Nils �ritsland ble f�dt 24. juni 1901 i Haugesund og d�de i Oslo 13. september 1974. Hans far, skipsreder Torger Nilsen �ritzland, var f�dt 1840 i Tysv�r og d�de i 1926, mens hans mor, Hanna Gustava Garvik, var f�dt 1871 og d�de 1962.

Anette Malene Saltvedt var f�dt 31.mai 1902 i Haugesund og d�de i Oslo 17. oktober 1978.
Hennes far var Ole Saltvedt f�dt 1855 i Sveio,

mens moren, Malene Hansen, var f�dt 1854 i Feda.

I sine unge �r gikk Anette og Nils sammen p� gymnaset i Haugesund hvor de tok eksamen i 1921.
Anette ble ferdig utdannet lege i 1929 og giftet seg da med Nils.

Hun praktiserte som lege i Honningsv�g fra 1929 til 1936. Der var det mye fattigdom og d�rlige boforhold p� den tiden. N�r hun skulle ut til pasientene, m�tte hun ofte ta seg fram i sm� fiskeb�ter. Da kunne det v�re opptil 10 m h�ye b�lger. Det kunne v�re en utfordring. Det fortelles at engelske tr�lere ofte ankret opp p� reden i d�rlig v�r. N�r de trengte legehjelp, m�tte hun fraktes ut og heises om bord. Da ble hun m�tt med: �A Lady, A Lady�! For denne typen sykebes�k fikk hun alltid betaling, ellers var det mye gratisarbeid. N�rmeste sykehus var i Hammerfest hvor hun m�tte utf�re mange operasjoner p� pasientene.

Hun f�dte s�nnene Torger, Olav og Einar der nord. Da familien flyttet til Tasta, ble Marit, Nils-Are og Harald f�dt.
Alle s�nnene er g�tt bort. Marit, den eneste datteren, lever og bor i Bergen. Etter n�rmere ett �r p� Tasta opprettet Anette privatpraksis med legekontor i

Preste�boligen. Der fungerte spisestuen som ventev�relse. Hun hadde kontortid omformid�dagen og dro p� sykebes�k om ettermiddagen og kvelden.
N�r folk ringte etter henne for sykebes�k, ble de alltid spurt om de hadde tatt temperaturen.
Det var hennes minstekrav for � rykke ut.

I tillegg til egen praksis var Anette skolelege i Hetland kommune og reiste derfor rundt i hele kommunen. Hun hadde ogs� tilsyn med barnehjemmet og gamlehjemmet p� Hinna og husmorskolen p� S�mme i Sola.
Hun jobbet dessuten ved helsestasjoner i kommunen. P� Riska startet hun en ny helsestasjon.

Anette var glad i barn og opptatt av fysisk fostring og sundt kosthold. Rakitt (�Engelsk syke�) hadde v�rt et stort problem, ogs� i Norge. Etter hvert fant en ut at sykdommen skyld�tes mangel p� D-vitamin. Derfor var hun opptatt av sol i sommerhalv�ret og tran om vinteren. Tuberku-losen var ogs� en sv�pe. Frisk luft og sol var viktig. Barna skulle leke og v�re ute mest mulig.
Fysisk fostring, sunn mat og nok s�vn ble s�rlig fremhevet som helsefremmende tiltak i den tiden.

Under �rene i Finnmark hadde hun sett at fiskerne oppholdt seg p� havet i ukevis med et mangelfullt kosthold, et forhold som p�f�rte dem mangelsykdommer.

P� grunn av dette � men ogs� som kvinnesakskvinne � fikk hun innf�rt �skolekj�kken� for gutter i Hetland.[1] Anette var ogs� med�lem av edruskapsnemnda.
I denne egenskapen hendte det at hun gikk nattevakt uten�for boliger hvor det var rus�pro�blemer.

