Karen Magrete Folkvord (1873 - 1927).
”Hu Karen i Smiå”
Hun var født på Hebnes i Jelsa prestegjeld den 21. januar 1873 som
datter til Lars Gudmundson, født 24. desember 1842 og Ragnhild
Olsdatter født 1835. (Se vedlegg for familiens aner.) Hun ble gift i
1894 med smed Martin Johan Tollefsen Folkvord fra Høyland. Han
var født 18. desember 1872, hans foreldre var Tollef
Olsen og moren
het Ingeborg Marie Nielsdatter født 1844 i Koppervik.I 1870 var hun
tjenestejente hos Sivert Johan Nolsson Hesberg fra Koppervik gift med Marie
Olsdotter på Folkvord. 18. desember 1872 fikk hun sønnen Martin Johan, faren
var Tollef Olsen. I 1875 er hun fremdeles tjenestejente på Folkvord og Martin
Johan er fostersønn til Sivert og Maria, som er barnløse.
De kom til Tasta i 1897, hvor de kjøpte fire mål jord av Enok Enoksen (oldefar til Enok Kommedal). Siden kjøpte Karen tre mål til. Her satte de opp våningshus og smie. Både hus og smie er i dag revet. For tastafolk var huset som kjent eiet av talgøfamilien. (Margit Folkvord yngste datter til Karen ble gift med Jakop Talgø). Smiå var kjent blant Tastafolk som ”Georg i smiå”, han leide denne av Karen og senere av talgøfamilien.
Under et medlemsmøte i Historielaget ble jeg av Helge Monstad overrakt følgende nekrolog:
1927
ET BLAD AV ARBEIDETS SAGA.
Karen Folkvord, Tasta, in memorian.
 “Der hvis navn ei for mengden funkler”,- denne verslinje står for meg, når jeg nu leser at Karen i ”Smiå”, ikke er mere. Hennes navn var ikke videre kjent, nei, men fylte den plass hun av vår herre hadde fått. De plikter hun blev pålagt tok hun på seg og satte så all sin evne og vilje og kraft inn på. å gjør gangsverk i det hun blev betrodd.- Det var hennes adelsmerke. Hennes mann var smed og hadde i sin tid satt opp både våningshus og smieverksted i liten hage derute på Tasta. Det gikk bra for dem en tid, og alt tægnet sig for dem, Men så kom efter litt de tunge stunder inn over dem. En god dag reiste mannen til Amerika, Tilbake satt Karen med fem små barn, som hun
 på sett og vis måtte sørge for i tomt hus med svart smie og stor gjeld.- Men i vuggegave hadde Karen fått et uslitelig godt humør og dertil et arbeidsmot og en vilje som ikke så lett lot seg kue av motgang. Hun tok straks i vei, først med klæsvask for folk og så ellers hvad som kunne fårefalle. Senere fikk hun ovnsilegget og renholdet på Tasta skole, så nu hadde Karen fast lønn attåt det andre. Smien fikk hun også leid ut av og til, og nu begynte det å lysne med utkomme. Det var ikke så greit å gå fra små ut på arbeid, men Karen visste råd. Hun tok ofte den minste på ryggen og så gjerne de to nestminste ved hånden, og så bar det i. Vei - enten til skolen eller arbeid et annet sted. “Hjelp deg selv, så hjelper deg Gud, den regel levet Karen efter - og hun blev ikke skuffet, Det gikk. År efter år slet de sig frem. Karen greiet både til mat og klær efter hvert som de små vokste til. Og Vårherre laget det slik at de små fikk være så velsignet helsesterke. Hun hadde den glede å se frukter av sitt arbeid. Renter og avdrag blev betalt til rett tid, og til slutt hadde hun kommet seg klar av gjelden, ja Karen såg seg endog syn med å kjøpe et lite jordstykke og tre kyr - og. Også dette fikk hun betalt før nu sykdommen tok henne. I de siste femten år hadde Karen sitt virkefelt på slakthuset som saueklipper. Fra den dagen hun begynte til hun sluttet nu i sommer, hadde hun ikke forsømt en eneste dag -tross den lange og ofte værhårde vei. I kolde, mørke morgentimer når storm og slud suste om ørene ,- vandret Karen freidig sin gang til sitt arbeid. Det gjalt å være fremme i tide, Og årene gikk. Nu er alle hennes små voksne døtre gifte med bra menn og sønnene i gode stillinger, hennes ønskemål var nådd:
Å få barna frem til bra selvhju1pne mennesker. Og hjemmet for seg og sine. Nu hadde hun tenkt å slutte sitt strev og prøve goddagene hun også, for resten av sitt liv. Men så kom sykdommen som hun visstnok hadde båret på lenger enn hun visste, og tok henne til side før hun hadde tenkt Nu er hun borte og hviler i fred, Den glade, klingende latter lyder ikke mer, og de flittige hender ligger foldet.- Du har vert tro overlite, jeg vil sette dig over meget, Gakk inn i din herres glede, sa mesteren en gang. Måtte vart land fostre mange slike plikttro, arbeidsvillige sjele, som ikke rømmer bort fra ansvar og møye og de tunge stunder kommer, men står på sin post og holder ut og bærer sin bør til den er fremme.
