Toralf Kristiansen.

 
 

SMED
TORALF KRISTIANSEN.

 

 
   Toralf ble født i Tananger den 9. mars 1904, død 2. desember 1994. 
   Hans far var: Karolius Martinius Kristiansen los i Tananger,
   født 4. mars 1869, i Gildeskål,  død 10. mars 1933,
   hans far var: Christian Rist Hansen Mårnes, født 11. oktober 1828, død 2. mars 1909,
   mor: Pernille Dorthea Nilsdatter Nordarnøy, født 30. september 1828, død 4. januar 1911.  
   Karolius ble enkemann og giftet seg for annen gang i 1903 med Anna Andrine Myklebust,
   født 9. mars 1873, død 10.oktober 1956,
   datter av: Tore Andreassen, født: 20.januar 1839 på Myklebust, gardbruker på Myklebust
   og Elen Serine Rasmusdotter, født: 4.desember 1848 på Søre Kolnes


De fikk hele 9 barn hvorav Toralf var den førstefødte.

Gift med Marie Jakobine Engedal født 5.august 1908, St. Johannes.
Foreldre: Lars Olsen Engendal født 16. februar 1883 i Bergen, og
Cecilie Nilsdatter født 12.august 1876, døpt i Frue, (Hetlandskirken).

Marie Jakobine vokste opp på Høie, hun døde den 12. november 1991.

Toralf og Marie giftet seg 23. april 1933.

De fikk 4 barn;

Kåre født:  2.   februar 1934 død: 7.    januar 2014  
Magne født: 20.   juni 1936 død: 18.    november 2014
Astrid født: 23.   september 1938          
Solveig født:  8.   september 1943







Toralf var eldste barn av Anna og Karolius og hadde da allerede 3 halvsøsken, den eldste døde bare
16 år gammel, men de to andre, Bertha og Karl vokste opp sammen med Toralf og 8 andre søsken.
Toralfs far, Karolius hadde altså 12 direkte etterkommere, de 3 første med  Ragnhild Asbjørnsdatter

Tidlig i livet viste Toralf tydelige tegn på at hans store interesse og anlegg gikk i teknisk retning og det preget
ikke bare hans yrkesvalg og liv, men også de fire barna han fikk sammen med sin kone Marie Jakobine.

Toralf, fikk oppleve to verdenskriger, depresjonen på 20 – 30 tallet og en teknisk utvikling som verden aldri hadde
sett maken til, med utrolige oppfinnelser som fly, radio, televisjon, og en stormende utvikling i datateknologien de
seneste årene av sitt liv. Alt dette tok Toralf levende del i, samtidig som han diskuterte hvordan dette virket inn på
vanlige folks liv. Hans samfunns engasjement ble tydelige under de mange diskusjoner rundt middagsbordet hjemme.
Synspunktene han og Marie la for dagen etterlot tydelige spor også i deres barns holdninger og atferd.

I sitt nesten 91 års liv opplevde Toralf å komme helskinnet gjennom de harde 20 – 30 årene, opplevde to verdenskriger,
fostret fire barn og til sist selge sin bedrift til sin nest eldste sønn Magne, som drev og utviklet virksomheten videre. 
Toralf arbeidet deltid hos Magne til han ble 84 år. Da fikk han et lett hjerteinfarkt og bestemte å ta det med ro en
stund før han gikk tilbake til arbeidet. Før dette skjedde fikk Marie hjerneblødning og Toralf bestemte seg for å bli
hjemme for å støtte henne, i stedet for å begynne å arbeide hos Magne igjen.
Marie kjempet seg tilbake til livet, feiret sin 80 årsdag og levde til hun ble 83 år.
Toralf tilbrakte sine siste 9 måneder på Sparekassens Aldershjem på Storhaug der han døde 2. desember 1994
 

       

Barn og ungdomstiden

Toralf var bare 10 år da første verdenskrig brøt ut. Depresjonen som fulgte i 20 – 30 årene var merkbar for alle,
også i Tananger. Alle fikk føle knapphet og livsnødvendigheten som både krig og nedgangstid førte med seg.
På landsbasis var det 24 % ledighet, men Stavanger distriktet var aller verst rammet, her var det hele 28,4 % ledighet.
Toralf lærte derfor tidlig å slite for føden, blant annet jobbet han som ganske ung med å salte sild, en kald og tung,
jobb vinterstid. Bare 15 år gammen tok han ut patent på ”anordning for trinnvis omstilling av brytere respektive igangsetningsapparater for elektriske motorer på avstand.