For � komme rundt til pasientene brukte hun drosjesj�f�rene Bendiksen og Ullestad. Men hun syklet ogs� mye. Under krigen var det imidlertid krav om �blending�[2] � og dermed m�rkt og vanskelig � ta seg frem p� m�rklagte g�rdsveier. Det var stor stas da Lars B� (som var elektriker,)
skaffet henne en dynamolykt.

I 1952 fikk hun tillatelse til � kj�pe bil. Jan kan huske det var en liten Renault, den var koksgr� og hadde hele18HK.
Olav og Jan fikk ofte l�ne bilen. Da r�kj�rte de p� Randa�berg�veien i opptil 80 km, hvilket var bilens toppfart.
For �vrig ble denne type bil kalt for �Rotten�, men blant tastafolk ble den bare kalt �Rott�.

Under krigen forekom det mye sykdom, slik som tuberkulose, difteri, polio, vannkopper skarlagensfeber, kusma, meslinger og mangelsykdommer p.g.a. mat- og vitamin-mangel. Anette hadde en heller travel hverdag. Hun hadde privatpraksis p� Tasta til hun � sammen med Nils � reiste til Oslo i 1953. I alle �r hadde hun v�rt hele Tastas trofaste fastlege. B�de som menneske og lege hadde hun v�rt elsket og avholdt. Det Jan husker best, var det �pne hjemmet familien hadde, det var faktisk som et hjem nr. to for oss som var kamerater med barna. Da familien flyttet til Oslo, praktiserte hun som skolelege p� tre til fire skoler. Helsen ble etter hvert redusert, og det � v�re prestefrue var ogs� en oppgave i en stor menighet. Hun fortsatte med � ha et �pent og gjestfritt hjem, slik det hadde v�rt i Finnmark og p� Tasta.

Nils �ritsland studerte ved menighetsfalkutetet og avla eksamen i 1927. Det var p� den tid�en prestemangel, og han og en kamerat opps�kte departementet og spurte hvor det var mest bruk for dem. Vennen havnet p� Loppa i Finnmark, mens Nils � i desember 1927 � ble ut�nevnt til sogneprest i Kjelkvik,
men bosatt i Honningsv�g.

I 1936 ble han utnevnt til residerende kapellan i Frue menighet, blant folk oftest kalt Hetland menighet. Han betjente et stort prestegjeld[3] .
Ved siden av � v�re prest i Hetland, som den gangen inkluderte Riska og Austre �m�y, gjorde han ogs� prestetjeneste i Randa�berg.

I 1942 gikk de fleste prestene i Norge av i protest mot Naziregimet, ogs� Nils. Det ble samlet inn penger i menigheten til l�nn for prestene. Lensmann Einar Huseb� tok initiativet til dette; han s�rget ogs� for at pengene ble riktig fordelt. Et eksempel p� Nils� overb�renhet; b�de Inge og jeg sto til konfirmasjon for ham. P� den tiden hadde en i Stavanger �over�h�r�ing�, d.v.s. at s�ndagen f�r selve konfirmasjonss�ndagen ble konfirmantene eksaminert i kirken av presten.I Hetland derimot var det overh�ring samme dag som konfirmasjonen. F�r konfir�ma�sjonen sa �ritsland til oss: �De som f�ler at de ikke kan svare p� mine sp�rsm�l, stirrer ned i kirkegulvet, de som kan, ser rett frem�.

Nils virket som prest i Hetland til 1953 da han ble utnevnt som sogneprest i Grefsen i Oslo. Der var han prest til 1971 da han gikk av med pensjon.
Han var glad i mennesker, ikke minst barn. Da voksne menn p� Grefsen ba om � f� starte mannsforening, mente han dette var viktig, men at de f�rst m�tte starte s�ndagsskole i kirken. Hver l�rdag morgen stilte han p� Kjels�s skole og holdt andakt i gymsalen. Han sa ofte; �Det er ingen kunst � gj�re seg uunn�v�rlig, kunsten er � gj�re seg unnv�rlig�. Han stolte p� at unge og eldre kunne ta ansvar.

