|
Flokedalen
Før vi kjører dit skal vi fortelle litt mer om mannen som "døpte" Island, rogalendingen Floke Vilgerdsson (Flóki Vilgerðarson).
Floke hadde 3 tamme ravner, han ble derfor kalt Ravna-Floke (Hrafna-Flóki). Ravnene hjalp til med navigeringen. Når Floke seilte på åpent hav sendte han ut ravnene. Kom de tilbake til skipet var det ikke land i nærheten, kom de ikke tilbake så seilte Floke i den retningen ravnene fløy.
«Landnåmaboka» sier ikke hvilket år Floke kom til Island, men vi vet at han dro fra Norge i år 869.
Før han dro blotet han på et nes som ligger på grensen mellom Rogaland og Hordaland. Etter blotet bygde han en varde på neset, Floke-varden. Varden gikk etter hvert over til å bli hetende Ryvarden (varden mellom ryger og horder). Varden var et seilingsmerke i over tusen år, helt til 1849 da det første fyret ble bygget der. Da da ble det brukt stein fra varden til fundament for fyret, og varden forsvant. Men i 1994 ble det bygget ny varde til minne om den gamle. Ryvarden huskes i dag for at 16 mennesker mistet livet da MS Sleipner forliste i nærheten av Ryvarden fyr 26. november 1999.
Da Floke og følget hans kom til Island rundet de sørvestspissen av øya (Reykjanes) og seilte inn i en stor bukt. Med på reisen var blant andre en mann med navn Faxse. Da Faxse fikk se den store bukten sa han: «Det ser ut som det er et stort land vi har oppdaget her.» Siden da har denne bukta blitt kalt for Faxsabukt (Faxaflói). Da vi kjørte nordover langs Faxsabukt var det lett å gi ham rett. Landskapet var vidt og åpent, men også variert. Gårdene var enormt store etter norske forhold, og virket nærmest endeløse. Bøndene hadde begynt slåtten og det lå rundballer så langt øyet kunne se.
Flokes følge seilte imidlertid nordover langs kysten til de kom til det området som i dag heter Vestfjordene. Der gikk de i land og tok vinterkvarter på Bardastrand (Barðaströnd) ved Vatnsfjorden (Vatnsfjörður). Det ble en hard vinter, og kyrene de hadde med seg dør i løpet av vinteren. Det var også kaldt lenge utover våren. For å få et overblikk over landskapet de befinner seg i går Floke opp på toppen et fjell som er i nærheten, han får da se en fjord full av drivis. Floke forbanner det kalde landet han har kommet til og gir det navnet Island.
På grunn av tapet av kyrne får Floke og følget hans nå store vanskeligheter med å livberge seg. Men de beslutter likevel å bli på øya enda et år, denne gangen ved Borgarfjord (Borgarfjörður) som ligger lenger sør. Men da våren kom gav de opp og reiste tilbake til Norge.
Da de kom hjem fortalte de om det nye landet. Floke mente landet var verdiløst, mens noen av mennene hans mente det også var verdier der. Hvorfor Floke sa at landet var verdiløst er ikke godt å vite, kanskje han ville ha øya for seg selv. For på tross av sine uttalelser, så reiser han tilbake til Island for til slutt å slå seg ned i Flokedalen. -Dalen som enda bærer hans navn.
Det regnet og var disig da vi kjørte gjennom Flokedalen, så det var ikke akkurat ideelle forhold for å få oversikt over dalen, noe som vi også kan se på bildene derfra. Det var en lang og vid dal med mye god og lett dyrkbar mark, men ennå var det store vidder som ikke var oppdyrket.
Vel ute av Flokedalen var været blitt mye bedre, så vi kjørte videre mot Reykholt På vei dit prøvde jeg å få kontakt med en hund som passet på en liten flokk hester. Men hunden visste hva jobben dens var, så den lot seg ikke affisere og ofret meg knapt et blikk. Vi kjørte også innom et lite geotermisk kraftverk hvor spillvann fra anlegget varmet opp et badeanlegg.
Reykholt
er gården som høvdingen, politikeren, skalden og historieskriveren Snorre Sturlason anla. Han ble født på gården Hvammur i 1179. Moren var Gudny Bodvarsdottir (Guðnýj Böðvarsdóttir) og faren, som var av den mektige Sturlungaætten, var Sturla Thordarson (Þórðarson). Snorre blir bare 2 år gammel sendt til oppfostring hos Jón Loptsson på Oddi.
Jón, som var fra Norge, er på den tiden Islands mektigste man. Han ble også regnet for å være den klokeste, og ble ofte brukt som meklingsmann og dommer når tvister oppstod. Han var utdannet diakon og drev skole på Oddi, så da Snorre i tjueårsalderen forlater Oddi har han fått en solid utdannelse i, blant annet, latin, teologi og geografi.
