De som har kjennskap til Karen i Smiå (se nekrolog) vennligst kontakt Jan K. Torgersen tlf.: 51566035 mob.:48157798

1927

ET BLAD AV ARBEIDETS SAGA.

Karen Folkvord, Tasta, in memorian.

“Der hvis navn ei for mengden funkler”,-denne verslinje står for meg, når jeg nu leser at Karen i ”Smiå”, ikke er mere. Hennes navn var ikke videre kjent, nei, men fylte den plass hun av vår herre hadde fått. De plikter hun blev pålagt tok hun på seg og satte så all sin evne og vilje og kraft inn på. å gjør gangsverk i det hun blev betrodd.- Det var hennes adelsmerke. Hennes mann var smed og hadde i sin tid satt opp både våningshus og smieverksted i liten hage derute på Tasta. Det gikk bra for dem en tid, og alt tægnet sig for dem, Men så kom efter litt de tunge stunder inn over dem. En god dag reiste mannen til Amerika, Tilbake satt Karen med fem små barn, som hun på sett og vis måtte sørge for i tomt hus med svart smie og stor gjeld.- Men i vuggegave hadde Karen fått et uslitelig godt humør og dertil et arbeidsmot og en vilje som ikke så lett lot seg kue av motgang. Hun tok straks i vei, først med klæsvask for folk og så ellers hvad som kunne fårefalle. Senere fikk hun ovnsilegget og renholdet på Tasta skole, så nu hadde Karen fast lønn attåt det andre. Smien fikk hun også leid ut av og til, og nu begynte det å lysne med utkomme. Det var ikke så greit å gå fra små ut på arbeid, men Karen visste råd. Hun tok ofte den minste på ryggen og så gjerne de to nestminste ved hånden, og så bar det i. vei- enten til skolen eller arbeid et annet sted. “Hjelp deg selv, så hjelper deg Gud, den regel levet Karen efter-og hun blev ikke skuffet, Det gikk.År efter år slet de sig frem. Karen greiet både til mat og klær efter hvert som de små vokste til. Og Vårherre laget det slik at de små fikk være så velsignet helsesterke. Hun hadde den glede å se frukter av sitt arbeid. Renter og avdrag blev betalt til rett tid, og til slutt hadde hun kommet seg klar av gjelden, ja Karen såg seg endog syn med å kjøpe et lite jordstykke og tre kyr-og. Også dette fikk hun betalt før nu sykdommen tok henne. I de siste femten år hadde Karen sitt virkefelt på slakthuset som saueklipper. Fra den dagen hun begynte til hun sluttet nu i sommer, hadde hun ikke forsømt en eneste dag-tross den lange og ofte værhårde vei. I kolde, mørke morgentimer når storm og slud suste om ørene,- vandret Karen freidig sin gang til sitt arbeid. Det gjalt å være fremme i tide, Og årene gikk. Nu er alle hennes små voksne døtre gifte med bra menn og sønnene i gode stillinger, hennes ønskemål var nådd: Å få barna frem til bra selvhju1pne mennesker. Og hjemmet for seg og sine. Nu hadde hun tenkt å slutte sitt strev og prøve goddagene hun også, for resten av sitt liv. Men så kom sykdommen som hun visstnokk hadde båret på lenger enn hun visste, og tok henne til side før hun hadde tenkt Nu er hun borte og hviler i fred, Den glade, klingende latter lyder ikke mer, og de flittige hender ligger foldet.- Du har vert tro overlite, jeg vil sette dig over meget, Gakk inn i din herres glede, sa mesteren en gang. Måtte vart land fostre mange slike plikttro, arbeidsvillige sjele, som ikke rømmer bort fra ansvar og møye og de tunge stunder kommer, men står på sin post og holder ut og bærer sin bør til den er fremme.

Eugenie Molaug