Jens Otterbech    1868  -  1921. 
  
  
Hvem var Jens Otterbech som har fått oppkalt en gate etter 
seg,  
en parallellgate med Randabergveien  opp mot Byhaugen  
Han var prest i Frue menighet 1907  til  1919,   bodde her 
på Tasta og har satt dype spor etter seg både lokalt  og  nasjonalt.
 
 
Foreldrene var sokneprest Ingvald Mathias Otterbech ( 1841 
- 1870 )  
og Anna Lovise de Seue (1841 - 1891)     
Da Jens ble født 18/8 1868 var faren 
sokneprest i  Talvik ( Alta)  og døde  
da Jens bare var 2 år.  Moren 
flyttet med 2 sønner til Chistiania.  
Jens tok eksamen artium i 1886  på  Gjertsens  skole og ble cand theol i 1881. 
Etter et år som lærer og studietur til 
Tyskland tok han eksamen i samisk ved Universitetet i 1883  Våren 
1894 ble han ansatt som bestyrer på fiskerhjemmet i Vardø  men kort tid etter ble han 
utnevnt til sokneprest i Kistrand (Porsanger )    
Han ble gift 3/8 1894 i St.Johannes kirke i 
Bergen med Hanna Marie Krogh født 29/4 1873  død  2/9 1953 
Otterbech kom tilbake til Finnmark i en vanskelig tid for 
samene. "Fornorskingsprosjektet" var  det offisielle navnet på å gjøre samene og 
kvenene norske og nærmest utradere samisk språk og kultur.  Myndighetene krevde 
lojalitet fra kirken i denne prosessen.  
Otterbech engasjerte seg i kristelig og sosialt arbeid for 
samene gjennom Norsk Finnemisjon, stiftet 1888,  som bygde det første pleiehjemmet for gamle 
og syke samer i 1903.  Han  var også med i redaksjonen i det samespråklige bladet " Sami 
usted"   ( Lappernes Ven)  som som skulle formidle det kristne budskapet til 
samebefolkningen.  Dette engasjementet gjorde at han etter hvert kom i opposisjon til myndighetenes 
samepolitikk. 
I 1902 ble han sokneprest i Aura i Romsdal  og så flyttet 
 familien  til Stavanger i 1907 Barna   Haakon  * 25/6 1895,  Werner *  23/5 1897  og Anna 
* 17/7 1900  død  19/11 1901 og gravlagt i Kistrand.    
Ingrid 17/11 1902,   Gunnar  * 4/6 1905  i  Aura  og Evy *  17/9 1909. 
Høsten 1911  fikk han  kjøpt en tomt av Ledaalgården  på 
hjørnet av Lyngveien / Randabergveien.  og huset  fikk navnet "Kringsjaa"  Etter 
at Otterbech døde flyttet familien til Oslo, huset ble solgt og revet ca. 1960. 
 
Otterbech var først   tredjeprest i Frue  til 1909 og  så  
kappelan  til 1919. 
 