19 år gammel gifter Snorre seg med Herdis Bersisdóttir. Hun var eneste barn til presten Bersi den rike. Bersi var etterkommer til Egil Skallagrimsson (ca. 910 - 990) og satt på Borg, som var gården til Egil Skallagrimsson. Det unge ekteparet bor først på Oddi, men da Bersi etter et par år dør, arvet Snorre ham og de flyttet Borg
Snorre er nå blitt en rik mann, og med rikdommen fulgte det mye verdslig makt og han blir etter hvert en av de mektigste menn på Island. Han satt 2 perioder på Alltinget, fra 1215 - 1218 og fra 1221 - 1231, han ble begge gangene valgt til lovsigemann, og i de periodene han innehadde dette embetet var han den desidert mektigste.
-Men mektige menn får også mektige fiender, og det ser ikke ut som Snorre hadde lært diplomatiets kunst av sin fosterfar, for Snorre var ingen enkel mann å komme overens med, han var heller stridbar.
Herdis og Snorre får to barn, gutt og pike (han hadde også flere barn etter såkalte "løse forbindelser" med andre kvinner). I 1206 får Snorre hånd om Reykholt og flytter dit, men han lar sin kone bli igjen på Borg, dette var noe hans forsmådde kones slektninger likte heller dårlig.
Selv om han var rik, kan det se ut som Snorre aldri fikk nok penger, for i 1224 gifter han seg med Islands rikeste kvinne, enken Hallveig Ormsdóttir. Selv om deres ekteskap kom i stand av økonomiske hensyn fikk de likevel et lykkelig samliv, og det ble slutt på Snorres "løse forbindelser" etter at han traff Hallveig. Men hennes slekt, som nå gikk glipp av en formue, bifalt ikke ekteskapet, og Snorre har nå opparbeidet seg mektige fiender i begge sine koners slekter. Det blir ikke bedre da Herdis dør, og han også kommer på kant med sine barn ved å nekte å betale dem morsarven fult ut.
Snorre bygger forsvarsverker på Reykholt, og han lager seg en badedam i en varm kilde, og for lettvint å kunne nyte badelivets gleder bygger han en tunnel mellom huset og dammen. Det er mulig at det var i badedammen han fant inspirasjon til sitt store forfatterskap, for det var på Reykholt han skrev ned vår tidlige historie. Hans skrivende periode varte i 15 år (1220 - 1235). Vår identitet hadde ikke vært den samme uten Snorres forfatterskap.
Snorre levde under den såkalte Sturlungatiden på Island. Denne perioden var preget av Sturlungaættens dominans på øya. Men det var også en urolig tid med slektsfeider og drap, for de andre høvdingene og ættene ville ikke godta sturlunganes stadige hang til å kare til seg mer makt og eiendom. Det var også maktkamper og stridigheter innbyrdes i ættene. Snorre bidro selv sterk til disse stridighetene, men han avskydde vold og drap, så selv om han også hadde fått opplæring i våpenbruk på Oddi brukte han aldri våpen.
I år 1218, etter sin første periode som lovsigemann på Alltinget, tar Snorre en pause fra stridighetene og reiser til Norge.
Der hadde birkebeinerne året før fått kåret Håkon Håkonsson til konge (den samme Håkon som de bar over fjellet). Håkon var bare 13 år gammel da han ble konge, så det er jarlen Skule Bårdsson som regjerer i hans sted.
Både den unge kongen og jarlen tok vel imot Snorre. De kom så godt overens at Snorre sverget troskapsed til kong Håkon. Særlig trivdes Jarlen og Snorre i hverandres selskap. De utviklet et nært vennskap, og da Snorre etter 2 års opphold i Norge seilte tilbake til Island var det på et skip han hadde fått i gave av Skule jarl.
Da Snorre kom tilbake til Island fikk han en redusert maktposisjon. Islendingene, deriblant flere av hans nære slektninger, så på hans lefling med kong Håkon og jarlen hans som landssvik. Men ved å bruke noe av sin formue lyktes han å komme i posisjon igjen, og allerede året etter tar han igjen sete som lovsigemann på Alltinget. Men stridighetene på Island avtar ikke, de øker heller i styrke. Snorre måtte i 1236 rømme unna et angrep på Reykholt som hans nevø Sturla Sigvatsson sto bak. Snorre fant nå situasjonen så utrygg at han i 1237 seilte til Norge igjen.
