ROGALAND DAMPBAKERI.
Randaberveien 53

ROGALAND DAMBAKERE OG KOLONIALFORRETNING.

Bedriften ble startet 4.okr i 1924 av H.A. Danielsen
Bedriften ble bare kalt “Danielsen” av folk på Tasta.
I 1950 årene arbeidet 3 personer i bakeriet, og 4 i butikken

Tilleggsopplysninger:
Informant: Karin Braaten født 1930

H. A. (Herman Askeland) Danielsen (1885/1962) var født i Skudeneshavn. De hadde hus på Holmen. Hans far var seilskuteskipper med eierpart i skipet. Etter at han på hjemreis fra England omkom ved forlis utenfor Tananger i 1893, flyttet familien til Stavanger. Herman startet sin yrkeskarriere som lærling i et bakeri i Kopervik.

Giftet seg i 1907 med Karen Ødegaard (1886/1973) fra Nedstrand. Arbeidet som baker på Nedstrand og andre steder i Ryfylke før han ble ansatt av Madla Handelslag, hvor familien også hadde leilighet. Etter 1. verdenskrig fikk han tilbud fra Tasta Forbruksforening om å overta bakeridriften der og inngikk kontrakt for 5 år. Der og bodde familien i leilighet i 2. etasje. Driften gikk så godt at han omkring 1923/24 kunne kjøpe tomt hos Sam. Ledaal og oppførte hus (nå Randabergveien 53) med bo-del i 2. og 3. etasje og butikk/bakeri i første. Dette ble startet i 1924 under navnet Rogaland Dampbakeri. Helt til å begynne med var butikken et rent brødutsalg, men ble snart til det som kaltes kolonialforretning.

Allerede i ”Tastatiden” ble det åpnet brødutsalg i byen – bl.a. i Pedersgt. 39 og på Mellomstraen, hvor hhv. datteren Margit (senere gift Andersen) og hennes venninne Annate Haaland (senere gift Randeberg) var butikkdamer. Siden ble det kun ett utsalg, i Nymannsveien, på Misjonsveien og til sist i Mester Gottfrieds vei på Byhaugen – alle med datteren Else (senere gift Haga) bak disken. Etter Else menes en ung jente ved navn Vetaas å ha stått på Byhaugen.

Fra Tastatorget foregikk leveransene av brød og kaker til utsalgene i byen med hest og kjerre. Arne Andersen (senere far til Viking-spillerne Hans, Sverre og Harald) var kusk og dessuten en tid også hjelpegutt i bakeriet. Han var da en ung gutt og ennå ikke stor for alderen. Politiet var ganske strenge når det gjaldt kjøring med hest og kjerre i byen, og når en politimann viste seg, kunne det være fare for å bli tatt for å være for ung.

Løsningen ble å stå i kjerren forbi politimannen, for å se større ut . . . Fra Rogaland Dampbakeri ble varene transportert med bil. Den ble også brukt som ”brødbil” sørover Jæren. Sjåfører var Gismarvik, Kristoffer Ullestad og så Harald (en av Danielsen-sønnnene). Bakeriet forsynte ”i alle år” Knutsens kolonialbutikk på Misjonsveien og Chr. Danielsens i Risbakken med bakervarer. (Christian Danielsen var sønn av Hermans tvillingbror, Wilhelm.) En tid bakte man også kneipp- og franskbrød for Randaberg Handelslag sommerstid.

Av ansatte bakere tilbake i tiden kan nevnes Jonassen fra Jelsa og Osvald Holen fra Tasta. Holen var og med i det nye bakeriet, men hans videre karriere ble hos baker Nygaard i Hillevåg. Om Holen ble sagt at han var en dyktig, gild og omgjengelig mann – og god til å spille munnspill. Andre navn (som huskes) var Knutsen, Blitzner og Gunsted. Av familien ble sønnene Ingvar og Harald bakere. Ingvar forresten også konditor. I en rekke år var det Danielsen sjøl og Ingvar samt Kristoffer Nilsen som sto for bakingen. (Harald var baker på Vigrestad.) I begynnelsen av femtitallet ble den kolfyrte bakerovnen erstattet med elektrisk.

Butikken var liten de første årene, bare ”et hjørne” av huset – med inngangsdør fra såkalt brukket hjørne. I 1938/39 fikk huset et en-etasjes tilbygg, som utgjorde hele butikken + kontor og rom for melk o.l.