8/2  1889 ble Tastad ungdomsforening stiftet etter 
initiativ av kallskappelan A. Aanensen som også ble den første formannen.  Foreningen ble innmeldt 
i Norges Kristelige Ungdoms-forbund, og  programmet på 
møtene på skolen var en blanding av forkynnelse,  kultur og folke - opplysning  I 1902 kunne 
foreningen  ta i bruk eget hus "Heimlund"  det lå  midt på dagens E 39,  på høyde  med skolen, 
på en tomt gitt av lensmann Eskeland.  Det  var ønske fra "de eldre  kristne" * 
at huset skulle hete bedehus, men ungdomsforeningen bestemte  Ungdomshus. 
Huset skulle være for alle generasjoner,  foreninger  og 
organisasjoner  og det skulle ikke forekomme dans  og bruk av alkohol i huset 
Forenings- og kristenliv på Tasta på denne tiden er dårlig 
dokumentert,   Indremisjonen hadde møter på gamle skolen og på Heimlund. "Gamlemisjonen" 
NMS sto sterkt, 2 kvinne-foreninger og nærheten til Misjonsskolen  gjorde at det var 
jevnlig besøk av misjonærer og misjonselevene  hadde søndagskolen   Fredrik Vølstad var med NMS, landstyre og konen Anna var formann i "Eldre 
kvinneforening"                                
Kinamisjonen  ( senere Norsk Luthersk Misjonssamband )  ble 
stiftet  1891 delvis som en reaksjon  mot at "gamlemisjonen" Det Norske Misjonsselskap 
- NMS  ikke ville  begynne arbeid i  Kina. 
Rundt århundreskiftet hadde 
Kinamisjonen stor fremgang i Rogaland  og med "Ryfylkebispen"  Svend Foldøen  som frontfigur. 
Høsten 1911  var Otterbech  sammen med "Kina-emissærene" 
Olaus Østebø fra Talgje, Torvald Ladstein fra Finnøy og Elisabeth Hovda fra 
Fogn, på  et møte på Hinna.  Han bad dem komme til Tasta og ha møter på Heimlund.  Etter en tung 
start  ble det på nyåret etter hver en stor vekkelse som berørte folk både på i Dusavig, på Finnestad, Høie og Randaberg.   Men vekkelsen fikk også  motbør. I det lille 
som er skrevet om vekkelsen kan en ane noen av grunnene.Forholdet mellom Kinamisjonen og de andre organisasjonene 
og kirken var nok ganske kjølig og kollegane til Otterbech var negative til hans 
engasjement i vekkelsen. Møte formen, vitne- og bønnemøter var uvant  og  mange følte  at 
de sviktet NMS hvis de engasjerte seg  i vekkelsen. Ut på våren var situasjonen  
blitt slik at en valgte å flytte møtene til Håland og Randaberg  og fortsette med husmøter 
på Finnestad. Finnestad Misjonslag ble startet i mars 1912  og det ble 
bestemt å bygge bedehus. Det sto ferdig  høsten 1913  på hjørnet av Gamle Dusavikveien  og 
Finnestadveien. Det fikk navnet "Refidim" etter et sted i ørkenen der Israelfolket slo leir 
under vandringen fra Egypt.Svend Foldøy talte på innvielsesfesten. Huset var først 
og fremst til Kinamisjonen  eget arbeid som etter hvert ble ganske omfattende.  I 1965 måte 
huse rives på gr. av utvidelse av veien og nytt  hus ble bygget lenger oppe i 
Finnestadveien. Laget har sendt ut 7 misjonærfamilier og flere emissærer har bakgrunn i laget  I 
2005 ble navnet endret til Finnestad Misjonsforsamling med møter søndag formiddag med 
fri nadverd og barnedåp. Forsamlingen har i 100-års jubileumsskriftet avklart sitt 
ståsted i det kirkelige landskapet: 
          " Vardeneset kirke ble innviet i år 2000 og dermed 
har vi fått to forsamlinger å 
           forholde oss til. Dette trenger ikke til å føre 
til konkurranse, men med to båtlag" 
          har vi muligheten til å nå lengre ut i folket 
med evangeliet. Alle vil ikke trives på 
          bedehuset og heller ikke alle finer seg til 
rette i det kirkelige miljøet. Dessuten 
          synes nok noen at det blir for travelt dersom en 
skal engasjere seg både i kirke og  
          bedehus.. Her er folk 
nok til to forsamlinger. Det gjelder bare å finne sin plass,  
Otterbech fortsatte arbeidet for samene fra Tasta, han ble 
redaktør for "Lappernes Ven" 
I 1910 grunnla han en alternativ misjon for arbeidet for 
samene "Det norsk-lutherske  
Finnemisjonsforbundet" og ble styreformann.  "Lappernes 
Ven"  ble organ for det nye forbundet og ble det viktigste talerør for kirkens 
motstand mot "fornorskingsprosessen" 
I 1919  sa han fra seg embetet som prest for å bli 
generalsekretær i forbundet 
 
Han skrev flere bøker , bl. a. en sammen med kollega  J .Hidle  
i forbindelse med 400-års jubileet for  
reformasjonen med sterk kritikk av 
fornorskingen.  -  Et viktig element i reformasjonen  var å få gitt 
ut 
Bibelen på 
folks  morsmål. -  Han oversatte også flere salmer til samisk 
 
Han var pasifist og engasjert i avholdssaken, spesielt 
så han problemet  med alle som tjente store penger  
på alkoholsalget.  " For hvert nytt 
drankerhjem i Stavanger øker aksje-utbyttet i Tou bryggeri"  er et sitat etter han. 
Som formann i Hetland skolestyre var han opptatt av å få i 
gang fortsettelsesskoler rundt i kretsene. 
Da det i 1918 skulle utnevnes ny biskop i Tromsø stift var 
han innstilt og fikk flest stemmer fra prestene i stiftet.  
Men han ble 
forbigått og Johan Støren utnevnt til embetet. 
 Hele familien var musikalske, han  sang, og spilte piano, 
var likefrem og folkelig og en avholdt taler. Sin siste preken  holdt han  i en 
fullsatt Randaberg kirke over teksten i Fil. 3. v.  12 -21. I den nye 
bibelutgaven er overskriften: "Mot målet" Han døde 16/12 1921    
  
Kilder: 
Arne Ragnar Rygg:  "Kristelig og frilynt"  1988   
  
Straume:   "Kristenliv i  Rogaland" 
E. Birkeli: "Stavanger krets" NMS  1846-1946 
T. Gabrielsen: "Årbok for Porsanger"  2010 
Einar Niemi. "Norsk biografisk leksikon" 
"Finnestad Misjonsforsamling 100 år" 2012 
 
Publisert i samråd med etterkommerne:  
Tasta  desember  2016.   Kjell Bols
  
                                                                                                                                                                                    
 
   
                                                                                                                              28 - 95   "Kringsjaa" 
 
        Foto:  Sigurd Aartun        
Lay-out:  Lars Ikdal
  
 |