Familien Øritsland

 Store bilder - trykk på bildene!

Anette og Nils Øritsland

Nils Øritsland ble født 24. juni 1901 i Haugesund og døde i Oslo 13. september 1974. Hans far, skipsreder Torger Nilsen Øritzland, var født 1840 i Tysvær og døde i 1926, mens hans mor, Hanna Gustava Garvik, var født 1871 og døde 1962.

 

Anette Malene Saltvedt var født 31.mai 1902 i Haugesund og døde i Oslo 17. oktober 1978.
Hennes far var Ole Saltvedt født 1855 i Sveio,

mens moren, Malene Hansen, var født 1854 i Feda.
 
I sine unge år gikk Anette og Nils sammen på gymnaset i Haugesund hvor de tok eksamen i 1921.
Anette ble ferdig utdannet lege i 1929 og giftet seg da med Nils.
                                                                                                                                                                                                                                                                                                            

              Anette Malene og Nils Øritsland

  Hun praktiserte som lege i Honningsvåg fra 1929 til 1936. Der var det mye fattigdom og dårlige boforhold på den tiden. Når hun skulle ut til pasientene, måtte hun ofte ta seg fram i små fiskebåter. Da kunne det være opptil 10 m høye bølger. Det kunne være en utfordring. Det fortelles at engelske trålere ofte ankret opp på reden i dårlig vær. Når de trengte legehjelp, måtte hun fraktes ut og heises om bord. Da ble hun møtt med: ”A Lady, A Lady”! For denne typen sykebesøk fikk hun alltid betaling, ellers var det mye gratisarbeid. Nærmeste sykehus var i Hammerfest hvor hun måtte utføre mange operasjoner på pasientene.

Hun fødte sønnene Torger, Olav og Einar der nord. Da familien flyttet til Tasta, ble Marit, Nils-Are og Harald født.
Alle sønnene er gått bort. Marit, den eneste datteren, lever og bor i Bergen. Etter nærmere ett år på Tasta opprettet Anette privatpraksis med legekontor i

Preste­boligen. Der fungerte spisestuen som venteværelse. Hun hadde kontortid omformid­dagen og dro på sykebesøk om ettermiddagen og kvelden.
Når folk ringte etter henne for sykebesøk, ble de alltid spurt om de hadde tatt temperaturen.
Det var hennes minstekrav for å rykke ut.

I tillegg til egen praksis var Anette skolelege i Hetland kommune og reiste derfor rundt i hele kommunen. Hun hadde også tilsyn med barnehjemmet og gamlehjemmet på Hinna og husmorskolen på Sømme i Sola.
Hun jobbet dessuten ved helsestasjoner i kommunen. På Riska startet hun en ny helsestasjon.

Anette var glad i barn og opptatt av fysisk fostring og sundt kosthold. Rakitt (”Engelsk syke”) hadde vært et stort problem, også i Norge. Etter hvert fant en ut at sykdommen skyld­tes mangel på D-vitamin. Derfor var hun opptatt av sol i sommerhalvåret og tran om vinteren. Tuberku-losen var også en svøpe. Frisk luft og sol var viktig. Barna skulle leke og være ute mest mulig.
Fysisk fostring, sunn mat og nok søvn ble særlig fremhevet som helsefremmende tiltak i den tiden.

Under årene i Finnmark hadde hun sett at fiskerne oppholdt seg på havet i ukevis med et mangelfullt kosthold, et forhold som påførte dem mangelsykdommer.

På grunn av dette men også som kvinnesakskvinne fikk hun innført ”skolekjøkken” for gutter i Hetland.[1] Anette var også med­lem av edruskapsnemnda.
I denne egenskapen hendte det at hun gikk nattevakt uten­for boliger hvor det var rus­pro­blemer.

