikk – antakelig helt fra starten – utdeling av posten til distriktet. Det var ”brødløs kommisjon”, og fortjenesten lå vel i en viss ”status”, og at det brakte folk til butikken. Postadressen var Danielsens boks og dekket - med alle sideveier - området fra bygrensen (omkring der Lyngveien nå går opp fra Randabergveien) til Smiene. Danielsens boks som adresse ble beholdt også etter at budrute (nr. 39) ble opprettet under krigen, og frem til det ble gatenavn på Tasta. – Posten kom med Randaberg-bussen om ettermiddagen og ble lest opp. Til å begynne med av fru Danielsen, senere oftest av Kåre. Det var som regel fullt av folk i butikken når posten ble delt ut. Folk hentet sin egen post og naboens. Det som ikke ble hentet, ble lagt til side og utlevert når noen kom innom som hørte til hos adressaten. Butikken tok seg også av utgående post. Dvs. at postkasse plassert på utsiden måtte tømmes hver ettermiddag, innholdet legges i en liten postsekk og leveres Randaberg-bussen på vei til byen. (Navnet på buss-selskapet var Randaberg -Tasta Billag.) I tillegg til posten hadde butikken utlevering av avisene. Det var fire av dem i Stavanger: Stavanger Aftenblad (venstre), 1ste Mai (nå Rogalands Avis/ arbeiderpartiet), Stavangeren (høyre) og Rogaland (bondepartiet, nå senterpartiet). De to sistnevnte er forlengst gått inn.
| |
