Med innslag av nostalgiske gutteaktiviteter

Gleder året rundt
Med ’Store Stokkavatn’ tenker jeg først og fremst på selve vatnet, men også på området rundt. Ikke minst tenker jeg på Golfbanen, Eskelandsskogen, Dyrsnes, Sundemarka og turstien. Selve vatnet og området rundt er et fantastisk naturområde. Selv om noe bebyggelse har rykket litt for nært, fins det ennå mye av ”vill” natur. Det er dessuten usedvanlig vakkert. Hver årstid har sin sjarm og skjønnhet; jeg vet ikke når det er vakrest. Kanskje det er når sola i februar funkler i snøkrystaller eller når våren sprenger bjørkeknuppene så museørene spretter og fyller naturen med sin aroma.
Ved å gå rundt vatnet, og særlig ved å ta avstikkere inn i skogsteigene, avstikkere innover golfbanen og Dyrsnes kan du også oppleve naturestetikk, naturmystikk og naturstemn-ning av høy klasse. Når jeg trasker omkring — omgitt av den tette skogen –, tenker jeg ofte: Her kan det være ville dyr, hvilket det også er – ikke minst rådyr og mange ulike fuglearter, blant annet fasaner.
I de siste 25-30 er det uten tvil turstien som har gitt folk de største gleder. Da tenker jeg ikke bare på de tusen spaserturene folk foretar hver dag fra kl. 7 om morgen til langt ut på kvelden. Noen ganger – særlig i helgene er det ren folkevandring. Jeg tenker vel så mye på alle jogge- og sykkelturene som så mange nyter godt. Mulighetene for langturer er også til stede ved at vi kan legge sløyfer om Lille Stokkavatn, Byhaugen og Dalen nederst i Vølstadveien – i de siste to årene helt rundt Hålandsvatnet. Går du rundt alle tre vatnene, har du langt bak deg over 20 km, tror jeg.
En spesiell glede året rundt for alle med sans for naturens mangfoldighet er fuglelivet i hele området. Det er rikt, særlig på svaner, ender og måker av ulike slag og. Dessuten er det fin underholdning for barn å gi fuglene mat.

Gleder i sommer halvåret
Ved siden av turgåing, jogging og sykling byr Store Stokkavatn også på bademuligheter flere steder lang stranden. Mest brukt er sannsynligvis brygga i Møllebukta. I år har det vært særlig rikt badeliv med over 20 grader nesten hele sommeren. For oss på Tastasida har særlig den fine stranda mellom Eskelandsbekken og det kvite sjøhuset til Johannes Eskeland vært et yndet badested. Der lærte vi å svømme. Det gjorde foreldrene våre også. Mor – født på gården Aspelund like nord for vatnet – fortalte en gang hvordan det gikk til i hennes tilfelle: ”Far sa den sommer da jeg var 7 år: ’Birgit, nå går du ned til vatnet og lærer deg å svømme. Du vasser til halsen, snur deg mot land – og så svømmer du, slik’ sa han og viste med armene ut i lufta”. Episoden illustrer at fedrene den gangen ikke deltok noe særlig i lekbetont samvær med barna sine. De hadde nok annet å bestille på gården!
Vi gutter som vokste opp under og etter krigen, brukte Stokkavatnet mye mer enn bading: Vi padlet i kajakker. Kajakkene laget vi selv og smurte dem inn med tjære for å hindre lekasje. Noen snekret også uteliggere på dem for å unngå kantring. At ingen druknet, er et under. Det var jo også før redningsvester var obligatoriske for folk i båter. Da far fikk se hva vi holdt på med, kalte han kajakkene våre ”likkister” og satte foten ned – iallfall for meg.

Gleder (og spenning) ved å fiske i Eskelandsbekken
I november da vannet fosset friskt i Eskelandbekken, gikk vi etter fisken når den strømmet opp for å gyte. Det var utrolig spennende, særlig hvis du – slik det skjedde med meg flere ganger – sto opp i otta og vandret opp og ned langs bekken i stummende mørke med hodelykt. Hadde jeg lov – eller hadde jeg ikke lov? Jeg husker spesielt godt én gang da jeg hadde fanget et par fine aurer og lagt dem fra meg på kanten av bekken. Da jeg skulle hjem i grålysningen, var de borte. Jeg ble skremt: Var jeg kanskje ikke alene? Plutselig la jeg merke til et par orange rogn, så et til, og et til med et par meters mellomrom. Jeg kunne følge rogn opp mot et steingjerde. Fiskene lå inne i gjerdet! Det var en røyekatt som hadde stjålet dem: Jeg så snippen av den.