For å komme rundt til pasientene brukte hun drosjesjåførene Bendiksen og Ullestad. Men hun syklet også mye. Under krigen var det imidlertid krav om ”blending”[2] og dermed mørkt og vanskelig å ta seg frem på mørklagte gårdsveier. Det var stor stas da Lars Bø (som var elektriker,)
skaffet henne en dynamolykt.


I 1952 fikk hun tillatelse til å kjøpe bil. Jan kan huske det var en liten Renault, den var koksgrå og hadde hele18HK.
Olav og Jan fikk ofte låne bilen. Da råkjørte de på Randa­berg­veien i opptil 80 km, hvilket var bilens toppfart.
For øvrig ble denne type bil kalt for ”Rotten”, men blant tastafolk ble den bare kalt ”Rottå”.


Under krigen forekom det mye sykdom, slik som tuberkulose, difteri, polio, vannkopper skarlagensfeber, kusma, meslinger og mangelsykdommer p.g.a. mat- og vitamin-mangel. Anette hadde en heller travel hverdag. Hun hadde privatpraksis på Tasta til  hun
sammen med Nils reiste til Oslo i 1953. I alle år hadde hun vært hele Tastas trofaste fastlege. Både som menneske og lege hadde hun vært elsket og avholdt. Det Jan husker best, var det åpne hjemmet familien hadde, det var faktisk som et hjem nr. to for oss som var kamerater med barna. Da familien flyttet til Oslo, praktiserte hun som skolelege på tre til fire skoler. Helsen ble etter hvert redusert, og det å være prestefrue var også en oppgave i en stor menighet. Hun fortsatte med å ha et åpent og gjestfritt hjem, slik det hadde vært i Finnmark og på Tasta.

 

Nils Øritsland studerte ved menighetsfalkutetet og avla eksamen i 1927.  Det var på den tid­en prestemangel, og han og en kamerat oppsøkte departementet og spurte hvor det var mest bruk for dem. Vennen havnet på Loppa i Finnmark, mens Nils i desember 1927 ble ut­nevnt til sogneprest i Kjelkvik,
men bosatt i Honningsvåg.

Han betjente også Måsøy preste­gjeld en periode.

I 1936 ble han utnevnt til residerende kapellan i Frue menighet, blant folk oftest kalt Hetland menighet. Han betjente et stort prestegjeld[3] .
Ved siden av å være prest i Hetland, som den gangen inkluderte Riska og Austre Åmøy, gjorde han også prestetjeneste i Randa­berg.

 I 1942 gikk de fleste prestene i Norge av i protest mot Naziregimet, også Nils. Det ble samlet inn penger i menigheten til lønn for prestene. Lensmann Einar Husebø tok initiativet til dette; han sørget også for at pengene ble riktig fordelt. Et eksempel på Nils’ overbærenhet; både Inge og jeg sto til konfirmasjon for ham. På den tiden hadde en i Stavanger  ”over­hør­ing”, d.v.s. at søndagen før selve konfirmasjonssøndagen ble konfirmantene eksaminert i kirken av presten.I Hetland derimot var det overhøring samme dag som konfirmasjonen. Før konfir­ma­sjonen sa Øritsland til oss: ”De som føler at de ikke kan svare på mine spørsmål, stirrer ned i kirkegulvet, de som kan, ser rett frem”.

 Nils virket som prest i Hetland til 1953 da han ble utnevnt som sogneprest i Grefsen i Oslo. Der var han prest til 1971 da han gikk av med pensjon.
Han var glad i mennesker, ikke minst barn. Da voksne menn på Grefsen ba om å få starte mannsforening, mente han dette var viktig, men at de først måtte starte søndagsskole i kirken. Hver lørdag morgen stilte han på Kjelsås skole og holdt andakt i gymsalen. Han sa ofte; ”Det er ingen kunst å gjøre seg uunn­værlig, kunsten er å gjøre seg unnværlig”. Han stolte på at unge og eldre kunne ta ansvar.