Det at Toralf var en oppvakt og lærelysten krabat gjorde at folkeskolen gikk greit. Senere fikk han med seg to år på          Stavanger Tekniske Aftenskole, avsluttet i 1923 med toppkarakterer! Dette var hele hans ”akademiske” ballast
utenom alt han tok til seg av kunnskap gjennom bøker, aviser og tidskrifter, og ikke minst ved å demontere klokker
og studere alle typer tekniske duppeditter han fikk tak i.

Toralf fortalte gjerne oss barn om sine barndoms opplevelser. Blant disse var historien om hvordan han gjennom
farens langkikkert så Trygve Gran (den første som fløy over Nordsjøen) sjanglende fly inn fra havet og landet noe
sør ved Revtangen.  Dette skjedde 30. juli 1914, bare 5 dager før England gikk med i første verdenskrig.
Han opplevde også å se den berømte Zeppelineren knekke i to.

Han var bare 14 – 15 år gammel i 1918 da han begynte som gårdsgutt hos sin onkel (bror av sin mor) som drev
gård på Tasta. Denne onkelen som hette Myklebust ble senere klokker i Hetland kirke.
Etter en tid på gården begynte han i lære hos smedmester Andreas Djøseland på Tasta.
Dette ble begynnelsen til en lang karriere som smed og bedriftseier.
 

Egen virksomhet.

Alle som selv har drevet egen virksomhet vet at det krever sin mann fullt ut for å lyktes.

Ikke nok med at man skal styre seg selv, men også andre, som arbeidsgiver.

Toralf lyktes nok meget bra med å trene opp sine læregutter, for teknisk og kvalitetsbevisst som han

var fikk han formidlet meget lærdom til alle som gikk i lære hos ham.
 

Helt fram til slutten av 40 årene var arbeidet preget av lange arbeidsdager og nøysomhet.

Det aller meste var rasjonert og kundemassen var for det meste bønder fra Randaberg og

Tasta som skulle ha sine hester skodd og redskaper reparerte. En meget spesiell og

annerledes kunde var Tasta Foder og Sildoljefabrikk. Hver gang noe gikk galt måtte Toralf og

hans ansatte rykke ut for å få hjulene i gang igjen. Som oftest skjedde dette på kalde

vinterdager da kulden gjorde at maskineriet frøs fast og gikk i stykker. Ofte var det å stå ute i

kulden så lenge man orket for deretter å snike seg inn til litt opptining ved en av tørkene for

sildemel inne i produksjonshallen. Arbeidet på sildoljefabrikken ga imidlertid ekstra ”bonus”

under krigen – man kunne ta med seg hjem et stort knippe sild, et utmerket mattilskudd

som ble til både tørrsild, saltsild spekesild og stekesild, i tillegg sildefett som kunne brukes

som ”smør” både på brødet og i stekepannen.

 

Men så begynte ting å skje! Randaberg - Tasta Billag var etter krigen i sterkt behov for å

fornye en nedslitt bussflåte. Toralf fikk i oppdrag å bygge om en førkrigsbuss og lyktes bra

med det. Deretter kom det bestilling på to helt nye busser. Dette så jo lovende ut, tenk å

skape en bussfabrikk! Men så ofte før, når de tekniske utfordringene var løst mistet den sin

tiltrekningskraft på ham.

 

 

                  

 

 

Så det ble nye utfordringer, en av landets første wire- grave-

maskiner ble konstruert og bygget, likså en avansert automatisk pappeske maskin

styrt med pneumatikk og mikrobrytere som på den tiden var meget avansert.

En fantastisk torvmaskin som produserte de mest perfekte torvkakene, en utrolig dings til

å ta ut varme plater fra komfyren ble også oppfunnet og produsert. Selv om plategriperen

fikk navnet ”FLAX” ble den aldri noen suksess, til det var salgskunnskapen og innsatsen

alt for svak. Der imot ble høygrabben mer interessant. Den ble frontmontert på traktorer

uten hydraulikk og Felleskjøpet solgte de som ble produsert. En maskin som produserte

rørklammer i utallige dimensjoner, en avansert mekanisk eksenterpresse som for bøying av

plater, stangstål m.m.

Sammen med Odfjell Drilling konstruerte og bygget han avanserte skovlehus som ble brukt 

som bremser på kabelarene til ankerspillene.