Nils �ritsland var en avholdt prest b�de i Kjelkvik, Hetland, Randaberg og Grefsen, et str�lende og omsorgsfylt menneske. Familien �ritsland fikk bes�k b�de fra Finnmark og Hetland, mens de bodde i Oslo. Vort Vel, avis for velforeningene i Vestre og �stre Aker, skrev i sin nekrolog om Nils �ritsland, den 25. oktober 1974:

�Sokneprest Nils �ritsland sovnet stille inn fredag 13. september 1974. Et elsket og avholdt medmenneske har g�tt bort.
Nils �ritsland var sokneprest i Grefsen menighet i hele 13 �r, fra 1953 til 1971.

Sin avskjedsgudstjeneste holdt han s�ndag 27. juli 1971 og fikk da igjen et bevis p� hvor avholdt han var i Grefsen menighet, hvor han spredte s� meget godhet og godvilje rundt seg. Ingen som m�tte ham, og det var vel hver beboer gjennom de mange �r var i tvil om at de traff en prest som var glad i dem, uansett livsvilk�r, uansett livsskjebne, derfor ble han ogs� til hjelp for s� mange. �ritsland var forkynneren. De som har sittet under hans prekestol, merket snart at det for ham aldri var, eller kunne bli rutine � forkynne. De kristne sannheter har hos ham virkelig v�rt i troens og personlighetens smeltedigel, og derfor ble de forkynt som noe som angikk b�de prest og menighet.

�ritsland h�rte til de trofaste prester. I hele sin lange prestetid hadde han bare tre menigheter, f�rst langt der nord, dernest Hetland ved Stavanger og de siste 18 �r p� Grefsen. Ved avskjedsprekenen der tok folk i menigheten et hjertelig farvel med ham. Menighetsr�dets formann Per Voks�, hyllet da �ritsland fra kord�ren og etterp� samledes menigheten p� Gref�sen bedehus, hvor �ritsland takket s� varmt. Etter sin avskjed flyttet �ritsland til Ravnkoll�veien ved Grorud. Han fikk ikke anledning til � v�re pensjonist s� lenge, bare tre �r. Begravelsen foregikk i all stillhet p� Grefsen kirkeg�rd.

Nils �ritsland var f�dt i Haugesund 24. juni 1901 og tok teologisk embetseksamen i 1927 med praktisk teologisk eksamen �ret etter. Da var det prestemangel og �ritsland ble sogneprest rett fra eksamensbordet. Det var i Kjelvik i Finnmark med Honningsv�g som det viktigste befolkningssentrum.

I 1936 ble han utnevnt til residerende kapellan i Hetland i Stavanger (ogs� i Randaberg) og der vant han s�rlig under krigen manges hengivenhet som et fint menneske og en aktiv forkynner og sjeles�rger.

I 1953 ble s� �ritsland utnevnt til sogneprest i Grefsen menighet der han arbeidet p� sin stillfarende m�te i det store og folkelige prestegjeld � som stiller s� sterke krav til en prests arbeidskraft og innsatsvilje � 10 �r var han ogs� formann i Grefsen menighetspleie. I Tale�foten, kontaktorgan for Grefsen menighet, skrev John Hasle:

�Jeg forbinder �ritsland umiddelbart med to ord: kj�rlighet og inderlighet. �ritsland var elsket av sin menighet, og var selv glad i oss alle. Ved denne stillferdige kj�rligheten fikk han bety s� mye for sv�rt mange av oss.�

Hans inderlighet merket man ikke minst i hans forkynnelse. �ritsland sto bak sine prekener med hele seg. Han hadde opplevd en kj�rlig og frelsende Kristus, og fikk ta del i hans opplevelse.

Et medmenneske har g�tt bort. Jeg tror vi minnes ham best ved � huske de ord han sa til et brudepar som kom til hans kontor: �S� f�r dere v�re snille mot hverandre�.