 Nils Øritsland var en avholdt prest både i Kjelkvik, Hetland, Randaberg og Grefsen, et strålende og omsorgsfylt menneske. Familien Øritsland fikk besøk både fra Finnmark og Hetland, mens de bodde i Oslo. Vort Vel, avis for velforeningene i Vestre og Østre Aker, skrev i sin nekrolog om Nils Øritsland, den 25. oktober 1974: 

 

In memoriam

”Sokneprest Nils Øritsland sovnet stille inn fredag 13. september 1974. Et elsket og avholdt medmenneske har gått bort.
Nils Øritsland var sokneprest i Grefsen menighet i hele 13 år, fra 1953 til 1971.

 Sin avskjedsgudstjeneste holdt han søndag 27. juli 1971 og fikk da igjen et bevis på hvor avholdt han var i Grefsen menighet, hvor han spredte så meget godhet og godvilje rundt seg. Ingen som møtte ham, og det var vel hver beboer gjennom de mange år var i tvil om at de traff en prest som var glad i dem, uansett livsvilkår, uansett livsskjebne, derfor ble han også til hjelp for så mange. Øritsland var forkynneren. De som har sittet under hans prekestol, merket snart at det for ham aldri var, eller kunne bli rutine å forkynne. De kristne sannheter har hos ham virkelig vært i troens og personlighetens smeltedigel, og derfor ble de forkynt som noe som angikk både prest og menighet. 

 Øritsland hørte til de trofaste prester. I hele sin lange prestetid hadde han bare tre menigheter, først langt der nord, dernest Hetland ved Stavanger og de siste 18 år på Grefsen. Ved avskjedsprekenen der tok folk i menigheten et hjertelig farvel med ham. Menighetsrådets formann Per Voksø, hyllet da Øritsland fra kordøren og etterpå samledes menigheten på    Gref­sen bedehus, hvor Øritsland takket så varmt. Etter sin avskjed flyttet Øritsland til Ravnkoll­veien ved Grorud. Han fikk ikke anledning til å være pensjonist så lenge, bare tre år. Begravelsen foregikk i all stillhet på Grefsen kirkegård.

 Nils Øritsland var født i Haugesund 24. juni 1901 og tok teologisk embetseksamen i 1927 med praktisk teologisk eksamen året etter. Da var det prestemangel og Øritsland ble sogneprest rett fra eksamensbordet. Det var i Kjelvik i Finnmark med Honningsvåg som det viktigste befolkningssentrum.

 I 1936 ble han utnevnt til residerende kapellan i Hetland i Stavanger (også i Randaberg) og der vant han særlig under krigen manges hengivenhet som et fint menneske og en aktiv forkynner og sjelesørger.

 I 1953 ble så Øritsland utnevnt til sogneprest i Grefsen menighet der han arbeidet på sin stillfarende måte i det store og folkelige prestegjeld – som stiller så sterke krav til en prests arbeidskraft og innsatsvilje – 10 år var han også formann i Grefsen menighetspleie. I Tale­foten, kontaktorgan for Grefsen menighet, skrev John Hasle:

 ”Jeg forbinder Øritsland umiddelbart med to ord: kjærlighet og inderlighet. Øritsland var elsket av sin menighet, og var selv glad i oss alle. Ved denne stillferdige kjærligheten fikk han bety så mye for svært mange av oss.”

Hans inderlighet merket man ikke minst i hans forkynnelse. Øritsland sto bak sine prekener med hele seg. Han hadde opplevd en kjærlig og frelsende Kristus, og fikk ta del i hans opplevelse.

Et medmenneske har gått bort. Jeg tror vi minnes ham best ved å huske de ord han sa til et brudepar som kom til hans kontor: ”Så får dere være snille mot hverandre”.