Eugenie Molaug
Senere har vi hørt at Karen var den dyktigste saueklipperen de noensinne har hatt på slaktehuset!
Eugenie Molaug var tanten til Peter Molaug på Stokka, hun var gift med Peter Molaug som var styrer på Våland skole og var bror til Peters far. Nekrologen forteller nesten hele historien om Karen. Men man kan få inntrykk av at mannen Martin aldri gav ord fra seg etter at han reiste til Amerika
 Solveig Braadland, barnebarn til Karen Folkvord forteller at hennes mor som var nummer to i rekken av Karens fem barn, fortalte at hennes far tjente bra i Amerika og sendte penger hjem til Karen. Dessuten var han hjemme på Tasta to ganger. Begge gangene ville han ha Karen og barna med seg til Amerika, men Karen nektet. Da han var hjemme drev han litt med travhester. Solveig husker at moren Ragnhild hadde en sølvpokal som faren hadde vunnet på et hesteløp.. Solveigs søster Karen Løyning, kan bekrefte det Solveig forteller, videre at deres mor Ragnhild var opptatt av dette, å fortelle sine barn om sin barndom på Tasta.
 Ved folketellingen i Hetland av 1900 bor både hun og mannen samt 3 barn på Tasta, videre er det 2 smedlærlinger, en rebslager med kone og en blikkenslager, i alt 10 personer. (se vedlegg) . Grunnen til at det ikke gikk så godt med smien var vel stor konkurranse med Bellest Høie som hadde smien rett nedenfor, som senere kom i familien Kristiansens eie.
Mor til Inge Bø, Birgit fortalte i følge Inge ofte om Karen. Han husker: ”Mor hadde stor respekt for henne, og jeg fikk inntrykk av det mor fortalte, at det samme gjaldt for folk flest på Tasta. Jeg husker ikke lenger så mange deltaljer. Men det gikk mye på hennes arbeidsinnsats for å gi barna et godt hjem. Hun reiste rundt på gårdene på Tasta og deltok i slakting og vasking av grisetarmer. Jeg fikk inntrykk av at hun var mye brukt av bøndene på Tasta til forefallene arbeid. Kanskje folk ville hjelpe henne og barna. I følge det mor fortalte reiste mannen til USA og kom aldri tilbake.
I henhold til utvandrerprotokollene reiste Martin T Folkvord, under navnet Martin J. Tollefsen til USA 4. Mai 1903, bestemmelsessted : Minesota. Vi kan foreløpig ikke finne at han noen gang returnerte til Norge. Nå er det slik at det gamle politikammeret i Hospitalgaten brant i 1928 og her var utvandrer protokollene lagret. Alt gikk tapt! Senere har en lyktes og få protokoller og dokumentasjon fra andre distrikt.
Vi har søkt i ankomstlistene i N.Y. (Elis Island), men også her med negativt resultat! Utvandrersenteret har funnet det siste som er skrevet om Martin i et vervingsskjema fra 1. Verdenskrig. Her står han oppført som ”blacksmith” nearest relative … Folkvord, bosted Chicago Illinois.
Sønnen Lars Folkvord finnes som utreist fra Norge i 1938. I følge pasasjerlistene reiser han til sin far Martin Folkvord i Illinois. Dette er det siste sporet av Martin. Det ser ut til at Lars har vært hjemme 1938, for han reiste første gang i 1924.
Av Jan K. Torgersen, Tasta Historielag
Kilder: Utvandrerpotokollene, passasjerlister, Helge Monstad samt, Barnebarn av Karen Folkvord.
|