I Norge har det i mellomtiden oppstått uenighet mellom kong Håkon og Skule jarl om hvem av dem som er best skikket til å styre landet. For å hjelpe Håkon å regjere får Skule jarl en tredjedel av landets inntekter, men han hadde selv ambisjoner om å bli konge da birkebeinerne fikk Håkon innsatt, og mener det nå er på tide å skifte ut Håkon med seg selv. Det blir meglet mellom dem, og som et kompromiss fikk Skule på Øretinget i 1237 tittelen hertug. Men dette var ikke nok for den ærgjerrige Skule, så striden mellom ham og Håkon fortsatte.
Da Snorre kom til Norge oppsøkte han straks sin gamle venn Skule, som altså nå var blitt hertug. Snorre støtter Hertug Skule i hans strid mot kongen. Dette så kong Håkon på som et svik mot den troskapen Snorre hadde sverget ham, så han stemplet Snorre som foreder og forbød ham å forlate landet.
Snorre blir hos Hertug Skule i 2 år. Men i 1239 skjer det det ting på Island som gjør at Snorre hurtigst mulig vil vende nesen hjemover. Sturla Sigvatsson, hans far og 3 brødre var blitt drept i et slag på
Örlygsstaðir. Snorres maktposisjon og eiendommer er nå i fare, så han trosser forbudet og stikker fluksen til sjøs for å sikre sitt bo.
Kort etter at Snorre har reist lar Hertug Skule seg kåre til konge på Øretinget, dermed bryter det ut borgerkrig i Norge. Håkon og birkebeinere beseiret Skule i et slag ved Oslo våren 1240. Men Skule klarer å kommer seg unna og lever i skjul en tid, men våren etter blir han funnet og drept av kongens menn.
Snorres kone Hallveig dør sommeren 1241. I forbindelse med dødsfallet skriver Snorres brorsønn, Sturla Tordsson (Þórðarson) i «Íslendingasaga»: «(..) og Snorri følte det som et særdeles tungt tap. Men han behøvde ikke å bære lenge på denne sorg».
For Kong Håkon glemte ikke Snorres svik. Han var godt orientert om forholdene på Island, så han visste hvem han skulle henvende seg til. Han skrev et brev til Snorres svigersønn og svorne fiende, Gissur Torvaldsson (Þorvaldsson). Han gir Gissur i oppdrag å føre Snorre til Norge så snart som mulig, men om dette ikke lar seg gjøre skal han drepes. Gissur som har en uoppgjort arvesak med Snorre trenger ingen betenkningstid. Han samler straks en styrke, og om natten 23. september 1241 angriper de Reykholt og dreper Snorre i hans egen badedam. Kanskje tok Snorre seg et nattlig bad, men det er mer trolig at han prøvde å unnslippe gjennom tunnelen.
Ved Snorres fall gikk det raskt mot Sturlungatidens slutt på Island. Men det betydde også at det gikk mot slutten på Islands 400-årige periode som uavhengig fristat. For Kong Håkon utnyttet den splittelsen som slektsfeidene hadde skapt, og i 1262 legger han Island inn under Norge. Det går nesten 700 år før islendingene igjen lever i et uavhengig land. Det skjedde i 1944 da Island uten forhandlinger sa opp unionen med Danmark. Og 17. juni samme år ble republikken Island erklært på Tingsletta.
Det eneste som er bevart fra Snorres tid på Reykholt er badedammen. Snorres Heiti Pottur, eller Snorralaug som den også blir kalt. Vannet her var alt for varmt til å bade i, men kanskje man hadde øket temperaturen for at ikke noen skulle falle for fristelsen. Man har også rekonstruert en del av tunnelen, men det var brukt moderne materialer, så jeg synes ikke denne rekonstruksjonen var særlig vellykket. I retning av tunnelen er det en hustuft som er datert til å være fra middelalderen, men jeg har ikke sett noen beskrivelse som knytter den til Snorre. Men det foregår nå utgravinger på Reykholt, så kanskje man får vite mer etter hvert. Ellers er det bare nyere bygninger på Reykholt.
Den mest dominerende av bygningene på Reykholt i dag er Snorrastofa. Den inneholder et forskningsinstitutt for middelalderlitteratur og lokalhistorie. Snorrastofa som er et samarbeid mellom Island og Norge ble bygget i 1988 til minne om Snorre. I tilknytning til Snorrastofa ble det 1996 bygget ny kirke. Snorrastofa ble formelt åpnet i år 2000 av blant annet Islands president Olafur Ragnar Grimsson og Kong Harald. Det var bryllup i Snorrastofa da vi var der, så vi fikk ikke sett så mye innvendig.
Den gamle kirken ble bygget i 1885. Den var i bruk fram til 1996, men tilhører nå Island Nasjonalmuseum.