Res. Kap. Knut Larsen forrettet ved begravelsen i Grefsen kapell. Hans tale ved båren gikk ut på:  ”Sogneprest Nils Øritsland ønsket ikke at hans person skulle trekkes frem. Og for alle som kjente hans ferd i menigheten og hans virke som prest og sjelesørger for de mange, er det hans personlige beskjedenhet som vil være et særmerke over hans minne. Ja, her er det rett og riktig å bruke det kristelige ord: Ydmykhet. Ydmykhet overfor Gud og mennesker og ikke minst overfor tjenestens storhet. Derfor måtte dette bli en ydmykhet som knyttet mennesker usigelig sterkt til presten Nils Øritsland.”  Han var prest med hele sitt vesen og forkynner med hele sin rike personlighet.

Først i Finnmark. I prestenødens dager da de mange kall sto ledige, søkte han seg lengst nord mot Ishavskysten og betjente Nordkapp i 9 år og samtidig også lenge nabosognet Måsøy. Det ble lagt ned en arbeidskraft og en kjærlighet her, som knyttet hjertene sammen i fellesskap og omsorg. Resten av prestetjenesten ble nesten halvert mellom Stavangersognet (Hetland) og Oslomenigheten Grefsen.

Nils Øritsland var tro i tjenesten også på den måten at han ble lenge i hver menighet. Hans gaver og personlighet gjorde dette naturlig. Han trettet ingen ut. Han hadde sin gang i menighetene og bar budskapet fram i alvor, men alltid med solstreif fra det høye over seg og sin ferd. En enkel takk for trofast tjeneste. Presten takket så for hva han var for sine nærmeste.

Noe av det siste som ble lest for Nils Øritsland var Jesu yppersteprestlige bønn i Johs. 17, og dette kapitlet skal vi stanse ved, det er  3. verset: Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud og Ham du utsendte Jesus Kristus. Over dette ordet holdt så presten andakt.

 

Jan K.Torgersen   
            Tasta Historielag

Kilder:
           
Bols Kjell
            Bø Inge
            Kirkebøkene i Haugesund
            Pedersen Marit (Øritsland)   

Lay-out:
           
Lars Ikdal

 

Prestegården
 

 

 

Vi barn som vokste opp på Indre Tasta i området mellom Fjellsenden og den tidligere
 bygrensen mellom Stavanger og Tasta, fikk mye med familien Øritsland å gjøre.
 

 Som nevnt ovenfor, fikk Anette og Nils seks barn,
 med omtrent to år mellom hvert.


  Torger var eldst, så kom Olav, Einar, Marit, Nils Are og minstegutten Harald.

 

 

  Bilde tatt 1944, viser etter alder.
  Torger, Olav, Einar, Marit, Nils Are og Harald

Som nevnt, var foreldrene, Anette og Nils, sentrale personer på Tasta. Prestegården lå nær gården Vølstad med innkjørsel fra Randabergveien der Gamle Prestveien går i dag.

 

Boligen er revet, mens hagen er omgjort til et stort boligfelt. Vi som ble venner og lekekamerater med barna, merket tidlig at både Anette og Nils var barneorienterte. De åpnet hjem­met for oss og lot oss bruke den store hagen som boltreplass. Bak boligen var det blomster­hage, trær å klatre i, plener å leke på og en liten dam.
Foran huset var det en stor, åpen plass med mulighet for alle salgs uteleker. I tillegg hørte det til et stort uthus med høyloft og et hønsehus med åpning til en hønsegård hvor hønsene trippet ut og inn. Dessuten hadde de ei ku.

 

 

 Presteboligen og hagen bak presteboligen.
 Lekeplassen lå på motsatt side av huset.
 Uthuset til venstre.

For oss gutter var dette hullet en spesiell ”leke”: Vi konkurrerte nemlig om hvem som klarte å krype ut og inn. Hadde du stort hode og brede skuldre, satt du fast! Når dette skjedde, måtte vi slite vedkommende løs ved å dra i beina. En annen kjekk leke var ei stor tretønne som opprinnelige tjente til oppsamling av regnvann fra ei takrenne på venstre hjørne av huset. Når tønna var tom, kunne vi trille den. Da var kunsten å holde balansen på tønna mens den trillet bortover plassen.
Den ble også bruk som ”fengsel” når vi lekte at en ble tatt eller arrestert. Da ble vedkommende puttet inn i tønna; deretter ble den satt opp-ned med en vakt på toppen.