Gleder i vinterhalvåret
Vintrene var kaldere før, og isen la seg oftere enn i dag. Størst glede hadde vi de årene vi fikk blank, sterk og gjennomsiktig stålis. Da tok vi hele vannet i vår besittelse og skøytet langs Tasta, Madla, Stokka og tilbake til Eskelandsskogen hvor basen var. Det aller morsomste var å seile på skøyter. Da gikk vi først innom bakermester Danielsen i Rogaland dampbakeri på Randabergveien og fikk kvite, tomme melsekker. Disse sprettet vi opp til store flak på størrelse med en oppsprettet plastikksekk av den svarte typen. Så spendte vi dem ut som et vikingseil. I sterk kuling fra nord suste vi lett fra Tastasida til Madlaforen på få minutter. Turen tilbake tok lenger tid. Da måtte vi baute.
Søndagsturer på isen med hele familien var også en opplevelse. Den flotteste jeg minnes, var for ca. 10 år siden: Sterk stålis, stille vær med sol som varmet i begynnelsen av mars (tror jeg det var). Det myldret av folk i alle aldre – på isen og langs kantene hvor de grillet pølser, drakk saft og kadde og nøt en lykkestund.
Med snø på isen ble aktivitetene våre mer begrenset. Ofte blåste snøen sammen i fonner utover isen. Da ble det litt av et kunststykke å baute seg fram med seilene våre på de stedene mellom fonnene hvor det var bar is. Klarte vi ikke det, gikk vi på tryne i snøfonna. De vintrene det var et jevnt lag med løssnø, laget vi 400-meters bane med så nøyaktige mål som mulig. Det skjedde med snøskuffer vi hadde snekret ved hjelp av fedrene vår. Der gikk vi runde etter runde med tider tatt på det vi hadde av klokker – ofte var det bare et vekkerur! Det ble likevel et skøytemiljø av denne virksomheten. I mange år lå Tasta faktisk ganske langt fremme på skøytefronten – ikke bare i Rogaland, men langs hele Vestlandet – med navn som Sven Ledaal, brødrene Pedersen, brødrene Eskeland, Andersen og Høie.

De årene det har vært snø nok til å bruke ski, var det særlig hoppbakken på Bårdsens eiendom like nord for Eskelandsskogen som var samlingsstedet. Vi kalte bakken for ”Bårdsa-bakken”. Der hadde vi årviss hopptrening for barn og unge ikke bare fra Tasta, men fra områ-det omkring Byhaugen. De flinkeste – som Ottar Balle og Lars Eskeland – hadde lengder på oppunder 20 meter. Bakkerekorden skal ha vært 26 meter ifølge Jan Alviks bok Tasta-bilder. Gamle bilder fra Tasta 1900– 1960, side 185.)
Golfbanen ble brukt – og er fremdeles brukt – som langrennsarena. Den er perfekt for skigåing med alle sine småbakker, flater og skogsholt – hvis det bare kommer 8 cm. snø! En av mine beste turer på ski, skjedde en vinter hvor snøen lå tre-fire uker. I dette tilfellet gikk turen fra Tastaveden gjennom Eskelandsskogen og over Stokkavatnet til Golfbanen. På Stokkavatnet hadde snøet kornet seg på en slik måte et den var perfekt for skiskøyting. Det var et eventyr du bare opplever få ganger i vår snøfattige landsdel.
Så til navnekonflikten: Skogen heter Eskelandsskogen, og bekken heter Eskelandsbekken. Noe annet bør verken skogen eller bekken hete. Noen (ryktet sier ungane i Stokkaeidet) forsøkte seg med Mississippi og Mississippielva når de lekte indianere; det er morsomme navn – det innrømmer jeg –, men ”fremmedlegemer”. Det kan også diskuteres om fritidsenteret som Stavanger kommune har etablert på Dyrsnes like ved Møllebukta, bør hete Mississippisenteret eller Dyrsnessenteret. Dyrsnes er ellers et usedvanlig flott naturområde. Egentlig burde bebyggelsen som fins vært fjernet og stedet blitt vernet som et eksklusivt urskogsområde, men gjerne med adgang for dem som ønsker ro, natur og distanse. Det er å ønske at Stavanger kommune tar godt vare på Stokkavatnet og hele området omkring!