 

Svein Kristiansen, sønnesønn til Toralf (sønn av Magne), nå daglig leder av ”Smed T.

Kristiansen a/s skriver: ”Jeg hadde gleden av å få være med min farfar å se når han tegnet

og bygget flere av maskinene vi hadde i verkstedet. Metodene han brukte, bruker jeg selv

når jeg bygger verktøy og maskiner i dag. Som en kuriositet, var den store mekaniske pressen

som stod i smien i Randabergveien 130 ble bygget av panserplater fra slagskipet TIRPITS og

og panserskipet NORGE som ble hugget opp hos brødrene Andas skipsopphogning etter

krigen. Pressen ble dessverre utdatert og ble derfor ikke med på flyttelasset til

Finnestadsvingen 28. I følge farfar var materialene av en meget høy kvalitet. (Panserskipet

NORGE ble senket på

Narvik havn 9. april 1940, TIRPITS i Tromsø 12. november 1944) Farfar bygget flere

radialbøye maskiner som gikk på hydraulikk og trykkluft. Han bygget også flere maskiner for

rulle/ valse gjenger og på bolter. Disse maskinene ble laget til fremstilling av U-boltene som

vi lever av den dag i dag. Potetopptageren han hadde patent på lages fortsatt av Kverneland

i fornyet utgave. Han var altså en meget stor teknisk begavelse som oppfant og laget

 komplekse maskiner/automater som var meget moderne etter den tiden de ble laget. Han

var tidlig ute med å ta i bruk Luftautomatikk (pneumatikk”).

 

Alt dette medførte et skrikende behov for å erstatte smien som var bygget i tre og med

en stor del med jordgolv. Det første bygget ble oppført i 1963. Slik så det altså ut da Magne

overtok virksomheten i 1970. Men Toralf fortsatte å jobbe hos ham med spesialoppdrag og

konstruere og bygge produksjonsmaskiner. På den tiden var oljeindustrien blitt et

interessant kundeområde og verkstedet hadde spesialisert seg på klammer og U-bolter i

utallige dimensjoner.

 

               

 

Krigsminner.

 

Å fortelle om Toralf uten å ta med noe fra krigen 1940 1945, ville være å utradere

uforglemmelige hendelser, særlig ting knuttet til smien og den virksomhet han drev.

”UT og hent Stenshornet” var en ordre eldste sønnen Kåre fikk flere ganger av sin far, og

som markerte en eller annen krise med okkupasjonsmakten. Det kunne hende når en

kjempevogn trukket av ”bryggerigamper” plutselig dukket opp ved smien og begynte å

laste skrapjern i kjerren. Da gjaldt det å kunne kommunisere med tyskerne for å sette en

stopp for slike tyverier. Stenshornet var en mann med mange talenter, blant annet

behersket han flytende tysk. Så, Kåre trødde sykkelen til han fikk blodsmak i munnen, hentet

Stenshornet som gav tyskerne det glatte lag og viste til livstruende konsekvenser hvis de

ikke losset av skrapjernet de allerede hadde lastet på. Saken var den at skrapjern på den

tiden måtte leveres inn i bytte med nytt stangjern som smievirksomheten var avhengig av

for å eksistere. Den tyske krigsmakten hadde vedtatt at en del virksomheter skulle skjermes

mot plyndring fordi de var viktige for norsk matproduksjon. Dette lettet på presset for

råvarer til produksjon i smien.

 

En annen episode som illustrerer Toralfs patriotiske sinnelag og hans evne til å bevare en

nærmest stoisk ro, var da en høy, tysk offiser ville få Toralf til å gjøre en spesiell jobb som

han forklarte på et ikke altfor dårlig norsk. Toralf bare ristet på hodet og lot som om han ikke

forsto. Den tyske offiseren grep etter pistolen og hele episoden var full av redsel for hva han

ville gjøre. Etter mange om og men, gikk endelig tyskeren med uforrettet sak, i det han skrek:

”Idiot Mench”.

 

Å skaffe mat og klær ble en spesiell og krevende oppgave under krigen. Mange var de

krumspring man gjorde for føden. Stor var sorgen en gang da flyalarmen skremte kaninene

vi fødte opp i hagen, slik at de tok livet av alle ungene sine. Løvetann var mat kaninene satte

pris på, og ofte ble det Toralfs jobb å sanke dette foder slik at vi kunne ha kaninfrikase en

gang iblant . I et rom vegg i vegg med utedoen ble et hønsehus innredet.