Egentlig var det farlig. Det ble mangel på luft etter noen minutter, så det hendte at enkelte kom ut helt blå i ansiktet. Kjelleren var også en kjekk lekeplass. Etter langvarig regn ble den nemlig fylt med en halv meter dypt vann som gjorde det mulig å seile fram og tilbake i de store vaskestampene som fantes der. Vi hadde flere store sjøslag!
Sjøslag i kjelleren på
Prestegården 
[4]        
    Lek med vanntønne i
  Prestegården
[4]

 Under krigen var det stor mangel på tobakk og sigaretter. Dette fikk Jan og Olav til å plante tobakksplanter i hagen hvorav den ene halvparten var Bondetobakk og den andre Virginiatobakk. Jan husker at plantene ble så høye at de strakte seg en meter over hodene deres. Da bladene var tørket, gikk de til Rogalands Tobakksfabrikk som lå på høyre side av Tidegjeilen når man går nedover mot byen (da kalt Bergene). Der ble tobakken bearbeidet og lagt i esker.
Deretter solgte de tobakken til en mann på Veden. Det ga kr. 900 i fortjeneste. Kjøperen reiste deretter til Sauda og solgte tobakken for kr.100 per eske.
Da som nå; det var mellommannen som stakk av med fortjenesten!

Anette og Nils var begge kulturinteresserte. Da byens guttekor, Stavanger Domkor, med    Torris J. Storækre som korets dyktige dirigent, startet sin virksomhet igjen etter krigen, ønsket An­et­te at Einar skulle begynne som sanger i koret. Einar hadde nemlig en spesielt god       gutte­stem­me – sopran. Einar ville imidlertid ikke uten at Inge også begynte. Inges foreldre ble be­geistret. Dermed ble Einar og Inge de første ”bonde­guttene” som fikk synge i Domkoret.      De andre kor­medlemmene kalte dem nemlig bondegutter siden de kom fra bondelandet Tasta!  Einar og Inge sang til de reiste til Oslo i 19-årsalderen, og de sang både sopran, alt og bass etter hvor de sto i forhold til stemmeskiftet. De reiste også mye og sang både i kirker og kate­draler. Av repert­oaret nevnes Händels Messias (inkludert Hallelujakoret), motetter, salmer og sanger. Einar og Inge ble siden enige om at det å ha sunget i katedraler  ”under” Storækre formet deres smak for kirkemusikk resten av livet
 

Øritslandbarna

Torger var født 1930 i Finnmark og døde 2013. Etter eksamen artium på St. Svithun og militærtjeneste reiste han til Oslo hvor han i juni 1961 avla Mate­matisk-naturvitenskapelig embetseksamen, med geografi (1953) og kjemi (1956) som bifag. Som hovedfag valgte han marin zoologi. Da Torger var ferdig i 1961, slo han seg ned i Bergen. Der fikk han jobb som forsker ved Norsk Havforskningsinstitutt. Da hadde han alt i to år (1958-1960) høstet mange erfaringer som student under feltarbeid i Vesterisen. 

I mange år var Torger Havforskningsinstituttets fremste selforsker, men etter hvert ble hans merittliste omfattende både når det gjelder maritim forskning, publikasjoner, administra­sjon, rådgiving og deltakelse i nasjonale og internasjonale kommisjoner til bevaring og regu­lering av dyrearter i arktiske og antarktiske områder. Hans fremste studieområder var Vesterisen og Danmarkstredet hvor han hadde klappmyssen – en selart – som sitt ”hjertebarn”. Her gjorde han fremragende arbeid med å avklare selartens reproduksjonsbiologi og høstingspotensial. Som dedikert selforsker gjennomførte han også studier av sel i Antarktis og ved Newfoundland.