Omtrent fra starten var gårdsplassen ved siden av butikken endestasjon for bybussen (Stavanger Busselskap). En tragisk hendelse i 1931 gjorde slutt på det. Datteren Ruth på 4 år ble overkjørt av bussen. Søsteren Ingrid, som da var 11, fikk vite det da hun kom fra skolen og en venninne kom springende mot henne og ropte at ”u Ruth dokkers e nesten dø”. Men så galt var det nå heldigvis ikke. Til tross for at det ene hjulet kjørte diagonalt over hele kroppen, fikk ikke Ruth varig men. Bussene var små og mange ganger lettere på den tiden enn nå, men det er likevel som et under at en fire-åring kunne slippe fra overkjørselen uten store skader. Hvor lenge hun ble liggende på sykehuset, er det nå ingen som vet. Hun havnet forresten ikke dit med en gang. Doktoren de fikk fatt i – fra byen, det var ikke doktor på Tasta på den tiden – var ikke edru, og hans beskjed var at hun fikk sove det av seg. Foreldrene kunne ikke slå seg til ro med det og tilkalte ny lege. Han beordret straks sykebil for innleggelse. Han som kjørte bussen, var veldig nedtrykt, og før man visste hvilken vei det bar, var han innom hver gang bussen var tilbake for å høre hvordan det gikk. Det var en svært grei og avholdt sjåfør, og han ble absolutt ikke lastet for ulykken. – Etter hendelsen ble Vølstadveien, utenfor Larsen (Vølstadveien Kolonial/nå Tasta Fargehandel, Randabergveien 36), snuplass for bussen.

Butikken var det fru Danielsen som sto for. Familien ble – som vanlig på den tiden – barnerik, og til husstellet måtte de ha hjelp. Tjenestejente ble det kalt da. Jeg kan huske en av ”jentene”, Gunhild. Jeg tror hun var fra Ombo og het Løland. Den siste var Randi Haga, før hun giftet seg (Viste). Datteren Ingrid (senere gift Lian) tok så over det hele da hun ble gammel nok til det. – Første ansatte butikkdame var Gudrun Husstøl. (Hennes familie eide gård på Veden, som senere ble solgt til Magnus Vinje og så – i 1940 – til Gabriel Meling. Av den er nå bare hovedhuset igjen, Kringveien 1.) Henimot midten av 30-tallet begynte sønnen Kåre i butikken. Noen år senere datteren Kikki (Kristine, senere gift Løvaas), så datterdatter Emilie (Andersen/giftet seg Vegstein) og datter Ruth (hun giftet seg til samme etternavn, Danielsen). Kikki dro til Sauda våren –45 og drev i mange år butikk der sammen med sin mann, senere også sønn. Ruth dro også til Sauda. Emilie reiste i –47 til Østlandet for å gå på skole. Av andre butikkdamer kan nevnes: Arnfrid og Ragna Svela. Kari og Solveig Ledaal.

Astrid Gjertsen. Åsta Andersen. Gudrun Berland. Olava Ellingsen. Inger og Kjersti Danielsen, Kåres døtre. Andre ungjenter innenfor familien har også stått bak disken, men det har vært i kortere perioder, sommerferie, juletravelhet etc., og de blir ikke navngitt her. Med en unntakelse: Riktignok er ikke dette noen familiehistorie, men siden 8 av Danielsens 9 sønner og døtre har deltatt i arbeidet og således er nevnt her, tas med at den yngste, Dagmar, har hatt kortvarig gjesterolle som ferievikar i butikken. Hun har ellers gjort danske av seg (gift Thrane) og er bosatt utenfor København.

Mye var annerledes for butikkfolk før. Det het at man sto i butikk, og sto eller – rettere sagt – gikk på sine ben gjorde de dagen lang. Det var ikke snakk om selvbetjening. Kundene sto på utsiden av disken, på innsiden var betjeningen og alle varene. Kundene sa hva de skulle ha, og betjeningen fant varene frem etterhvert og satte dem på disken. Mange av varene var i løs vekt og måtte fylles, i poser f.eks., og veies. Det var ingenting som het bæreposer (plast var forresten ikke oppfunnet). ”Kånene” – det var så å si alltid de som gjorde de daglige innkjøp (de var hjemmeværende, mennene var på arbeid) – hadde noen store solide handlevesker som kaltes torgtasker. Bil var det ingen som hadde. Sykkel var greit å ha når torgtaskene var tunge. Det ble de spesielt etter at melk ble solgt på 1-liters flasker, tappet på meieriet. Flaskene var av tykt glass og faktisk tunge også når de skulle leveres tomme tilbake til butikken. Flaskemelk ble innført tidlig på 40-tallet. Før den tid solgtes melk og fløte løst. Kundenes medbrakte spann ble fylt fra store meierispann med litermål. Fløte fra mindre spann med desilitermål. Fløte gikk det ikke meget av. Folk hadde ikke kjøleskap, så både melk og fløte måtte nesten kjøpes bare for en dag eller to, iallfall sommersdag. De fleste hadde fløte i kaffen, men for mange var det nok den holdbare kondenserte melken på boks som var ”kaffifløten”. Før ”flasketiden” ble det ikke solgt noe særlig av melkevarer i butikken. På Tasta var det mange gårder, og de fleste – såvidt erindres – kjøpte sin melk hos en bonde.