Det er også en internatskole på Reykholt. Framfor skolens hovedbygning står Gustav Vigelands statue av Snorre.
På vei tilbake til Reykjavik ble vi sultne og kjørte innom Borgarnes for å få oss litt mat. Det bor 1800 personer i Borgarnes, og byen er vel mest kjent for at Egil Skallagrimsson er hauglagt der. Vi kjørte også innom Akranes, en by på 5500 innbyggere. De var irske dager i byen da vi var der og gatene var pyntet med irske flagg og ballonger. Det var et yrende liv overalt, nesten som 17. mai her hjemme. Det var vanskelig å ta seg fram, men vi fikk da sett nærmere på et par monumenter.
Tingsletta
(Þingvellir) er navnet på den sletta hvor Alltinget ble etablert i år 930. Tingsletta ligger ved den nordre enden av Tingvallavatn. Det er ikke helt tilfeldig at Alltinget havnet på dette stedet. Sletta lå noenlunde sentralt til (men folk fra det østlige Island brukte likevel opp til 16 dager for å komme dit), dessuten var mannen som eide området tidligere blitt fradømt eiendomsretten, så man slapp å be noen om å avstå land til formålet.
Det islandske Alltinget er et av verdens eldste demokratier. Skjønt demokrati slik vi kjenner det i dag var det nok ikke. Det var bare frie bønder og folk med en viss formue som kunne sitte der, og statusen gikk i arv fra far til sønn. Demokratiet bestod i at de 39 representantene, de såkalte goder, ble valgt av likemenn og at alle distrikter ble representert. Et annet demokratisk element var at det ikke ble dannet noen sentralmakt med konge eller overhøvding på toppen.
Den fremste blant likemenn var lovsigemannen, som ble valgt for treårsperioder. Island fikk ikke nedskrevet sine lover før i 1117, og inntil da var det lovsigemannens fremste oppgave å huske alle lovene, for så fremsi dem fra Lovberget. En tredjedel skulle fremsies hvert år. Lovsigemannen hadde også stor innflytelse på de beslutningene som ble fattet.
Alltinget ble satt hver midtsommer og varte i 2 uker. Det ble ordnet opp i alskens saker, fra tvister og uenigheter til rettsavgjørelser og lovgiving. Men Alltinget var også et sosialt møtested. Her var det idrettsleker, man drev med handel, festet og feiret bryllup.
Etter fristatens fall i 1262 mistet Alltinget mye av sin innflytelse, men det fortsatte sin virksomhet frem til 1799. Da la danskekongen det ned. Det ble etablert på ny 1843, men da som en rådgivende forsamling.
Tingsletta er vel nærmest et delta, og man ble sterkt plaget av fluer der. Men det var godt tilrettelagt med gangveier, så det var lett å ta seg fram. Men jeg synes man kunne ha spart seg i å legge en gangvei tvers over Lovberget, det ødela mye av stemningen for meg.
Sentralt på sletta er Lovberget. Teltleiren ble reist fra Lovberget og ned mot vannet, og ellers i terrenget hvor man fant plass. Høvdingene satte opp boder som de losjerte i under samlingene. Nord på sletta satte man lagretten. På sagasenteret i Hvolsvöllur fant vi en modell av Tingsletta slik man mener det så ut der når Alltinget var satt.
Av bygningene som er på Tingsletta i dag vil vi nevne den lille vakre kirken fra 1859. På vindfløyen i kirketårnet står det riktignok 1907, men den må være fra en senere restaurering.
På vei hjem fra Tingsletta valgte vi en vei som gikk i høyere i terrenget. Det var et spennende landskap å kjøre i, for veien buktet og ålte seg fram etter letteste rute i det kuperte terrenget. Det var mer karrig her, men det forhindret ikke en liten fjellsmelle å vokse rett ut av en loddrett lavaformasjon. Også en blomst som lignet en hvitveis spratt rett ut av lavaen.
Vi kjørte gjennom vulkanmasivet Hengill, der ligger det geotermiske kraftveket Nesjavillir. Dampen fra kraftverket var synlig på lang lei, og det luktet svovel over hele området. Fra 17 flere kilometer dype borehull henter man opp grunnvann, vannet står under et enormt trykk og har en temperatur på opp mot 380 °C. Det brukes til produksjon av elektrisitet og til fjernvarme. Gjennom en nær 30 km lang rørledning forsynes Reykjavik med 35 % av det varme vannet byen har behov for. Via store tankanlegg i utkanten av byen distribueres vannet videre til til radiatorer og varmtvannskraner.
