I august 1902 la Anna ut på sitt livs viktigste reise. Hun hadde sagt ja til å gifte seg med Edvard, og nå skulle hun reise til Amerika for å møte ham igjen. Edvard hadde dratt tilbake til Iowa allerede i mai samme året, og nå skulle hun dra etter på egenhånd. Hvorfor de ikke reiste tilbake sammen, vet jeg ikke. De hadde nok sine grunner. Den sommeren må nok Anna ha følt skrekkblandet fryd. Kanskje også tvil. Å forlate slekt og venner for kanskje aldri å se dem igjen er et svært viktig valg å ta. Hun var jo et følelsesmenneske, så det ble nok en del grining da hun dro. Om hun reiste sammen med noen vet jeg ikke. Det er ikke helt utenkelig at hun hadde reisefølge, for 1902 var et av toppårene for utvandring til Amerika. Det året alene utvandret godt over 1 prosent av Norges befolkning.

Fra Liverpool havn tidlig forrige århundre

Dampskipet Oceanic ble bygget i Belfast i 1899. Fra 1899 til
1901 var det verdens største passasjerskip med plass til 1710 passasjerer. Toppfart var 19 knop.

Innvandrere som har kommet vel gjennom kontrollen på Ellis Island og som står i kø for å kjøpe billetter videre.

Norske utvandrere reiser videre på amerikansk jord. Det ble satt opp egne tog for immigrantene. Men komforten var enkel og det kunne bli en slitsom reise.

Anna og Edvard, 5. februar 1903. Brudekjolen hadde hun sydd selv.

Anna reiste fra Liverpool 13. august. Skipet som fraktet henne over til Amerika var SS Oceanic, tilhørende rederiet Star and Dominion Lines. Da skipet ble bygget tre år tidligere var det verdens største passasjerskip. Det kunne ta over 1700 passasjerer. Det var Edvard som hadde betalt billetten. I så henseende var hun slettes ikke spesiell. Omkring 70% av dem som reiste fra Norge til USA hadde billetter som var betalt av andre enn dem selv. Slekt og venner i USA sendte ”Prepaid Tickets” hjem til Norge. Fremtidige arbeidsgivere gjorde det samme, for norsk arbeidskraft var ettertraktet.

Reisen over Atlanterhavet gikk problemfritt, og 20. august ankom skipet Ellis Island, en liten øy ved innløpet til New York. Dette stedet hadde i 1892 avløst Castle Garden som mottaks- og kontrollstasjon for immigranter. Det er her de opplysningene som ble skrevet ned om hennes reise er å finne. Jeg brukte litt tid på å finne henne. I utgangspunktet var jeg ikke engang sikker på hvilket år hun reiste. Men det var spesielt navnet som gjorde det litt vanskelig. Hun kalte seg nemlig Anna Ryg Berthelsen. Det vil si, først var hun oppført som Anna Ryg. Men med en annen håndskrift er det så tilføyd Berthelsen.

I tillegg til navn, alder, fødested, nasjonalitet, trossamfunn osv., får vi også en del andre opplysninger. Hun hadde 5 dollar i kontanter, og det var som sagt Edvard som hadde betalt turen. Hun har fått billetter til hele turen, kan vi lese. Og da hun ble spurt om hvem hun skulle besøke, svarte hun:

Friend Edvard Finnestad Badger Webster Iowa. Og som dere ser, har en eller annen tilføyd her intended - hennes tilkommende.

Jeg har kun sett digitaliserte kopier av disse papirene. For et par hundre kroner tilbyr Ellis Island Foundation seg å sende et ”ordentlig” fotografi i stort format i posten. Det kommer jeg til å takke ja til. Dette er jo familieklenodier, ikke sant?

Hvordan hun kom seg fra New York til Badger vet jeg ikke. Men det var et velsmurt maskineri som tok imot immigrantene. Det var for eksempel satt opp egne tog til en rekke steder i landet.

Og det var mange som skulle samme vei som henne. Vi får tro det gikk smertefritt. Hun kom i hvert fall helskinnet frem til Badger, og 5. februar året etter giftet de seg. Som seg hør og bør ble de foreviget. En stor takk til Reidun som har sendt meg dette flotte brudebildet:

Du kan lese mer om Anna og Edvards slekt på hjemmesiden til
Anna og Edvard Finnestads Eftf.

Denne artikkelen er skrevet av Askell Finnestad, og den er lånt fra denne hjemmesiden.