Med krigen (2. verdenskrig, som for Norges vedkommende startet med tyskernes okkupasjon 9. april 1940), ble det vareknapphet, og det meste ble rasjonert. I kommunene ble opprettet forsyningsnevnder, som bl.a. sto for tildeling av rasjoneringskort. Hver husstand /familie fikk kort for hvert familiemedlem. Kortene hadde merker med gyldighetsdato, og for å få kjøpt den aktuelle varen, måtte den bak disken klippe av merker med gyldig dato. Butikkinnehaverne kunne når som helst bli pålagt å legge frem sin beholdning fraklipte merker, og man var ille ute om den ikke stemte med vareomsetningen. Det var strengt forbudt både å la noen få kjøpe varer på merker som ennå ikke var gyldige ifølge dato og å ta imot løse merker.

Det var travelt å stå i butikk på den tiden. Kundene betalte ikke i egne kasser for det som var kjøpt. Den som ekspederte kunden, tok seg av det hele: regnet ut og noterte pris pr. vare etterhvert og summerte til slutt.

Noen betalte kontant, andre fikk ”skrive” til senere. Da måtte navn dato og sum innføres i kontrabok. For faste kunder var det ganske vanlig å handle på bok og gjøre opp pr. uke, pr. 14 dager eller pr. måned. I de tilfellene ble dato angitt og vare samt utregnet pris innført etterhvert i kundens bok. For butikkfolkene ble det et ekstra bal da man også måtte til med merkeklippingen. Saks ble fra da av fast arbeidsredskap ved siden av blyant. Etterhvert ble nesten alle varer rasjonert. For kolonialvarer startet det med kaffe og sukker. Så ble det rasjonering på alt av melvarer (unntatt potetmel), melk/smør/margarin/smult, kjøtt. Folk flest fikk bare en type rasjonert mel. Det kaltes bakemel og var av mystisk både farge og konsistens. Brødet var elendig og ga mange dårlig fordøyelse. Disse rasjoneringsmerkene var svarte. Heldige ble de ansett som måtte leve på så streng diett at de trengte franskbrød. De fikk røde merker, som gjaldt for mel og bakervarer av kveite. Barn opp til 2 år fikk også slike merker.

Ikke så mange husstander på den tiden var ustyrt med stekeovn, vel de fleste hadde kokeplate. Til store anledninger – bryllup, konfirmasjoner, etc. – var det ikke uvanlig at folk som hadde røde rasjoneringskort og dertil mulighet til å fremskaffe kremfløte, fikk bakeriet til å lage fløtekaker. Dette skjedde ikke ofte, og til daglig var det liten hygge ved å være baker under krigen. All baking – med unntak av et lite antall franskbrød og sukkerkavringer av kveite – foregikk med det elendige bakemelet, som hadde liten heve-evne og ga brød og kaker dårlig konsistens, smak og farge. Andre boller ble det, bokstavelig talt, da tyskerne okkuperte bakeriet og bakte mengder med hvitt brød og kaker til sine forlegninger. De i familien som nå husker dette, var unger da og kan ikke si nøyaktig hva som skjedde. Det som vites, er at det var søndag eller søndager tyskerne var der, og at det må ha vært i 1943 og/eller 1944. Herman Danielsen måtte levere fra seg nøklene til bakeriet og fikk ikke sette sin fot innenfor dørene så lenge ’okkupasjonen’ varte. Det var heller ikke snakk om å få noen smaksprøve, men han fikk overta konjakk som var igjen etter julekakebaking. Han var selv avholdsmann, men for mange var konjakk ’edle dråper’. Vin/brennevin var rasjonert og folk ble tildelt kvoter. Varene, som var av simpel kvalitet, måtte for øvrig bestilles fra Bergen. Stavanger hadde ikke vinmonopolutsalg.