Det er Islands beliggenhet på den midtatlantiske rygg som gjør det mulig å produsere energi på denne måten. Ryggen er oppstått i skillet mellom den eurasiatiske og nordamerikanske kontinentalplaten, og Island ligger på begge disse platene. Platene glir fra hverandre og deler landet i to, Island blir faktisk 2-3 cm bredere hvert år. Grunnvannet blir oppvarmet ved at magma (gresk, deig) med en temperatur på 800 - 1200 °C presses opp mot overflaten for å fylle tomrommet. Det er også den nære avstand til magmaen som er årsaken til de andre naturfenomenene man kan oppleve på øya. Men det er ikke alle steder på Island det er så kort vei ned til jordvarmen.
Noen ganger presses magmaen helt opp i dagen, og man får utbrudd av flytende lava. Da kan nytt land dannes, slik det gjorde da øya Surtsey steg opp av havet. Utbruddet startet 130 m under havoverflaten, og nådde overflaten 14. nov. 1963. Utbruddet varte helt til 5. juni 1967. Da var Surtsey blitt en øy på 2,7 km². Siden har vind og bølger redusert størrelsen til under 1,5 km². Øya er oppkalt etter den norrøne guden Surt. Han var ildens hersker i norrøn mytologi.
Etter dette besøket i undergrunnen kan det passe med en tur til den geotermiske parken i Haukedalen (Haukadalur), der finner man Islands største turistattraksjon Geysir.
Geysir-området
Den geotermiske parken i Haukedalen innholder flere varme kilder og små kratre. Området er fredet, og det er strengt forbudt å kaste noe i kildene eller kratrene. For å unngå å bli skåldet bør man holde seg til de oppmerkede stiene. Den største av kildene Geysir (islandsk, "den som spruter") er blitt fellesnevner for all verdens springende kilder. Den begynte sin sprutende virksomhet i 1294 og holdt det gående med å slynge sin stråle av vann og damp 70 - 80 meter til værs i 700 år. Nå er det en stund siden Geysir sist viste sine krefter. Den er nå bare en dampende sirkelrund dam med et skummelt hull i midten. Sommeren 2000 ble området rystet av noen kraftige jordskjelv. Da våknet Geysir, og den begynte å sprute igjen, men utbruddene kom ikke regelmessig og pausene var lange. Nå har den siste pausen vart så lenge at man regner med at den kanskje har sprutet for siste gang.
Lille Geysir er det liv i fremdeles, men det er ikke mer enn som en gryte som av og til koker litt over. Det er Strokkur (islandsk, "spruteren") som nå har overtatt for Geysir som turistmagnet. Den er mindre en Geysir, men den slynger trofast hvert femte til syvende minutt sin søyle av vann og damp omtrent 30 meter til værs.
På vei hjem kjørte vi innom Gullfoss. Fossen, som ligger en liten mil fra Geysir-området, er Islands største. Den oppstår ved at Hvitelva (Hvítá) velter seg ut over et 32 meter høyt stup. Hvitelva består for det meste av smeltevann fra isbreen Langjökull, og fargen på smeltevannet varierer fra hvitt til brunaktig, alt etter smeltehastighet og årstid. Det kan derfor få et gullskjær i seg, derav navnet Gullfoss. Vannmengden er om sommeren gjennomsnittlig 130 m³ i sekundet. Men under kraftige nedsmeltinger kommer vannmengden helt opp i 2000 m³.
Tidlig på 1900-tallet var det planer om å utnytte Hvitelva til kraftproduksjon, og man ville derfor bygge en stem i Gullfoss. Datteren på en gård i nærheten, Sigrid Tomasdotter (Sigriður Tómasdóttir), la da ut på en vandring til Reykjavik for å protestere mot planene. Sigrid erklærte at så snart utbyggingen kom i gang ville hun styrte seg i fossen. Det ser ut som regjeringen trodde henne, for de besluttet å kjøpe Gullfoss og opprettet nasjonalpark der.
Vi stoppet også ved det 3000 år gamle vulkankrateret Kerið. Krateret ligger like ved veien og er lett å finne. Det er 55 meter dypt og 270 meter på det bredeste, i bunnen er det en 7-10 meter dyp sjø. I kraterveggen er det tydlige merker på at vannstanden i sjøen varierer. Man trodde lenge at Kerið var et eksplosjonskrater, men da man ikke har funnet avleiret aske i området har man kommet til at det var en liten lomme med magma som her fant et utløp. Vulkanen kollapset da lommen gikk tom for magma. Fra en av sidene var det lett å ta seg ned til kratersjøen. Men man skal jo opp igjen, så den aktiviteten måtte vi bare la være.