Res. Kap. Knut Larsen forrettet ved begravelsen i Grefsen kapell. Hans tale ved b�ren gikk ut p�: �Sogneprest Nils �ritsland �nsket ikke at hans person skulle trekkes frem. Og for alle som kjente hans ferd i menigheten og hans virke som prest og sjeles�rger for de mange, er det hans personlige beskjedenhet som vil v�re et s�rmerke over hans minne. Ja, her er det rett og riktig � bruke det kristelige ord: Ydmykhet. Ydmykhet overfor Gud og mennesker og ikke minst overfor tjenestens storhet. Derfor m�tte dette bli en ydmykhet som knyttet mennesker usigelig sterkt til presten Nils �ritsland.� Han var prest med hele sitt vesen og forkynner med hele sin rike personlighet.

F�rst i Finnmark. I presten�dens dager da de mange kall sto ledige, s�kte han seg lengst nord mot Ishavskysten og betjente Nordkapp i 9 �r og samtidig ogs� lenge nabosognet M�s�y. Det ble lagt ned en arbeidskraft og en kj�rlighet her, som knyttet hjertene sammen i fellesskap og omsorg. Resten av prestetjenesten ble nesten halvert mellom Stavangersognet (Hetland) og Oslomenigheten Grefsen.

Nils �ritsland var tro i tjenesten ogs� p� den m�ten at han ble lenge i hver menighet. Hans gaver og personlighet gjorde dette naturlig. Han trettet ingen ut. Han hadde sin gang i menighetene og bar budskapet fram i alvor, men alltid med solstreif fra det h�ye over seg og sin ferd. En enkel takk for trofast tjeneste. Presten takket s� for hva han var for sine n�rmeste.

Noe av det siste som ble lest for Nils �ritsland var Jesu yppersteprestlige b�nn i Johs. 17, og dette kapitlet skal vi stanse ved, det er 3. verset: Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud og Ham du utsendte Jesus Kristus. Over dette ordet holdt s� presten andakt.

Kilder:
            Bols Kjell
            B� Inge
            Kirkeb�kene i Haugesund
            Pedersen Marit (�ritsland)

Vi barn som vokste opp p� Indre Tasta i omr�det mellom Fjellsenden og den tidligere
bygrensen mellom Stavanger og Tasta, fikk mye med familien �ritsland � gj�re.

Som nevnt ovenfor, fikk Anette og Nils seks barn,
med omtrent to �r mellom hvert.

Torger var eldst, s� kom Olav, Einar, Marit, Nils Are og minstegutten Harald.

Bilde tatt 1944, viser etter alder.
Torger, Olav, Einar, Marit, Nils Are og Harald

Som nevnt, var foreldrene, Anette og Nils, sentrale personer p� Tasta. Presteg�rden l� n�r g�rden V�lstad med innkj�rsel fra Randabergveien der Gamle Prestveien g�r i dag.

Boligen er revet, mens hagen er omgjort til et stort boligfelt. Vi som ble venner og lekekamerater med barna, merket tidlig at b�de Anette og Nils var barneorienterte. De �pnet hjem�met for oss og lot oss bruke den store hagen som boltreplass. Bak boligen var det blomster�hage, tr�r � klatre i, plener � leke p� og en liten dam.
Foran huset var det en stor, �pen plass med mulighet for alle salgs uteleker. I tillegg h�rte det til et stort uthus med h�yloft og et h�nsehus med �pning til en h�nseg�rd hvor h�nsene trippet ut og inn. Dessuten hadde de ei ku.

Presteboligen og hagen bak presteboligen.
Lekeplassen l� p� motsatt side av huset.
Uthuset til venstre.