En ting var rasjonering, en annen at etter som krigen dro ut, var mange varer ikke å oppdrive. Kaffe var naturlig nok det som først forsvant. I stedet var det noe som kaltes kaffeerstatning. I perioder fantes det heller ikke smør, margarin el.l. i butikkene. Tran var alltid å få fatt i, og noen brukte tran til steking. Det både luktet og smakte fælt, så de fleste foretrakk vel å koke maten. Til ”smørelse”på brødet brukte noen (som hadde røde merker) hvetemelsgrøt, andre (som hadde tilgang på flesk) fleskefett. Lys sirup fantes ikke, men vi fikk kjøpt noe helt mørkt som kaltes bakesirup (mon det var melasse?). Jeg husker det ble bakt mye potetkaker hjemme hos oss. Uten smør og med liten tilgang på sukker var ikke de så attraktive, men med svart sirup på syntes vi de var gode. Vi hadde sikkert også behov for noe søtt. F.eks. fantes ingen form for sjokolade eller sukkervarer i butikkene. Men mot slutten av krigen hørte vi om noen som solgte hjemmelaget drops mot sukkermerker. Noe som ellers manglet totalt, var sydfrukter. Unger som var små ved krigsutbruddet eller kom til under krigen, hadde sett hverken bananer, appelsiner, fiken, dadler, valnøtter, paranøtter, svisker, rosiner før importen kom i gang igjen etter krigen. Hverken rasjonering eller vareknapphet tok slutt i og med freden, 8. mai 1945. Men alt bedret seg etterhvert. Det som var lengst rasjonert, var kaffe og sukker – til 1951 eller –52.

Under krigen – og i en del år etter – var det intet bilhold. Det som skjedde av vareutbringning, foregikk pr. sykkel. I de kalde vintrene på den tiden også med spark. Ansatte ærendsgutter som huskes fra (antakelig) henimot slutten av 40-årene, var tvillingbrødrene Tollef og Per Waage fra Byhaugen. Trivelige gutter. Syklene som ble brukt, kaltes ærendssykler. I bygatene var det mange av en sorten. Det som gjorde dem forkjellige fra andre sykler, var at forhjulet var lite, og over det var en stor, fastmontert nettingkurv for varene. Under rammen var det ofte plass beregnet for navn på firmaet de tilhørte. (Logo kalles det vel i dag. Det hadde ingen hørt om da.) – (Det som var ærendsgutter på våre kanter, het visergutter på Østlandet. Kanskje også ellers i landet?) – Etterhvert som bilsalget ble fritt, forsvant ærendssyklene. Fra Rogaland Dampbakeri var det Kåre som besørget utkjøring med motorisert kjøretøy – først en slags innebygget motorsykkel og så bil. Den siste var en rød og hvit Volvo.

Butikken fikk – antakelig helt fra starten – utdeling av posten til distriktet. Det var ”brødløs kommisjon”, og fortjenesten lå vel i en viss ”status”, og at det brakte folk til butikken. Postadressen var Danielsens boks og dekket – med alle sideveier – området fra bygrensen (omkring der Lyngveien nå går opp fra Randabergveien) til Smiene. Danielsens boks som adresse ble beholdt også etter at budrute (nr. 39) ble opprettet under krigen, og frem til det ble gatenavn på Tasta. – Posten kom med Randaberg-bussen om ettermiddagen og ble lest opp. Til å begynne med av fru Danielsen, senere oftest av Kåre. Det var som regel fullt av folk i butikken når posten ble delt ut. Folk hentet sin egen post og naboens. Det som ikke ble hentet, ble lagt til side og utlevert når noen kom innom som hørte til hos adressaten. Butikken tok seg også av utgående post. Dvs. at postkasse plassert på utsiden måtte tømmes hver ettermiddag, innholdet legges i en liten postsekk og leveres Randaberg-bussen på vei til byen. (Navnet på buss-selskapet var Randaberg -Tasta Billag.) I tillegg til posten hadde butikken utlevering av avisene. Det var fire av dem i Stavanger: Stavanger Aftenblad (venstre), 1ste Mai (nå Rogalands Avis/ arbeiderpartiet), Stavangeren (høyre) og Rogaland (bondepartiet, nå senterpartiet). De to sistnevnte er forlengst gått inn.

Musikeren – og Tasta-gutten – Ove Hetland har komponert/skrevet sang om og med tittel Danielsens boks. Den er noen ganger spilt i opptak på NRK Lokalen. Ifølge samtale med Hetland i fjor vår var det meningen å utgi den på plate.