Vår neste dagstur gikk til Lidarende (Hlíðarendi), som var gården hvor Gunnarr Hámundarson levde og døde. Vi kjenner ham best som Gunnar fra Lidarende.
Gunnar fra Lidarende
På vei til Lidarende kjørte vi innom Hvolsvöllur og sagasenteret der. Det viste seg at utstillingen i senteret var spunnet rundt Gunnar fra Lidarende. Ved flere tablå og tekst og bilder på veggene kunne man følge Gunnars historie. Jeg forsto ikke særlig mye av teksten, men handlingen var likevel lett gjenkjennelig. Gunnar fra Lidarende er sannsynligvis den største helten i den islandske sagalitteraturen, og det er skrevet historiske romaner og skuespill om hans liv. Noen forskere betrakter ham nærmest som en litterær figur. Men de fleste mener han er en faktisk historisk skikkelse. Gunnar er hovedpersonen i første delen av «Njåls saga». Gunnar hadde to brødre, Kolskegg (Kolskeggr) og Hjort (Hjörtr) og en søster ved navn Arngunn.
Boken spenner over et tidsrom fra 930 til 1020 og beskriver utviklingen av en rekke blodfeider som gikk for seg på Island i denne perioden. Men det er også en bok hvor spådommer og forbannelser synes å gå i oppfyllelse. Gunnar er beskrevet som nærmest uslåelig både i idrettsleker og våpenbruk. Han var sterk og atletisk og kunne hoppe sin egen høyde i full rustning både forover og bakover. Han var en dyktig bueskytter, og som nærkampvåpen brukte han atgeir (atgeir var et spyd hvor klingen var konstruert slik at den også kunne brukes til å hogge med). Han var alltid høflig i sin fremtreden, selv mot sine fiender. - Men når han grep til atgeiren...
Gunnar var også i Norge, og det er etter at han kommer hjem til Island fra en slik reise han møter den vakre Hallgjerd Hoskuldsdatter (Hallgerðr Höskuldsdóttir) på Alltinget. Han blir dødelig forelsket i henne, og kort fortalt er historien videre denne: Det er ingen som har noe særlig godt å si om Hallgjerd. Hun er enke med to ekteskap bak seg. Det blir sagt at hun er mannevond og at det følger onde spådommer ved henne. Begge hennes ektemenn led en brå og voldsom død og det blir sagt at det var hun som fikk dem drept. (Det riktig når det gjelder hennes første mann, han ble drept av Hallgjerds fosterfar Tjostolf på direkte oppfordring fra henne. Det er for så vidt også riktig når det gjelder hennes andre mann, for selv om hun ikke direkte fremprovoserte drapet, så dreper Tjostolf også ham, da som en følge av en uenighet mellom ektefellene.)
Hrut Herjolfsson er onkel til Hallgjerd og kjenner hennes sanne natur. Og selv om han ikke kan reknes blant Gunnars beste venner, han tapte en sak mot ham på Alltinget, så advarer han Gunnar mot Hallgjerd og sier blant annet: «Hun har tyvøyne». Med det mente han at hun maktstjal menn. Også Gunnars nære venn Njål Torgeirsson advarer ham sterkt mot å inngå noen forbindelse med henne. Han mener det aldri vil komme noe godt ut av forholdet. Til tross for alle advarslene gifter Gunnar seg med Hallgjerd.
Det skal vise seg at deres advarsler er beriktiget. Hallgjerd forsøker straks å ødelegge det gode forholdet mellom
Gunnar og Njål. Hun har noen følgesvenner, det er menn som har latt seg sjarmere av henne. De er villige til å gjøre hva som helst for å oppnå hennes gunst, så da hun ber dem å drepe medlemmer av Njåls hus gjør de som hun ønsker. Njåls kone, Bergtora, som også er en sterk og stri kvinne, tar straks en blodig hevn. Etter drapene gjør Gunnar og Njål opp med bøter i henhold til den enkelte dreptes status. Men ikke alt ble ordnet med forliket. En av drapsmennene, Thrain Sigfusson, var fremdeles i live. Thrain var Hallgjerds svigersønn fra tidligere ekteskap, men han var også Gunnars onkel. Dette ble en uoppgjort sak som senere eksploderte, men vi har ikke med mer av den saken i vår historie
Nå lar Hallgjerd en av sine følgesvenner gjøre innbrudd hos en mann ved navn Otkel. Gunnar søker straks økonomisk forlik for skadeverket. Men Otkel går ikke med på forlik, og det blir en rettssak som Gunnar ved Njåls hjelp vinner. Innbruddet fører også til et oppgjør på kammerset mellom ektefellene, og i kampens hete gir Gunnar Hallgjerd en lusing på kinnet. Hallgjerd sier at det slaget skal han selv få kjenne senere.