I 1991 ble han oppnevnt som seksjonsleder for seksjonen Sjøpattedyr ved Senter for marine ressurser. Han var på årlige ishavstokt med ishavsskuter for å kartlegge selbestanden. Det gjaldt om å regulere fangsten slik at bestanden ikke ble overbelastet. Dette var til å begynne med upopulært blant selfangere. Senere ble de takknemlige for reguleringen.         
Men da kom det folk på banen som ville ha totalfredning av sel. Det krevde mye energi å måtte kjempe for en fornuftig bruk av sel-ressursene. Han var i mange år medlem i Selfangstrådet og var delegat i Den norsk-kan­adiske og Den norsk-sovjetiske selfangstkommisjon.
Som vitenskapsmann satt han i flere komiteer i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen.

I tillegg til alle sine undersøkelser av sel utførte Torger et omfattende arbeid med saks­behandling og utredninger, spesielt vedrørende marine pattedyr og fangstvirksomhet i arktiske og antarktiske områder. I mange år var han instituttets viktigste prinsippleverandør i rådgiving om norsk selfangst. Det var også han som etablerte den metodikken som i dag brukes ved  over­våking og bestandsvurdering av klappmyss og grønlandssel. For eksempel bidrog Torger til at regler for forvaltning av sel – slik de praktiseres i dag – ble vedtatt i samarbeid mellom Norge, Canada og Russland.

 Når det gjelder andre saksfelt hvor han gjorde stor innsats nasjonalt og internasjonalt, nevnes bestands- og fangstregulering – bl.a. fangst- og fredningsbestemmelser av isbjørn – og andre dyrevernsaker i forbindelse med ishavsfangst og fangststatistikk.
Torger var imidlertid også opptatt av is- og seilingsforhold i polområdene og av hjelpetjenesten i Vesterisen.

I 1991 ble han oppnevnt som programleder for programmet ”Fordeling, vandring og bestandsidentitet,” og to år senere ble Torger forskningssjef. I 1994 ønsket han avløsning og begrunnet dette med at han hadde passert 64 år, og at han som leder var tillagt for mye administrativt arbeid på bekostning av forskning.
Hans ønske var å arbeide videre med sjø­pat­te­dyr. I 1999 gikk han av med 20 % alderspensjon og fortsatte i 80 % -stilling, til han gikk av med full pensjon 01.11.2000. 
Som pensjonist nøt han livet i hytta på Sotra.

Allerede i studietiden – i 1953 – giftet han seg med Signe Marie (f. Haaland i 1929). De fikk fire barn. I 1986 ble de skilt.
Torger giftet seg imidlertid senere med Solveig Thuland. Etter ca. 20 år ble de skilt.

 

Olav var født 1932 i Finnmark og døde i 2006. Det ble først realskole på St. Svithun. Han droppet gymnas da han slet med dysleksi. Han praktiserte som lærling hos Isaksens Mekaniske Verksted på Storhaug. Etter militæret tok han ingeniørutdannelse på Oslo Tekniske skole. Senere supplerte han med bedriftsøkonomi i ett år i Bergen (1958-1959). Olav fikk sin lengste arbeidsdag på Norsk Ham­merverk i Stavanger, en teknisk bedrift som produserte mekanisk og brannteknisk utstyr. Der virket han fram til pensjonsalderen som driftsingeniør og sto for et omfattende utviklingsarbeid, særlig i automasjon hvor han blant annet konstruerte hullkortstyrte roboter. Han var spesielt opptatt av sikkerhetsutstyr. I den sammenheng forbedret han brannslange-tromler og brannsikringsskap som var viktige produkter ved Hammerverket.

I sin fritid var Olav medlem av friidrettslaget Skjalg hvor han markerte seg som habil langdistanseløper. Han giftet seg i 1956 med Ella (f. Jacobsen i 1936).
De fikk fire barn og bodde i alle år på Gausel.