For oss gutter var dette hullet en spesiell �leke�: Vi konkurrerte nemlig om hvem som klarte � krype ut og inn. Hadde du stort hode og brede skuldre, satt du fast! N�r dette skjedde, m�tte vi slite vedkommende l�s ved � dra i beina. En annen kjekk leke var ei stor tret�nne som opprinnelige tjente til oppsamling av regnvann fra ei takrenne p� venstre hj�rne av huset. N�r t�nna var tom, kunne vi trille den. Da var kunsten � holde balansen p� t�nna mens den trillet bortover plassen.
Den ble ogs� bruk som �fengsel� n�r vi lekte at en ble tatt eller arrestert. Da ble vedkommende puttet inn i t�nna; deretter ble den satt opp-ned med en vakt p� toppen.

Under krigen var det stor mangel p� tobakk og sigaretter. Dette fikk Jan og Olav til � plante tobakksplanter i hagen hvorav den ene halvparten var Bondetobakk og den andre Virginiatobakk. Jan husker at plantene ble s� h�ye at de strakte seg en meter over hodene deres. Da bladene var t�rket, gikk de til Rogalands Tobakksfabrikk som l� p� h�yre side av Tidegjeilen n�r man g�r nedover mot byen (da kalt Bergene). Der ble tobakken bearbeidet og lagt i esker.
Deretter solgte de tobakken til en mann p� Veden. Det ga kr. 900 i fortjeneste. Kj�peren reiste deretter til Sauda og solgte tobakken for kr.100 per eske.
Da som n�; det var mellommannen som stakk av med fortjenesten!

Anette og Nils var begge kulturinteresserte. Da byens guttekor, Stavanger Domkor, med Torris J. Stor�kre som korets dyktige dirigent, startet sin virksomhet igjen etter krigen, �nsket An�et�te at Einar skulle begynne som sanger i koret. Einar hadde nemlig en spesielt god gutte�stem�me � sopran. Einar ville imidlertid ikke uten at Inge ogs� begynte. Inges foreldre ble be�geistret. Dermed ble Einar og Inge de f�rste �bonde�guttene� som fikk synge i Domkoret. De andre kor�medlemmene kalte dem nemlig bondegutter siden de kom fra bondelandet Tasta! Einar og Inge sang til de reiste til Oslo i 19-�rsalderen, og de sang b�de sopran, alt og bass etter hvor de sto i forhold til stemmeskiftet. De reiste ogs� mye og sang b�de i kirker og kate�draler. Av repert�oaret nevnes H�ndels Messias (inkludert Hallelujakoret), motetter, salmer og sanger. Einar og Inge ble siden enige om at det � ha sunget i katedraler �under� Stor�kre formet deres smak for kirkemusikk resten av livet

Torger var f�dt 1930 i Finnmark og d�de 2013. Etter eksamen artium p� St. Svithun og milit�rtjeneste reiste han til Oslo hvor han i juni 1961 avla Mate�matisk-naturvitenskapelig embetseksamen, med geografi (1953) og kjemi (1956) som bifag. Som hovedfag valgte han marin zoologi. Da Torger var ferdig i 1961, slo han seg ned i Bergen. Der fikk han jobb som forsker ved Norsk Havforskningsinstitutt. Da hadde han alt i to �r (1958-1960) h�stet mange erfaringer som student under feltarbeid i Vesterisen.

I mange �r var Torger Havforskningsinstituttets fremste selforsker, men etter hvert ble hans merittliste omfattende b�de n�r det gjelder maritim forskning, publikasjoner, administra�sjon, r�dgiving og deltakelse i nasjonale og internasjonale kommisjoner til bevaring og regu�lering av dyrearter i arktiske og antarktiske omr�der. Hans fremste studieomr�der var Vesterisen og Danmarkstredet hvor han hadde klappmyssen � en selart � som sitt �hjertebarn�. Her gjorde han fremragende arbeid med � avklare selartens reproduksjonsbiologi og h�stingspotensial. Som dedikert selforsker gjennomf�rte han ogs� studier av sel i Antarktis og ved Newfoundland.