En dag Gunnar er ute på åkeren rir Otkel ham ned. Gunnar blir bare lettere skadet, men etterpå sprer Otkel et rykte om at Gunnar gråt da han ble skadet. Gunnar kan ikke leve med den skammen og tar med seg sin bror Kolskegg og dreper Otkel og hans venner. Under påtrykk fra Njål kommer det i stand forlik, men Njål advarer Gunnar om at dette kan bli begynnelsen til nye drap. Han har lenge advart Gunnar mot å drepe to menn fra samme familie, da det vil medføre hans egen død. Nå ser Njål tydelige tegn på at dette kan komme til å skje, så han advarer ham igjen. Noen av Gunnars fiender får etter hvert kjennskap Njåls spådom og de prøver å legge sin taktikk etter dette.
En gang Gunnar og brødrene hans er ute på en reise blir de angrepet av fjorten menn. Når bataljen er over ligger de fjorten angriperne døde, men det gjør også hans bror Hjort. Det blir igjen forlik, men en mann ved navn Mord Valdgardsson som hater Gunnar på grunn av sjalusi, vil ikke akseptere forliket og får i stand et nytt angrep mot Gunnar og Kolskegg. Under dette angrepet kommer Gunnar til å drepe sin andre mann av samme slekt, men denne gang ble det ikke noe forlik.
For disse siste drapene blir Gunnar og Kolskegg dømt til tre års landsforvising. Reiser de ikke fra Island blir de betraktet som fredløse som hvem som helst kan drepe uten at det får noen konsekvenser for vedkommende. Njål ber innstendig Gunnar og Kolskegg om å etterleve dommen og forlate Island, ellers vil de få en snarlig død. De følger rådet, men da de var kommet et stykke opp i åsene ovenfor Lidarende snur Gunnar seg og ser ned på gården i den grønne dalen. Han innser da at han ikke klarer å forlate Lidarende, så han rir hjem igjen, og Kolskegg må fortsette reisen alene.
Gunnar er nå fredløs, og han vet at hans dager nå er talte. Det varer da heller ikke lenge før hans fiender samler seg for å ta ham av dage. Han klarer lenge å holde dem unna med buen, men da buestrengen ryker blir det verre. Han ber Hallgjerd om å ofre litt av håret sitt, så han kan få tvunnet seg en ny treng. Hun nekter og minner ham om den lusingen han hadde gitt henne. «Hver har sitt å bli husket for» svarer Gunnar. Straks etter blir han drept i nærkamp med sine fiender.
På Lidarende i dag er det ikke mye som minner om Gunnar, bare noen oppslag som gir et resymé over hans liv. Det var bare to malingslitte bygninger på gården, et hus og en kirke med gravlund. Det så ut som at gravlunden enda var i bruk, for det var graver fra sist på 1990-tallet der. Høyere opp i terrenget (vi var ikke der) er en gravhaug hvor man liker å tro at Gunnar ligger begravet, men dette er det ingen som vet sikkert.
På hjemveien ville vi innom et kjent utsiktspunkt hvor man blant annet kan se Hekla. På Island er det stort sett bare hovedveiene som har asfalt, så turen inn til utsiktspunktet gikk på grusvei, men denne veien ble etter hvert så dårlig at vi fant det tryggest å returnere.
Vår neste, og siste heldagstur gikk til gjørmepølene ved Krýsuvík
Krýsuvík
ligger ikke langt fra Den blå lagune og Keflavik. Sist vi var i området hindret været oss i å se nærmere på landskapet, men nå var det strålende solskinn og fri sikt. Landskapet mellom Reykjavik og Keflavik består for det meste av en nærmest endeløs lavaslette, vegetasjonen består av mose og noen gresstrå her og der. Men tar man av fra hovedveien kommer man inn i mer kupert terreng. Selv om det er karrig også her, så finner noen få sauer litt grønt gress å bite i.
De kokende leirpølene ved Krýsuvík er på stadig vandring, og en pøl har gjerne flyttet seg flere meter neste gang du kommer dit. En måtte bevege seg med forsiktighet i området, det ble advart mot å bevege seg utenfor de anlagte gangveiene. Det boblet og kokte overalt, det stinket sterkt av svovel og man følte seg nesten som hensatt til en annen planet. Ved noen av pølene var det tydelige spor i den stivnede leiren som viste at pølen hadde flyttet på seg.
Mettet med nye inntrykk gikk turen videre mot fuglefjellet Krýsuvíkurberg. Men til tross for at den skulle være lett å finne, så var vi ikke i stand til å finne avkjørselen ned til fuglefjellet. Turen gikk derfor videre mot Grindavik.