Da vi fikk budrute på det som nå kalles Indre Tasta, var det Sigurd Kristensen – opprinnelig fra Våland, bosatt i Kalhammeren – som var postbudet. Han hadde hus og ganske stor eiendom like ved Stemmen. I jobben bruktes sykkel. Såvidt erindres, var han daglig innom butikken og hadde seg et lite måltid, stående mellom inngangsdøren og kakedisken. Han huskes som en fjåg mann. Det var mange som likte seg i butikken. Kåre hadde en kvikk replikk og hadde helst et ord til alle. En dag kom en kunde sammen med en venninne. Med henne hadde hun veddet en krone på at ”Danielsen” kom til å si noe løye. Det skjedde også med det samme de kom innenfor, men hva det var, huskes ikke. En annen som var på besøk, var Tastamaen alias ”vermaen”. Han satt på en stol innenfor døren og ble vel helst konsultert om værutsiktene.

Fru Danielsen var sjefen og en dyktig forretningskvinne. Men hun ble nok mest kjent for å være snild. Hjalp mange som satt dårlig i det. Det gjaldt også beboerne på Bakkeland, et stykke innenfor bygrensen. (Bakkeland eksisterer ikke lenger.) De ville ikke handle med andre enn henne. En gang var det en av dem som gikk for langt: Da han ikke så henne i butikken og det var tiden for ettermiddagskvil, gikk han like godt opp i ”privaten” og inn på soveværelset. Da var ikke fruen lenge om å skysse ham ut og nedover trappene. Det varte en stund før han viste seg i butikken igjen…. En annen skulle smiske. Han visste at hun var kristen og hadde på et eller annet vis fått rede på at hun noen ganger gikk på møte i Ledaalsgatens Forsamlingshus. Så da han kom frem til disken, startet han med at ”det va gildt i Ledaalsgadå i går”. Svaret han fikk, at det aldri var møter der om torsdagen, vippet ham ikke av pinnen. Kontant kom det : ”Du må te-gje ein fattige syndar, fru Danjilsen, der står du ska te-gje ein fattige syndar.”

Noe som vel huskes av mange som opplevde ”den gamla tiå”, er den herlige duften etterhvert som brødvarene kom rykende varme fra bakeriet. Nevnes kan at folk spesielt likte brødet til Danielsen, og flere kom ens ærend for brødet, mens de kanskje ellers handlet i andre butikker. Det gjaldt både husstander i eget distrikt og f.eks. bønder fra Ytre Tasta og Randaberg på vei med hest og kjerre fra torghandel i byen. Noen husker godt ”an Ole på Hauen”, som kjørte bil hos Rasmussen og Racine og visst nesten daglig var innom på hjemveien og kjøpte brød. Han var og av de fjåge. Etter hvor familien hans bodde, gjorde de antakelig sine andre innkjøp på Forbrugen. – Utenom brødet var rugkavringen spesielt populær; folk kom langveisfra og kjøpte gjerne et par 5-kilos poser med kavring om gangen.

Noe kjekt for ungene var ”vinabrøskalkar”. Dvs. avskjær fra endene på wienerbrødstengene som ble skåret opp. Vi syn’s vi var heldige når det falt på oss at vi fikk en pose vinabrøskalkar. De var nok go’ og, for de var helt ferske. Men i de dager var vi ikke stornøyde, så de hadde vel smakt uansett.

Herman og Karen Danielsen var yrkesaktive til henimot pensjonsalder. Midt på 1950-tallet ble bedriften overtatt av to av sønnene, Ingvar (1912/1997) bakeriet og Kåre (1915/1994) butikken. Virksomhetene ble lagt ned tidlig på 1970-tallet.

* * *

Av bakeriets assortement:

BRØD
Grovt m/sirup – grovt u/sirup – fint – halvfint – grisle – kneipp – frans(k) – loff – spiralloff – flatt m/sirup – vørter – (bagetter på bestilling)
SMÅBRØD
Ambrosia – melkebrød – rundstykker – frokostbrød – heidevegg – sirupsbrød – kringler – esser – boller – skoleboller – rosinboller – fedeboller – berlinerboller – rugkavring – kveitekavring – sukkerkavring – butterdeigsskjell

KAKER
Fløtekaker – ”fastelavensboller” (kremboller) – wienerbrød (= vinabrø) – tebrød – butterdeigs-tebrød – vaniljekaker (Napoleons-) – jødekaker – kranser – studenterstomp – kokosmakroner – krossmakroner – margposteier (?) – tyske skiver – stripebakkels – sukkerkranser – pleskener -”syltetøyruter” – mandelhatter – sandkaker –

JUL dessuten
Julebrød (store og små) – julegeiter – smultringer – sirupsnipper – peppernøtter – kakemenner –

* * *

Om denne virksomheten er det ikke kjent at noe er nedtegnet, så det som er beskrevet her, bygger stort sett på egne og en del på fetter Olav Lians erindringer, samt på sånt som har vært fortalt.

Veden, april 2005,
Karin Braaten (f. Andersen)