Det ga et fint tilskudd av både egg og kjøtt.

 

En gang syklet Toralf til Bjerkreim der han fikk tak i en stor sekk med saueull som han festet

på bagasjebrettet på sykkelen. Hjemturen i mørket og en ulende motvind var mer enn de

fleste kunne klare. Men han klarte det med et nødskrik – da han endelig kom hjem orket han

bare å slepe seg til divanen der han lå totalt utmattet en lang stund. Hjemturen var også

farefull for rett som det var kunne tyskerne sette opp sperringer for å knipe folk med ulovlige

ting, som saueull utenom kvotene.

 

Det siste som bør nevnes her var bomberommet han innredet i vaskehuset. Sandsekker ble

bygget opp langs alle vegger og benker å sitte på ble snekret. Bomberommet kunne nok

beskytte mot kuler og splinter, men et direkte bombetreff kunne nok ikke bomberommet

 motstå. Det ble en del ganger at familien søkte tilflukt i bomberommet og alltid var det

under krigshandlinger I luften. Morgenen etter disse heftige luftkampene der RAF (Royal Air)

Force) kjempet mot tyskernes luftvernskyts og jagerfly var alltid både spennene og farlige

det hendte flere ganger at ungene samlet granatsplinter i gårdstunet neste morgen.

 

En morsom etterbruk av bomberommet mot slutten av krigen var at Toralf utnyttet det som

tørkerom for hjemmeavlet tobakk.

 

 

De siste årene.

 

I 1970 flyttet Toralf og Marie inn i et nytt hus på Vardeneset, og her levde de resten av sine

liv. Det gamle våningshuset ble da benyttet som lagerplass for smievirksomheten inntil det

ble revet for å gi plass til et større verkstedbygg.

 

Toralf ble enkemann da Marie døde i 1991, men bodde fortsatt i huset på Vardeneset helt

til begynnelsen av 1994, da han fikk plass på Sparekassens aldershjem på Storhaug.

 

I mars 1994 feiret Toralf sin 90-årsdag på skipper Worse. Mange av den gjenlevende slekten

var til stede. Det gror etter Toralf og Marie, ikke bare gjennom barn, barnebarn og

barnebarnsbarn, men også når det gjelder arven etter hans tekniske og bedriftsmessige

anlegg. Hadde han levd i 2010, kunne han med stolthet sett hvordan det som begynte med

en smie og tvilsomme betingelser for over 80 år siden, nå er en blomstrende bedrift i

moderne lokaler, midt i ”Oljeområdet” i Dusavika. Virksomheten bærer fortsatt hans navn,

smed T. Kristiansen, nå forkortet til STK å drives av Svein og Tor, Toralfs og Maries barne-barn.
 

 

To store hendelser.

 

Andreas Djøseland var gift med ”moster” Sofie som var datter til pleiemor til en vakker ung

dame som het Marie. Marie og Toralf fikk snart et godt øye til hverandre, og etter hvert ble

de ”fast følge”. Dette var det ene som hendte som følge av at Toralf begynte i lære hos

Adreas Djøseland.

 

Det andre som hendte var at Andreas gikk konkurs som så mange andre gjorde i de harde 20-

 30 årene. Hetland Sparebank overtok smien. 22 år gammel så Toralf sin sjanse til å bli

”skipper på egen skute”. Han leide først smien med tilhørende våningshus, men etter en tid

 startet han kjøpsforhandlinger med banken som resulterte i at Toralf overtok det hele

i 1932 for den nette sum av 5.000.- kroner. Selv om tilværelsen var alt annet enn lett var det

likevel fint å være sin egen herre. Ikke bare hadde han sin egen arbeidsplass, men også et

hus som etter datidens målestokk var tilstrekkelig (ca.50 kvadratmeter) til å starte familie.

Selvfølgelig ble Toralfs ”faste følge”, Marie som ble hans viv.

 

 

Skriftlige, og muntlige kilder samt fotos: familien Kristiansen.

Skrevet : Jan K. Torgersen, Tasta Historielag.

Søk i arkivene: Kjell Bols.

Korrektur og språkvask: Solveig Hansen og Ivar Andersen                                             

Lay-out  Lars Ikdal.
                                                                                  

   

  Ledaal Samuel Samuelsen