I 1991 ble han oppnevnt som seksjonsleder for seksjonen Sj�pattedyr ved Senter for marine ressurser. Han var p� �rlige ishavstokt med ishavsskuter for � kartlegge selbestanden. Det gjaldt om � regulere fangsten slik at bestanden ikke ble overbelastet. Dette var til � begynne med upopul�rt blant selfangere. Senere ble de takknemlige for reguleringen.
Men da kom det folk p� banen som ville ha totalfredning av sel. Det krevde mye energi � m�tte kjempe for en fornuftig bruk av sel-ressursene. Han var i mange �r medlem i Selfangstr�det og var delegat i Den norsk-kan�adiske og Den norsk-sovjetiske selfangstkommisjon.
Som vitenskapsmann satt han i flere komiteer i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen.

I tillegg til alle sine unders�kelser av sel utf�rte Torger et omfattende arbeid med saks�behandling og utredninger, spesielt vedr�rende marine pattedyr og fangstvirksomhet i arktiske og antarktiske omr�der. I mange �r var han instituttets viktigste prinsippleverand�r i r�dgiving om norsk selfangst. Det var ogs� han som etablerte den metodikken som i dag brukes ved over�v�king og bestandsvurdering av klappmyss og gr�nlandssel. For eksempel bidrog Torger til at regler for forvaltning av sel � slik de praktiseres i dag � ble vedtatt i samarbeid mellom Norge, Canada og Russland.

N�r det gjelder andre saksfelt hvor han gjorde stor innsats nasjonalt og internasjonalt, nevnes bestands- og fangstregulering � bl.a. fangst- og fredningsbestemmelser av isbj�rn � og andre dyrevernsaker i forbindelse med ishavsfangst og fangststatistikk.
Torger var imidlertid ogs� opptatt av is- og seilingsforhold i polomr�dene og av hjelpetjenesten i Vesterisen.

I 1991 ble han oppnevnt som programleder for programmet �Fordeling, vandring og bestandsidentitet,� og to �r senere ble Torger forskningssjef. I 1994 �nsket han avl�sning og begrunnet dette med at han hadde passert 64 �r, og at han som leder var tillagt for mye administrativt arbeid p� bekostning av forskning.
Hans �nske var � arbeide videre med sj��pat�te�dyr. I 1999 gikk han av med 20 % alderspensjon og fortsatte i 80 % -stilling, til han gikk av med full pensjon 01.11.2000.
Som pensjonist n�t han livet i hytta p� Sotra.

Allerede i studietiden � i 1953 � giftet han seg med Signe Marie (f. Haaland i 1929). De fikk fire barn. I 1986 ble de skilt.
Torger giftet seg imidlertid senere med Solveig Thuland. Etter ca. 20 �r ble de skilt.

Olav var f�dt 1932 i Finnmark og d�de i 2006. Det ble f�rst realskole p� St. Svithun. Han droppet gymnas da han slet med dysleksi. Han praktiserte som l�rling hos Isaksens Mekaniske Verksted p� Storhaug. Etter milit�ret tok han ingeni�rutdannelse p� Oslo Tekniske skole. Senere supplerte han med bedrifts�konomi i ett �r i Bergen (1958-1959). Olav fikk sin lengste arbeidsdag p� Norsk Ham�merverk i Stavanger, en teknisk bedrift som produserte mekanisk og brannteknisk utstyr. Der virket han fram til pensjonsalderen som driftsingeni�r og sto for et omfattende utviklingsarbeid, s�rlig i automasjon hvor han blant annet konstruerte hullkortstyrte roboter. Han var spesielt opptatt av sikkerhetsutstyr. I den sammenheng forbedret han brannslange-tromler og brannsikringsskap som var viktige produkter ved Hammerverket.

I sin fritid var Olav medlem av friidrettslaget Skjalg hvor han markerte seg som habil langdistansel�per. Han giftet seg i 1956 med Ella (f. Jacobsen i 1936).
De fikk fire barn og bodde i alle �r p� Gausel.