 

Einar var født i 1935 – også han i Finnmark og døde 2012. Etter folkeskolen og to år på realskolen begynte han på latinlinjen på Kongsgård skole. Der hoppet han av og drog i stedet til sjøs et år. Da familien flyttet til Grefsen, fulgte han med og fullførte latinlinjen på Kristelig gymnas i 1955. Som student begynte han med teologi på Menighetsfakultetet og ble – som sin far – ordinert som prest (i 1961). Som fersk kandidat begynte han sin prestetjeneste tjeneste i 13 år på Vestlandet – først som marineprest på Håkonsvern, deretter som menighetsprest i Høyanger og Bremanger. Så la han ut på en helt ny løpebane: I sju år var han prest og sjelesørger på Lier (psykiatriske) sykehus i Akershus. Denne erfaringen ble bestemmende for hans videre karriere: I 14 år var Einar generalsekretær for Kirkens Familievern (KF). I sine siste tjenesteår var han tilbake der han startet. Han ble sogneprest i Strømsø (Drammen) og hadde en tid et vikariat på Bastøy.

Einar hadde i mellomtiden tatt videreutdanning i pastoralklinisk behandling og tilegnet erfaring i sjelesorg og familierådgiving i sin tid på Lier. I sine 14 år som generalsekretær i KF gjorde han en stor innsats med gode og varige resultater for familievernet i Norge. Dette skjedde ikke uten motstand hvor han måtte vise styrke og standhaftighet.  Einar var gift med Bjørg (f. Ranheim i1936). Sammen hadde de fem barn. Blant dem som kjente ham, og som jobbet sammen med han, minnes Einar som raus, vennlig og dyktig i alle sine roller både som familiefar, prest, familierådgiver og leder.

 

Marit ble født i 1936 på Tasta. Etter folkeskolen ble det vel tre år på Kongsgård skole før hun i 1953 fulgte med foreldrene til Oslo. Etter å ha fullført realartium på Grefsen gymnas studerte hun til cand. mag. på Blindern (Universitetet i Oslo) og valgte Botanikk-genetikk som hovedfag. Det tok hun på Universitetet i Bergen og ble cand.real. Siden – i 1962 – tok hun Pedagogisk seminar i Bergen.  

Hun jobbet på Nygård ungdomsskole og var samtidig kursassistent på Botanisk laboratorium i tre år.

Så ble det ett år som biologilærer ved Åsane gymnas. Deretter var Marit lektor på Åstveit ungdomsskole helt fram til pensjonsalderen. Hun hadde også en deltidsjobb som naturfagkonsulent ved Universitetets skolelaboratorium i to år. I 1987 tok hun delfaget    Bergen byhistorie ved Universitetet. Som pensjonist tok hun dessuten kunsthistorie grunnfag samme sted.

I sin fritid var menighetsarbeid en stor del av Marits liv, blant annet søndagsskole, speider, ungdomsklubb og misjonsforening.
I de seneste år har hun ledet gjenoppbygging av en nedrast steinløe ved Den Trondhjemske Postvei i Åsane.
Den er nå innredet som et enkelt sportskapell.

Marit er gift med Knut Pedersen (f.1934). Sammen fikk de tre sønner som Marit var hjemme med i fem år.

 

Nils Are var født på Tasta i 1939 og døde 2006. Han flyttet tidlig til Oslo hvor han ble cand.real i biologi/zoofysiologi ved Universitetet i Oslo (1965).
Etter dette ble han polarforsker og tok dr.philos.-graden i 1976. Han arbeidet først med sel som hovedområde, senere isbjørn og svalbardrein.
Nils Are hadde lang felterfaring fra Arktis, først og fremst fra Svalbard men også fra Labrador og Canada.
 

