Året var 1959. Et nytt skoleår sto for døren, og som nyutdannet 23-årig lærer fra Hedemarken, var jeg klar til å” erobre” det pedagogiske landskap. Lite ante jeg da at min yrkeskarriere kom til å strekke seg over 40 gilde og meningsfylte år ved Tasta skole. Dette var i årene da vi kunne skalte og valte i stillinger over det ganske land. Og tilfeldighetene ville at mitt valg falt på Tasta i Hetland kommune.
Et lykkelig valg med utfordringer, ros og ris, der hverdagen aldri ble grå eller likegyldig. For et privilegium å oppleve alle de hundre elever og foreldre som kom i min vei!

Selv den hvite staslige skolebygningen i “svingen” på Randabergveien, ønsket liksom varmt velkommen allerede fra første dag. Den lå som et Soria Moria i omgivelser det neppe fantes maken til, selv med en prangende utedo midt på gårdsplassen. Store Stokkavann med Eskelands-skogen ganske i nærheten, gressende og rautende kyr rett utenfor vinduene, og en spennende skogtapp et steinkast ifra. Kort sagt, store muligheter for viktige undervisningsmål.

Det var fremdeles svært sparsommelig bebyggelse i bygda og skoleanlegget var fremdeles det eneste i bydelen. Elevene kom fra Høye, Dusevika og inn mot datidens bygrense ved Lyngveien. Elevflokken talte over 300 elever og vokste år for år. Selv med det “nye“ 56- bygget merket vi trangboddheten, og store klasser på 32 elever var ikke sjeldent. Vi basket daglig med krevende utfordringer. Dagens elever og lærere drar nok på smilebåndet når vi påsto at det var bra med utstyr og hjelpemidler på skolen. Vi hadde jo både filmframviser og radioanlegg ! Og et velbrukt trø-orgel fikk gjøre nytten i sangtimene. Men spør om vi ikke sang så det ljomet før hver eneste time. Skolestyrer ved 100-års jubileet i 1953 var Nils Østerhus, en vennlig og rettskaffen mann med stor kompetanse og forståelse i sin omgang med voksne og barn.
Han visste å gi oss nye og uerfarne mot og oppfølging. Vi gled lett inn i miljøet, og fikk tidlig merke at kultur arven ble ivaretatt og at denne gamle skolen så å si hadde lagt verdigrunnlaget inn i ”veggene”.

Styrerboligen lå omtrent der som dagens parkeringsplass ligger, og der den første skolebygningen i sin tid lå. På nord- vest siden av skolen lå enda en kommunal lærerbolig. Den huset i flere år mange lærerfamilier, men måtte vike plassen for utbyggingen i 1995. Det var 9 - 10 lærere ansatt ved skolen det året jeg begynte, og de fleste forble ved skolen i mange år. Hver især satte spor etter seg både i skolestua og ellers. En følte seg ihverfall inkludert og likestilt fra første stund. Det var naturlig og selvsagt at man delte ideer og materiell til undervisningen. Og sto man fast, var det alltid hjelp å få.

I den forbindelse er det naturlig å nevne en av dem som alltid sto parat til å bistå andre, enten det gjaldt elever som trengte en ekstra push eller når det gjaldt samarbeidet med foresatte. I mange år fikk jeg den glede å lære Oddny Thorsen å kjenne som det varme og verdifulle menneske hun var. En av dem som visste å ta vare på det generasjoner før oss hadde lagt ned i skolestua.

“Det levende leksikon”, kalte vi Kjell Søreide. Best kjent som leder og dirigent for Tasta Musikkorps i mange år, men også som en dyktig pedagog. Også litt av en stabeis da kravet om jenter i korpset kom opp! Ikke uten sverdslag måtte han etter hvert gi etter. Det kan synes latterlig i ettertid, men det ble sett på som svært uanstendig for frøkner å kle seg i bukser, så vi "skjørtet" oss i flere år. Folkevisedans var også et “hett” tema en stund. Argumentene gikk på at det minnet for mye om vanlig dans og det burde ikke utøves i skolen. Tidene forandret seg og vi med de....

Forplantningslæren var også et “hett“ tema ikke bare her, men som kjent over det ganske land. Plansjene vi brukte for å visualisere det hele , kalte på fnis og knis hos de unge, og mangt et flammende fjes hos læreren.

Ved høytider og ved skoleavslutning var kirka et naturlig samlingssted, og så lenge jeg kan huske har samarbeidet mellom kirke og skole vært et viktig element i opplæringen. Det var lang vei til Hetland kirke og det krevde grundige forberedelser. Da vi endelig fikk vår egen kirke på Tasta, ble forholdene enklere og vi kan fortsatt glede oss over det gode samarbeidet.

Under 17. Mai- feiringen merket vi også at vi var en skole på landet, langt fra sentrum. Tidlig om morgenen på selve dagen startet vi med flaggheising og markering i skolegården. Og med Korpset i spissen marsjerte vi innover Randabergveien og endte opp på kaia utenfor sjøfartsmuseet. Her kan nok mange elever streke under på at ventetiden ble både lang og trøttandes. Særlig for de aller minste, men sjelden hørte vi snakk om unnasluntring eller hjemmesitting. “Ta med deg ei sjeva i lommen”, oppfordret Hatløy-Pedersen. Så holdt de ut den lange økta.

Da jeg kom til skolen hadde den enda såkalt landsskoleordning og eleven gikk gjerne annenhver dag. De yngste hadde færrest timer, 15 per uke , mens de i 4.-7. hadde 18 timer med undervisning også på lørdager. Etter hvert ble vi innlemmet i Stavanger og fikk byskole-ordning i 1965. Store endringer i samfunnet rundt oss skapte nye utfordringer til skolen, og vårt arbeidsdokument fra 1939, var snart en saga blott. Store og omfattende revideringsarbeider ble satt i gang og vi beveget oss inn i tiår med stadig nye retningsgivende planer. Nye planer forelå både i -60, -74, - 87 og endelig i 1996. Av og til kunne vi nok tenke oss å sett bremsene på og kanskje bero i den planen vi nettopp synes å ha fått, men myndighetene og våre politikere ville det anderledes. Bare tiden vil vise om gevinsten var til beste for barn og unge.
Nedleggelser av skoler spøker i vår tid, og en “kamp“ ble også utspilt da vi på Tasta skole ble truet med nedleggelse. Foreldre, lærere, elever og folk i bygda satte alle kluter til og argumentene ledet oss til en lykkelig slutt. Ikke mange år senere sto nye praktbygg ferdige.

Skolen “i svingen” tok mang en utfordring i tiden og har gitt inspirasjon og vekst til hundrevis av barn og voksne. Fortiden har gitt skolen den plattform framtida må bygges på og vi kan bare håpe på at nye generasjoner vet å ta vare på arven!