Grindavik
er Islands viktigste fiskerihavn. Her landes, foredles og eksporteres det fisk over en lav sko, og det luktet fisk over hele havneområdet. Fiskeriene utgjør tre fjerdedeler av landets eksportinntekter. Men det eksporteres også utstyr til fiskeindustrien og i de senere år har eksport av aluminium stått for 20 % av eksportinntektene. Det eksporteres også diatomit, diatomit er et silikat som blant annet brukes i kattesand. Islendingene er selvforsynt med kjøtt og meieriprodukter, men må importere en god del av sine dagligvarer. Dette gjør at Island ikke er blant de billigste land man kan feriere i. Island var i mange år utsatt for sterk inflasjon men denne har nå flatet ut, en islandsk krone koster i dag i underkant av ti øre. Landet har enorme energireserver, bare 15 % av tilgjengelig vannkraft og 1 % av den geotermiske energien er utnyttet. Det er satt i gang forsking, hor blant andre Norge deltar, på hvordan islendingene kan utnytte energireservene med minst mulig forurensing. Et av forsøkene går på å bruke elektrisitet til produsere hydrogen for å erstatte fossilt brennstoff i motorer.
I utkanten av byen fikk vi plutselig selskap av en hest. Vi så hester overalt hvor vi ferdes, alt fra noen få dyr i følge til store flokker. Denne var alene og hadde ikke noe imot at jeg gikk nærmere for å slå av en prat. Det var et stolt dyr og en fin representant for den, i verdenssammenheng, unike islandshesten. Stamtavlen til denne og alle andre islandshester går helt tilbake til de hestene vikingene hadde med seg fra Norge under landnåmstiden på Island. Noen av hestene kom også fra de norske koloniene på de britiske øyer. Islendingene var tidlig klar over at de hadde en unik hest, for noe av det første Alltinget gjorde da det hadde etablert seg i 930 var å vedta en lov som hindret import av flere hester. Fram til 1100 ble det gjort noen få brudd på loven, men etter den tid finnes ingen nedtegnelser på senere lovbrudd.
Islandshesten er ikke stor, i gjennomsnitt bare 133 cm høy. Den er ekstremt hardfør og er beskjeden i matveien, den kan gå ute hele året, så den har små krav til husly. Hesten er ikke bare et fritidsdyr, slik som den er blitt i Norge, den er et element i gårdsdriften på de fleste gårder og brukes under sauesankingen. Alle hester behersker de fire gangartene skritt, pass, trav og galopp. Islandshesten er den eneste hest i verden som også behersker en femte gangart som blir kalt tølt. Tølt er en firetakters gangart med like lange intervaller mellom taktene. Dette gjør at rytteren sitter rolig i salen og ikke humper opp og ned som ved de andre gangartene. Jeg vet ikke hvordan islandshesten har tilegnet seg denne egenskapen, men jeg liker å tro at det var vikingene som lærte den å løpe slik. Når hesten løp i tølt ble treffsikkerheten ved bueskyting mye større.
Været hindret oss i å se nærmere på Den blå lagune da vi var der sist, så etter praten med hesten gikk ferden videre dit.
Den blå lagune
Da man bygget det geotermisk kraftverket ved Svartsengi hentet man opp varmt vann fra 2 km dype borehull. Etter å ha tatt ut mesteparten av energien ble spillvannet pumpet ut, og vannet dannet da en liten innsjø. ( Hver time pøses det 1000 tonn vann ut i sjøen.) Vannet er meget rikt på mineraler og via sprekker i lavaen blir det også blandet med saltvann. Man fant ut at det mineralrike vannet hadde en gunstig virkning på psoriasis og giktlidelser, så det ble besluttet å bygge et badeanlegg i sjøen og man fikk Den blå lagune.
Det var triveligere i lagunen denne gang enn sist vi var der, og så folksomt at det på land var vanskelig å finne seg en plass for å nyte solen. Det var ikke noe problem for mitt reisefølge, jeg trodde de aldri skulle komme opp av vannet. Men de dukket da opp til slutt, så etter en strålende dag returnerte vi til Reykjavik.
Det gikk nå raskt mot slutten på vårt opphold på Island, og vi disponerte bilen bare en halv dag til. De siste timene før den måtte innleveres tilbrakte vi i Reykjavik botaniske hage (Grasagarður Reykjavikur).
Reykjavik botaniske hage
«Íslendingabók» forteller at da landnåmsmennene kom til Island vokste det skog mellom fjell og fjære. På noen avsides og vanskelig tilgjengelige steder finnes enda rester av denne opprinnelige skogen. Ellers er denne
|
Strokkur
|