Einar var f�dt i 1935 � ogs� han i Finnmark og d�de 2012. Etter folkeskolen og to �r p� realskolen begynte han p� latinlinjen p� Kongsg�rd skole. Der hoppet han av og drog i stedet til sj�s et �r. Da familien flyttet til Grefsen, fulgte han med og fullf�rte latinlinjen p� Kristelig gymnas i 1955. Som student begynte han med teologi p� Menighetsfakultetet og ble � som sin far � ordinert som prest (i 1961). Som fersk kandidat begynte han sin prestetjeneste tjeneste i 13 �r p� Vestlandet � f�rst som marineprest p� H�konsvern, deretter som menighetsprest i H�yanger og Bremanger. S� la han ut p� en helt ny l�pebane: I sju �r var han prest og sjeles�rger p� Lier (psykiatriske) sykehus i Akershus. Denne erfaringen ble bestemmende for hans videre karriere: I 14 �r var Einar generalsekret�r for Kirkens Familievern (KF). I sine siste tjeneste�r var han tilbake der han startet. Han ble sogneprest i Str�ms� (Drammen) og hadde en tid et vikariat p� Bast�y.

Einar hadde i mellomtiden tatt videreutdanning i pastoralklinisk behandling og tilegnet erfaring i sjelesorg og familier�dgiving i sin tid p� Lier. I sine 14 �r som generalsekret�r i KF gjorde han en stor innsats med gode og varige resultater for familievernet i Norge. Dette skjedde ikke uten motstand hvor han m�tte vise styrke og standhaftighet. Einar var gift med Bj�rg (f. Ranheim i1936). Sammen hadde de fem barn. Blant dem som kjente ham, og som jobbet sammen med han, minnes Einar som raus, vennlig og dyktig i alle sine roller b�de som familiefar, prest, familier�dgiver og leder.

Marit ble f�dt i 1936 p� Tasta. Etter folkeskolen ble det vel tre �r p� Kongsg�rd skole f�r hun i 1953 fulgte med foreldrene til Oslo. Etter � ha fullf�rt realartium p� Grefsen gymnas studerte hun til cand. mag. p� Blindern (Universitetet i Oslo) og valgte Botanikk-genetikk som hovedfag. Det tok hun p� Universitetet i Bergen og ble cand.real. Siden � i 1962 � tok hun Pedagogisk seminar i Bergen.

Hun jobbet p� Nyg�rd ungdomsskole og var samtidig kursassistent p� Botanisk laboratorium i tre �r.

S� ble det ett �r som biologil�rer ved �sane gymnas. Deretter var Marit lektor p� �stveit ungdomsskole helt fram til pensjonsalderen. Hun hadde ogs� en deltidsjobb som naturfagkonsulent ved Universitetets skolelaboratorium i to �r. I 1987 tok hun delfaget Bergen byhistorie ved Universitetet. Som pensjonist tok hun dessuten kunsthistorie grunnfag samme sted.

I sin fritid var menighetsarbeid en stor del av Marits liv, blant annet s�ndagsskole, speider, ungdomsklubb og misjonsforening.
I de seneste �r har hun ledet gjenoppbygging av en nedrast steinl�e ved Den Trondhjemske Postvei i �sane.
Den er n� innredet som et enkelt sportskapell.

Marit er gift med Knut Pedersen (f.1934). Sammen fikk de tre s�nner som Marit var hjemme med i fem �r.

Nils Are var f�dt p� Tasta i 1939 og d�de 2006. Han flyttet tidlig til Oslo hvor han ble cand.real i biologi/zoofysiologi ved Universitetet i Oslo (1965).
Etter dette ble han polarforsker og tok dr.philos.-graden i 1976. Han arbeidet f�rst med sel som hovedomr�de, senere isbj�rn og svalbardrein.
Nils Are hadde lang felterfaring fra Arktis, f�rst og fremst fra Svalbard men ogs� fra Labrador og Canada.