Fra 1971 til 1974 ledet han et fysiologisk prosjekt på isbjørn i Canada, og i 1975 ble han leder for Reinsdyrprosjektet på Svalbard i regi av det tverrfaglige programmet Man And the Biosphere (MAB). Denne norske delen av UNESCOs tiårige MAB-program ledet han i hele prosjektperioden, og jobbet samtidig ved Biologisk Institutt på Universitetet i Oslo. Han var en pioner i bruk av datamodellering (APL) til simulering av fysiologi og bestandsdynamikk for pattedyr. I 1980 ble han ansatt på Norsk Polarinstitutt og senere som professor II ved Universitetet i Oslo. Samme år mottok han Nansenprisen for fremragende forskning i Arktis.

 

Fra 1991 til 1993 var han fungerende direktør for Norsk Polarinstitutt i Oslo. Da flyttingen av Polarinstituttet til Tromsø ble vedtatt av Stortinget i 1993, sluttet Nils Are som direktør, men han fortsatte som forsker i Oslo inntil det siste kontoret der ble avviklet i 1999.

Fra 2000 etablerte og drev han et konsulentfirma innen
miljøforvaltning og forskning.

 

 

 Bilde viser de fem barna som voksne i Haugesund 1992 
 Fra venstre: Einar, Nils Are, Marit, Torger og Olav.  

Han utviklet dataprogrammer for bestandsmodellering av elg, hjort, isbjørn og sel. Programmene blir brukt i undervisning og forskning. Programmet ELGSIM blir brukt av flere kommuner til forvaltning av elgbestanden. Nils Are forfattet ca. 140 publikasjoner og 10 programvaretitler. I tillegg til sine forskningsmeritter, var Nils Are også kjent som kajakkpadler i Oslo Kajakklubb
fra 1958 og helt frem til sin død. Bl.a. ble han verdensmester og nordisk mester i maratonpadling for veteraner i 2004.

Nils Are var gift med Lill Anne  (f. Andersen i 1939). De fikk to sønner.

 

Harald: Harald ble født i 1941 og døde i 1944. Om dette sier søsteren Marit i e-brev 28.januar 2014: «Jeg husker datoen helt klart, for da jeg kom hjem fra Jorunns bursdag , fikk jeg vite at vi måtte komme opp til Harald for å ta farvel. Han så etter at vi var der alle. Han døde i halv elleve-tiden om kvelden.
Det er sterke minner!»

 Under begravelsen var Haralds far forrettende prest.

 Det var veldig trist da Harald døde. Det som gjorde at vi barn fikk en særlig sterk opplevelse, var at fru Øritsland inviterte oss inn i stua for «å ta avskjed med Harald». Hun ba oss ta av oss luene, så stilte hun oss opp på rekke og lot oss gå stille rundt et bord hvor Harald var plassert i en barnekiste.
Ingen av oss hadde sett et dødt menneske før. Vi har siden vært enige om at det var en sterk opplevelse, men også en riktig og god opplevelse å få se Harald før han ble begravd. Den gjør også at vi minnes Harald med særlig vemod.

 

Inge Bø
            Tasta Historielag

 

Kilder:
            Bols, Kjell
            Dagrød, Astri (Torbjørnsen)
            Havforskningsinstituttet, Universitetet i Bergen
            Jakobsen, Rolf A.
            Pedersen, Marit (Øritsland)
            Takle, Svein
            Torgersen, Jan Kurt

Lay-out:
           
Lars Ikdal


 

[1] Nils var formann i skolestyret.

[2] Det å blende var krav fra tyskerne: Etter mørkets frembrudd måtte det ikke vises lys verken i eller utenfor bygninger.
      For da kunne allierte fly se hvor byer og bygninger lå.

[3] I nekrologen (se nedenfor) er det feil at Hetland hørte til Stavanger prestegjeld. Men siden man skal ha respekt for det skrevne ord,
      er nekrologen sitert ordrett.

[4] Tegningene er hentet fra
       Bø, Inge: Va det bere før då alt va møje verre? Bind I