Fra 1971 til 1974 ledet han et fysiologisk prosjekt p� isbj�rn i Canada, og i 1975 ble han leder for Reinsdyrprosjektet p� Svalbard i regi av det tverrfaglige programmet Man And the Biosphere (MAB). Denne norske delen av UNESCOs ti�rige MAB-program ledet han i hele prosjektperioden, og jobbet samtidig ved Biologisk Institutt p� Universitetet i Oslo. Han var en pioner i bruk av datamodellering (APL) til simulering av fysiologi og bestandsdynamikk for pattedyr. I 1980 ble han ansatt p� Norsk Polarinstitutt og senere som professor II ved Universitetet i Oslo. Samme �r mottok han Nansenprisen for fremragende forskning i Arktis.

Fra 1991 til 1993 var han fungerende direkt�r for Norsk Polarinstitutt i Oslo. Da flyttingen av Polarinstituttet til Troms� ble vedtatt av Stortinget i 1993, sluttet Nils Are som direkt�r, men han fortsatte som forsker i Oslo inntil det siste kontoret der ble avviklet i 1999.

Fra 2000 etablerte og drev han et konsulentfirma innen
milj�forvaltning og forskning.

Bilde viser de fem barna som voksne i Haugesund 1992
Fra venstre: Einar, Nils Are, Marit, Torger og Olav.

Han utviklet dataprogrammer for bestandsmodellering av elg, hjort, isbj�rn og sel. Programmene blir brukt i undervisning og forskning. Programmet ELGSIM blir brukt av flere kommuner til forvaltning av elgbestanden. Nils Are forfattet ca. 140 publikasjoner og 10 programvaretitler. I tillegg til sine forskningsmeritter, var Nils Are ogs� kjent som kajakkpadler i Oslo Kajakklubb fra 1958 og helt frem til sin d�d. Bl.a. ble han verdensmester og nordisk mester i maratonpadling for veteraner i 2004.

Harald: Harald ble f�dt i 1941 og d�de i 1944. Om dette sier s�steren Marit i e-brev 28.januar 2014: �Jeg husker datoen helt klart, for da jeg kom hjem fra Jorunns bursdag , fikk jeg vite at vi m�tte komme opp til Harald for � ta farvel. Han s� etter at vi var der alle. Han d�de i halv elleve-tiden om kvelden.
Det er sterke minner!�

Det var veldig trist da Harald d�de. Det som gjorde at vi barn fikk en s�rlig sterk opplevelse, var at fru �ritsland inviterte oss inn i stua for �� ta avskjed med Harald�. Hun ba oss ta av oss luene, s� stilte hun oss opp p� rekke og lot oss g� stille rundt et bord hvor Harald var plassert i en barnekiste.
Ingen av oss hadde sett et d�dt menneske f�r. Vi har siden v�rt enige om at det var en sterk opplevelse, men ogs� en riktig og god opplevelse � f� se Harald f�r han ble begravd. Den gj�r ogs� at vi minnes Harald med s�rlig vemod.

Kilder:
            Bols, Kjell
            Dagr�d, Astri (Torbj�rnsen)
            Havforskningsinstituttet, Universitetet i Bergen
            Jakobsen, Rolf A.
            Pedersen, Marit (�ritsland)
            Takle, Svein
            Torgersen, Jan Kurt

Lay-out:
            Lars Ikdal

[1] Nils var formann i skolestyret.

[2] Det � blende var krav fra tyskerne: Etter m�rkets frembrudd m�tte det ikke vises lys verken i eller utenfor bygninger.
For da kunne allierte fly se hvor byer og bygninger l�.

[3] I nekrologen (se nedenfor) er det feil at Hetland h�rte til Stavanger prestegjeld. Men siden man skal ha respekt for det skrevne ord,
er nekrologen sitert ordrett.

[4] Tegningene er hentet fra
B�, Inge: Va det bere f�r d� alt va m�je verre? Bind I